Mari tar imot oss mellom foring av japanske silkehøns og sin egen rolle som bjørnemor i Hakkebakkeskogen. Stuen, og for den del hele huset til Mari, forteller at her bor det en godt over gjennom­snittet bunadinteressert person. Hadde synet som møtte oss da vi kom inn i stuen hatt et eget lydspor i tillegg, ville vi antakelig ha hørt både stev og felespill, kulokk, trall og joik... Hele ni drakter henger på byster rundt omkring i de to stuene. Mari Maurstad synes det er hyggelig å omgi seg med ting det knytter seg en historie til. Hun bruker bunad to til tre ganger i året og innrømmer at hun kanskje er en mer ivrig bunadsamler enn bunadbruker.

Mari Maurstads familie kommer fra Nordfjord, og hun ønsker derfor å la seg fotografere i en Nordfjordbunad. Hun har ikke egen halsnål og sølje som hører til denne bunaden, og lurer på om ikke dette blir litt skummelt. Har hørt at noen bunaddamer er så strenge... For det må vel være riktig på bildet? Jo da; sier vi, hadde du hatt riktig sølje så hadde vi selvsagt brukt den. Så det er ikke for å være kule at vi har avbildet Mari med feil sølje, men for å vise innstillingen: Man tager hva man haver. Dessuten skal vi ikke fotografere til en bunadbrosjyre, men til et intervju med en pasjonert bunadelsker. Så i mangel av riktig sølje henter vi en ganske nøytral sølje med lau fra en annen bunad. Beroliget av dette trekker Mari i bunaden hun engang kjøpte i Nordfjord.

– Er du flink til å bruke hodeplagg Mari?

– Til Nordfjordbunaden har jeg ikke noe hodeplagg, var faktisk ikke klar over at det fantes.

Det er kanskje ikke så rart, for det er ikke så mye brukt, men det finnes flere muligheter. Hvitt skaut med hullfall og frynser, og broderi med initialer og årstall. Jentene kan ha lue i rosemønstret silke og konene i svart silkebrokade. (Opplysninger hentet fra «Norges bunader og samiske folkedrakter», Cappelen, 1993.)

Dette bringer oss over til Setesdalsbunaden. Den har Mari brukt mye, og alltid med «plagg», eller tørkle i sort ull med påtrykt rosemønster. 

Bunaden fikk hun kjøpt på Norsk Folkemuseum da hun var med i dansegruppa på museet. Der fikk hun også en grundig innføring i hvordan den skulle brukes, med alt tilbehør, og det har hun holdt seg til. Eneste aberet er at den 150 år gamle bunaden veier en del mer enn de nysydde. I følge Mari er den «tung som bly», og nettopp av denne grunnen hadde hun litt problemer med å få seg dansekavalerer. Hun ble så tung å løfte på under dansen! 

– Jeg ser på setesdalsbunaden nærmest som en nasjonalhelligdom. Du skal ikke tulle med den. Ikke noe neglelakk eller annet fjas! Her er Mari ganske klar; hun har et spesielt forhold til denne bunaden.

Beltestakken er kjøpt hos Almankås i Bø, og delvis selvsydd. Beltet går under navnet Svalbjørg-beltet etter damen som har vevet det. Skjorta er Maris stolthet. Den har hun brodert selv. Prydelig og vakkert med  korssting og holbeinsøm.

– Det fine med beltestakken er at du har så store valgmuligheter du kan få din helt personlige bunad som ingen har akkurat maken til. Det er vel også denne bunaden jeg bruker mest.

Den mystiske sølja er av ukjent opprinnelse. Det kan se ut som om «sølvsmeden» har hatt ambisjoner om å lage blomster med kruseringer og røde granater rundt hele kanten på sølja, men så har han gått lei etter 2...? 

Foto : Eva Brænd

Mari har spesielt stor sans for nuperellene på skjorta til setesdalsbunaden. Det er noe hun kunne tenke seg å lære... Den store bolesølja bruker hun også til beltestakken, og beltespennen har Mari arvet etter sin far.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

Den store sølja som er plassert på beltestakkskjorta, er av ukjent opp­rinnelse.

Foto : Eva Brænd

Her står bunadene på rad og rekke. Først setesdalsbunaden som Mari brukte til å danse i,  dernest beltestakken som er den flittigst brukte. På den andre siden av trappen står en drakt fra Kautokeino og en gammel bunad fra Sunnmøre.

Foto : Eva Brænd

Vesken til Sunnmørsbunaden som Anna Louise Olsdatters laget i Johannesburg i Sør-Afrika, på slutten av 1800-eller begynnelsen av 1900-tallet.

Foto : Eva Brænd

Litt lengre inn i stua dukker det også opp en samisk drakt. Den er fra Kautokeino. Mari forteller at en gang hun var på turne med Riksteateret i Finnmark, ble hun intevjuet av Dagbladet. I denne artikkelen kom det fram at hun var begeistret for de samiske draktene og spesielt Kautokeino-drakten. Og at hun håpet å få tak i en mens hun var i Finnmark. Vel hjemme i Oslo, ble hun kontaktet av en samisk kvinne som hadde en drakt hun skulle selge. Mari kjøpte drakten, men den manglet belte.  

