I den lille, og relativt godt bortgjemte, bygda Tuddal i Hjartdal kommune i Aust-Telemark bor det en kar som lager så framifrå vakre hårband. - Dit burde dere ta en tur! var rådet vi fikk fra godt informerte telemarkske kilder. At bygda er kjent for å ha sterke kulturtradisjoner visste vi fra før. Som kjent både lever og virker den kjente felespilleren Knut Buen der. På kommunens nettsider leser vi at det er et rikt organisasjonsliv i bygda og at dugnadsviljen er stor. Dette er med på å styrke båndene mellom folk, hevdes det. Bånd, ja! Det var de vi gjerne ville se. Ryktene forteller at de er spesielt fargerike og flotte, med vakre dusker. Dette høres ut som detaljarbeid helt etter vår smak … Og heldige var vi, som ble invitert hjem til Torkjell Sletta for å se båndene hans!

Torkjell forteller at han har holdt på med båndveving i ca 30 år.

- Ja, jeg begynte vel i 1979, det året mor døde. Hun var nok den siste blant familie og naboer som mestret teknikken med de flotte duskene i endene på brikkevevde bånd. Så det lå liksom over meg at det ville være veldig synd om denne teknikken forsvant med henne, sier Torkjell. 

- Så bare kort tid før hun døde, fikk jeg lære meg kunsten å lage de fine duskene.

Torkjell har jobbet 46 år i Hjartdal Kommune. 28 av disse årene som kommunekasserer. Mye stress og med arbeidsdager som kunne bli både 14 og 16 timer lange, gjorde at han følte behovet for å finne noe å kople helt av med. Så fikk han tips av ei venninne: 

- Hvorfor ikke begynne med brikkeveving?

Dette fikk han fort smaken på: - Det er så fint bare å sitte og la tankene svive mens mønsteret trer fram i de fine båndene. Det har vært rene terapien for meg, sier Torkjell. 

- Og så er jeg så glad i å bruke farger! Torkjell ler: 

- Jeg går nok for å være ganske djerv med fargebruken. Jeg elsker å boltre meg i alle de sterke, flotte fargene!

Han henter fram en kurv der små garnnøster ligger tett i tett og venter på å bli brukt i et av Torkjells bånd. Fargene stråler mot oss.

- Ja, det har ikke vært så helt enkelt å få tak i de aller skarpeste fargene. Denne rosa fargen her har jeg vært så heldig å finne hos Jane Boddy i Kragerø. Hun driver med vev og garn og skaffer meg mye fint! sier Torkjell og viser oss en skikkelig knallfarge. - Hun vet hva jeg er på jakt etter og tar kontakt hver gang hun har fått tak i noen nye, fine farger.     

Foto : Eva Brænd

Detaljer fra et knippe av Torkjells vakre vippebånd. - Mor er mitt forbilde, og jeg gleder meg når jeg skal veve bånd med fargene hun brukte: Rosa, rødt, burgunder og svart, sier Torkjell.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

Gammelt belte etter Mari Train, og nyvevde bånd som blir brukt sammen.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

Torkjell forteller at han har fått mange nye venner og bekjentskaper i forbindelse med båndvevingen: - I fjor vinter fikk jeg besøk av en mastergradsstudent som jobbet med temaet sokkeband, brikkeband og grinde-band. Hun heter Ingunn Hovde og er tuddalsjente, men bor nå i Hjartdal. Bestemoren hennes vevde grindeband, og Ingunn vil gjerne følge denne tradisjonen videre, ikke minst Tuddalstradisjonen. 

Torkjell viser oss et eksemplar av oppgaven hennes, som heter «Med bandet frå fortida inn i framtida.»

- Vi hadde selvsagt mye å snakke om! Og vi har hatt et fint samarbeide, forteller Torkjell.

- Jeg har holdt en del kurs og foredrag om temaet også. Både her i Telemark og andre steder. Noen enkeltelever har jeg også hatt. Jeg synes jo det er veldig hyggelig at folk vil lære brikkevevsteknikken, slik at tradisjonen kan videreføres.

Mens praten går kommer det mat på bordet. Deilig betasuppe og hjemmebakte rundtykker, servert av Gro, søsteren til Torkjell. Vi legger merke til at den koselige stua til Torkjell er full av rariteter. På et framskap henger en hel samling med fine gamle dameur. Vi bemerker det, og Torkjell ler: 

- Ja, jeg har samlemani, skjønner du! 

Han forklarer at måten klokkene er hengt opp på, også er etter gammel tradisjon. De skulle gjerne vises fram. Han forteller oss også at det var kvinnene som hadde klokke. For det var de som skulle passe tida. Mannen trengte ikke klokke, for han arbeidet ute og fulgte sola. Det er først etter ca. 1850 at mannfolka også begynte å bruke klokke. Og da brukte de samme slags lange klokkekjede som damene bruker rundt halsen. Dette er dokumentert på gamle fotografier. Senere kom det korte kjedet som bare går over magen. Det å ha fin klokke og kjede var status både for kvinne og mann.