Neste gang hun var i Finnmark, ble hun intervjuet av en Finnmarksavis. Journalisten spurte om hun hadde skaffet seg belte til drakten sin. Hun svarte at foreløpig hadde hun ikke gjort det. Dermed spredte ryktet seg, og det varte ikke lenge før beltet også var på plass. Til beltet hører det noen flotte maljer i forgylt sølv. Disse er foreløpig ikke montert på beltet, men Mari forteller om et spennende besøk hos Tana Gullsmed, der hun fikk tak i disse flotte maljene med forskjellige symboler. Hun ble også facinert av de flotte søljene, men foreløpig har hun ikke investert i søljer til sin drakt. 

Både det gule og røde sjalet har Mari kjøpt i Marokko, og de er slett ikke ulike de samiske!

Kvinnelua har lange røde knytebånd. 

På gulvet foran står en lue til mannsdrakten. Denne såkalte firevinderslua syns Mari var så fin at hun bare måtte ha den, selv om hun ikke har resten av mannsdrakten. Den har fått navnet sitt på grunn av at toppen på den har fire hjørner eller spisser som peker i hver sin retning.

Innerst i kroken står en gammel Sunnmørsbunad. Hatten på toppen hører riktignok til en guttebunad fra Setesdal og inni henger ei arbeidsskjorte fra Hallingdal. Men selve bunaden har en artig historie. Mari trekker fram et brev og forteller om Anna Louise Olsdatter som reiste til Johannesburg i Sør-Afrika for å bosette seg der, en gang i andre halvdel av 1800-tallet. Ting tyder på at bunadstoffet ble sendt henne fra Norge og at den sannsynligvis ble brodert og montert i Johannesburg. Om brodergarnet er av norsk eller afrikansk opprinnelse er usikkert. Anna Louise døde i 1916, og da hun ble sendt hjem til Norge fulgte bunaden med. Niesen arvet så bunaden og hadde den i sitt eie fram til hun lå på dødsleie. Hun var glad i bunaden og opptatt av at den skulle bli godt bevart, derfor ga hun den til Mari, som hun visste var veldig interessert i bunader. Her henger den nå, – riktignok med feil skjorte inni. Men kanskje blir den byttet ut en dag, dersom Mari kommer over en Sunnmørs-skjorte.

I et annet hjørne av stua står en Åmlibunad. Denne kjøpte Mari av Kari Simonsen. Hun har såvidt brukt den, men den er litt i minste laget. Drakten er komplett med både trøye, forkle og skaut, men mangler sølvet. Den mystiske halsnålen med kjempelange heng, har Mari fått fra en venninne. 

– Den er antakelig ikke norsk engang, sier hun, – men et eller annet sted må jo også den få henge.

Bunaden fra Øvre Hallingdal kjøpte Mari hos en antikvitetshandler, komplett med sølv, hodeplagg og veske. Handleren fortalte at det var vemodig å ta imot denne bunaden, siden den tydeligvis var et familieklenodium.  Men selgeren var en ganske punkete dame med piercing både her og der, og fortalte at hun hadde vanskelig for å se seg selv i bunad. Følte ikke at hun var helt typen.... Alle kan jo ikke ha like mye dilla! Og så førte det jo til at også denne bunaden havnet hos en som er desto mer interessert.

Innerst i spisestuen henger en bunad fra Hordaland, men eksakt hvor i Hordaland den kommer fra, er mer usikkert. Mari har kjøpt bunaden hos en antikvitetshandler, og han kunne ikke si noe om opprinnelsen. Bringekluten fulgte ikke med bunaden, men Mari samler på bringekluter også, og bytter den ut fra tid til annen. Hun forteller at hun var i kontakt med noen bunadkyndige damer i Hardanger for å høre om bunaden kanskje kom derfra, men de var tvilende til det. Det var noe med nederkanten på stakken som ikke stemte. Litt uklar opprinnelse altså, men livet med «sned» og blomstrete kantebånd har i hvertfall mye til felles med liv fra Hardanger-området. Forkleborden er muligens i dobbel uttrekksøm, eller fileringsteknikk, noe som også forekommer i Hardanger. 

Mari er facinert av broderi og hadde opprinnelig lyst til å brodere en Grafferdrakt selv, men så var det den plattsømmen, da... Den har hun ikke klart å bli dus med. Det er liksom noe med tålmodigheten og tråden som ikke vil legge seg pent på plass der den skal... Da er det jo fint å ha en venninne som mesterer kunsten. Så kanskje blir det en Grafferdrakt med tid og stunder, sier Mari før hun må løpe avgårde til en ny kveld i Hakkebakkeskogen.

Foto : Eva Brænd

Nordfjordbunaden som Mari også har på seg, har nytt sølvbelte, men søljene som henger her, ville kanskje passe bedre på Grafferbunaden hun er i ferd med å anskaffe seg.

Foto : Eva Brænd

Det hvite forkleet er antakelig i dobbel uttrekksøm eller fileringsteknikk.

Foto : Eva Brænd

Mari samler også på bringekluter, og skifter fra tid til annen ut denne med en annen fra samlingen.

Foto : Eva Brænd

Bunad fra Åmli i Aust-Agder har tilhørende trøye, forkle og skaut, men mangler en del av sølvet. Den mystiske halsnålen med kjempelange heng, har Mari fått fra en venninne. Den kommer antakelig fra utlandet, men får lov til å henge der i mangel av sølvet som tilhører drakten.

Foto : Eva Brænd

Vakkert gammelt sølv til bunaden fra Øvre Hallingdal.

Foto : Eva Brænd

Pompadur med de samme broderiene som på bunaden.