På vårt spørsmål om hvordan klokka ble festet slik at den ikke bare hang og slang i klokkekjedet, forklarte Torkjell at den ble puttet innunder livet. Der kunne det gjerne være ei lita lomme på vrangen, som passet akkurat til klokka, slik at den lå stødig og godt.

Gode og mette etter det deilige måltidet tar fotograf Eva og jeg med oss alle hårvippene Torkjell har liggende i en stor kurv. De blir hengt opp på rad og rekke på stabbursveggen. Vi blir slått av mangfoldet og fargeprakten, og Torkjell syntes selv det er artig å se dem samlet på den måten.

- På kurset hadde jeg med 15-20 forskjellige mønstre som kursdeltakerne fikk tegne av. Disse mønstrene kan jo varieres i det uendelige etter hvordan du setter sammen fargene. Ingen av båndene mine er helt like, sier han.

- Og det er det som er noe av moroa; å velge ut nye farger for hver gang.

Foto : Eva Brænd

Vippebånd med surrede båndender. Dette er typisk for Tuddal og Tessungdalen i Tinn.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

Fremst i dette bildet vises et vippebånd med tvunnede ender. Dette skal ha vært mest vanlig i området omkring Sauherad og Bø.

Foto : Eva Brænd

Et vakkert vippebånd med ender ombundet av gulltråd og svarte dusker. Bånd med svarte dusker er mest brukt til beltestakk og til «stakk og liv.»

Torkjell har fem permer fulle med mønsterprøver som kundene kan velge fra. For hver gang han vever et nytt bånd, lager han en liten prøve som han setter inn i permen. Samlingen har etter hvert blitt imponerende! 

- Mange synes det blir vanskelig å velge ut fargene til båndet sitt, og vil at jeg skal velge for dem. Men der sier jeg, nei! De må velge selv, for jeg vil at båndet skal være personlig, poengterer Torkjell.

- Hvert nye bånd er like spennende å begynne på. Det er det som er gøy. Det å sitte å lage flere like bånd ville ikke vært noe artig, og dette må være lystbetont, ellers gidder jeg ikke, sier Torkjell lurt.

- Jeg er ganske dristig med fargene og det er moro når det kommer ungjenter sammen med mødrene sine. De unge faller lett for de sterke rosa fargene, og sier at det har de lyst på. Men så hender det at mødrene er skeptiske og mener at det blir altfor grelt. Men du vet, det blir noe annet når det kommer i bandet enn å se hele garnnøstet. Det kan være greit å velge hovedfargen fra beltet til bunaden, slik at det henger litt sammen, sier Torkjell. 

- Men for øvrig oppfordrer jeg dem til å skalte og valte som de vil med fargene.

Båndene skal være ca 2,6 – 2,7 m lange. Endene i ryggen skulle synes godt, og helst gå ned til livet. Det var status med lange fine bånd.

Lokale særtrekk

Vi ser at noen av båndene har fine surringer i endene ned mot duskene, mens andre har tvinning.

- Ja, det har blitt meg fortalt at båndene med tvinning ble brukt i Sauherad og Bø, men jeg tror at det også ble brukt lenger oppe i bygdene. Båndene med surringer, derimot, har jeg ikke sett andre steder enn her i Tuddal, bortsett fra et eneste ett i Tessungdalen i Tinn. Men det kan selvsagt også ha vært brukt andre steder, sier Torkjell. 

Foto : Eva Brænd

- Det sies at alle hjartdalsjenter med respekt for seg sjøl måtte ha ett «Train-belte» til konfirmasjon og ett når de skulle stå brud! Tre «Train-belter» fra Torkjells samling av gamle belter. Mari Train fra Hjartdal (1858-1924) var kjent for å bruke mange glade farger i beltene sine. - Jeg blir glad av å se på beltene hennes, og hun har vært en stor inspirator for meg, sier Torkjell. 

Foto : Eva Brænd

Belte fra Reisjå, som er barndomshjemmet til Torkjells mor. Antakelig har både bestemor og oldemor brukt dette beltet. Det er svært velbrukt og forsterket med lapping. Men fargene er nydelige.

Surringene gir en veldig flott effekt. De sorte duskene kan også ha surringer av gulltråd. Riktig lekkert! De brukes til beltestakk og til stakk og liv.

- Et av båndene jeg har sett med gullsurringer, var nok vevd mellom 1910 og 1920. Og hvor mye dette ble brukt tør jeg ikke si, men det var vel skaperevnen hos den enkelte som kom fram. Og kvinnene på den tida ville være fine de også! ler Torkjell. 

- Båndet med gullsurringer som jeg fikk idéen fra, vet jeg er laget i Tuddal, forklarer Torkjell videre.

Duskene har hver sin farge, men bare én farge i hver dusk. 

- Jeg blander ikke flere farger i samme dusk. Liker best når de er ensfargede. Dessuten har jeg ikke sett gamle hårbånd med flere farger i duskene. De var alltid ensfargede.

- Jeg har lært meg mange knep underveis, sier Torkjell og forklarer: - For eksempel hender det jeg legger de to ytterste brikkene på hver side, jaren altså, samme vei. På den måten blir båndet litt stødigere. Og når båndet er ferdig legger jeg det en stund i godt varmt vann for å få ut stivelsen fra garnet. I motsetning til beltet, som skal være stivt, skal båndet nemlig være mykt og føyelig og følge kroppens bevegelser, poengterer han.

- Hvor lang tid bruker du på å veve et bånd, da?

- Ja, hvis jeg er flink og vever hver kveld, så bruker jeg vel ca. en uke.

Torkjells beltesamling

Men Torkjell har så mye spennende å vise oss. Han nevnte jo at han hadde samlermani. 

Plutselig står en kurv full av brikkebelter på bordet. Han vever ikke belter selv, men har samlet mange, og viser oss både nye og gamle eksemplarer. 

- Det er så artig; for jeg kan i de fleste tilfellene se hvem som har vevd beltet, sier Torkjell og legger fram tre belter. 

- Se på disse. Alle tre er vevd av Mari Train, som levde i Hjartdal fra 1858 til 1924. Hun hadde en helt spesiell stil på beltene sine. Vi ser tydelig at de skiller seg ut fra mengden. Hun brukte også glade farger; mye gult og grønt. Mari har vært en stor inspirator for meg. Beltene hennes går bare under navnet «Train-belter», forklarer Torkjell. 

- Jeg kunne ha lyst til å lage en minne-utstilling bare med hennes belter, for de er å flotte, sier han entusiastisk. 

- Det sies at alle hjartdalsjenter med respekt for seg sjøl måtte ha ett «Train-belte» til konfirmasjon og ett når de skulle stå brud!

Foto : Eva Brænd

Torkjell Sletta opplever en stor interesse for vippebånd. Så stor at han ikke rekker å veve alle han får bestilling på.

Foto : Eva Brænd

Torkjell Sletta holder seg til gammel tradisjon når det gjelder mønster og farger, men han har også laget nye mønstre. Han synes det er viktig å føre tradisjonen videre. Han prøver å ta med seg de som skal ha bånd på farge- og mønstervalg, slik at det personlige kan komme fram. Han synes også det er morsomt at tradisjonen med dusker i endene av båndene er hentet fram igjen, etter å ha vært borte en hel geneasjon.

Foto : Eva Brænd

Vippebånd kontra ferdig vippe

Vi legger merke til at mange av båndene til Torkjell er gjort klar som ferdige vipper. 

- Betyr det at de fleste som bestiller bånd har kort hår, eller er kunsten å vippe håret selv gått i glemmeboken? undrer vi.

Torkjell drar litt på det: 

- Jeg tror faktisk at mange her i bygdene fremdeles kan kunsten. Men på den ene siden har du mange med kort hår, som av praktiske årsaker velger kunstig vippe. Og på den andre siden tror jeg noe av årsaken er at mange i vår generasjon husker eldre kvinner som gikk med hårvippe. Da føler de seg kanskje litt gamle med håret vippa. Så selv om de har langt hår, bruker de kunstige vipper. Men jeg prøver å oppfordre dem til å ha naturlige vipper. Det ekte er jo finest, synes jeg, sier Torkjell.

 Vi sier oss enige. Og kanskje er det de unge som må dra igang en ny trend på denne fronten? De våger gjerne mer enn sine foreldre.

Torkjell forteller at det var Anne Bamle som i sin tid laget de første kunstige vippene.

- Mange har jo kort hår og da er det greit med ei slik vippe. Men jeg synes ikke de skal være for tykke. Derfor lager jeg dem ganske tynne. Det synes jeg er finest, forklarer Torkjell.

Vevingen av vippeband

Vi blir med Torkjell ut på kjøkkenet der han har veven liggende. Et ganske enkelt redskap som ikke krever mye plass, og som er lett å ta fram når han har noen minutter til overs.

Rundt livet legger han et bredt bånd som er festet til en «hest» hentet fra en flatvev. Det gir stødighet. I hesten er den ene enden av renningen festet. Så har han festet den andre enden i en krok i veggen. Kniven han bruker til å slå til innslaget med er gammel og velbrukt. Den har han arvet etter sin oldemor, eller «langgommo», som Torkjell sier på tuddalsmål.

- Den er så god å holde i og ligger så godt i handa, sier Torkjell og stryker over det glatte treverket.

Foto : Eva Brænd

Duskene tar opp farger fra båndene. Men Torkjell liker best å bruke kun én farge i hver dusk.

Foto : Eva Brænd

Kurven med de fargerike garnnøstene Torkjell bruker til båndvevingen lyser mot oss og formelig inviterer til skapertrangen i oss.

Foto : Heidi Fossnes

Torkjell sitter gjerne på kjøkkenet med båndvevingen. Veven er et ganske enkelt redskap som ikke krever mye plass, og som er lett å ta fram når han har noen minutter. Rundt livet legger han et bredt bånd som er festet til en «hest» hentet fra en flatvev. Det gir stødighet. I hesten er den ene enden av renningen festet. Så har han festet den andre enden i en krok i veggen. Kniven han bruker til å slå til innslaget med er gammel og velbrukt. Den har han arvet etter sin oldemor; eller «langgommo» som Torkjell sier på tuddalsmål.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Torkjell Sletta har vevd mellom 1 000 og 1 500 bånd. Et av de siste var til ei lita jente på 4 år, som ville vippe håret sitt til 17. mai i år. 

- Hun har lovet meg et bilde, og det gleder jeg meg til å se! sier Torkjell.

Lær hvordan du vipper håret

I Magasinet BUNAD nr. 1/2008 hadde vi en artikkel som viser trinn for trinn hvordan du viper håret på telemarksvis. Bladet kan fremdeles bestilles fra oss.

Klikk deg inn på «Artikler om bunader» og videre inn på «Teknikker» og deretter på «Hårvipping på Telemarksvis».

Grøntrøye med en spesiell historie

Torkjell viser oss også bunaden sin, som han er spesielt glad i. Det er Nils Flatland i Gvarv som har sydd bunaden, og den er sydd av stoff som både er vevd og farget på gården hvor Torkjell vokste opp. Stoffet ble liggende der i årevis før han kom over det.  Han forteller oss at det er vevd i 1928, og at det kan være farget med urin, såkalt «potteblått». 

 - Ja, det skulle helst være urin fra et mann-folk, og da gjerne etter at han hadde hatt seg en skikkelig rus, sier Torkjell og ler godt. 

Han antyder også at den blå fargen kan ha vært brukket med farge av røsslyng, eller «bustelyng», som det kalles på disse kanter. Lyngen gir en gul farge, som blandet med den blå kan ha resultert i den grønnlige fargen.  

Dette stoffet syntes han det ville være moro å få sydd seg en bunad av. Og det skjønner vi godt. Ikke alle er så heldig å komme over et stoff som både er vevd og farget på hjemgården sin.

Rosene på trøya er satt sammen av roser fra fire forskjellige gamle trøyer: 

- De er kopier av rosene som Kolsrud’n eller Kolbjørnsrud’n i Heddal brukte. Han skal ha vært en av de første som lagde roser på trøya, og det sies at han sydde den første grønne trøya. Det sies også at det var storbøndene som hadde råd til farget stoff til trøya si. Fattigfolk måtte greie seg med naturfarget grått eller hvitt, forklarer Torkjell.

Foto : Eva Brænd

Stoffet i trøya til Torkjell er både vevd og farget på hjemgården hans i 1928. Rosene på trøya er satt sammen av roser fra fire forskjellige gamle trøyer. Bunaden er sydd av Nils Flatland i Gvarv.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

I 2010 var Torkjell Sletta med på å arrangere en folkedraktutstilling på Tuddal Bygdetun. Her er han sammen med f.v. Gro Sletta, Trine Kahrs og Anlaug Buen som var medansvarlige for utstillingen.

Foto : Eva Brænd

Fargerik hobby: Hosebånd

Gro Sletta, søsteren til Torkjell, har også ting å vise fram. Hennes spesialitet er hosebånd. Hun lærte det av Torhild Barstad, mor til ei venninne, rundt 1985. Siden har hun hatt båndlaging som en hyggelig hobby. Hun har også, som Torkjell, moren sin som inspirator. Så hosebåndene hennes er også svært fargerike, og har fine dusker i endene. Men i motsetning til Torkjell, så blander Gro fargene i sine dusker. Det stemmer også bra med tradisjonen. Det ble brukt flerfargede dusker fra gammelt av. 

Bånd til både store og små er her foreviget på stabbursveggen.

Gro hekler også hvite krager og mansjetter som var vanlig rundt 1890. De ble brukt på underskjorta til beltestakken, og da gjerne med en farget trøye eller skjorte utenpå.

Lær hvordan du fletter hosebånd

I Magasinet BUNAD nr. 2-2004 hadde vi en artikkel som viser hvordan du fletter dine egne hosebånd. Bladet er dessverre utsolgt, men du kan finne hele artikkelen på våre nettsider: www.bunad-magasinet.no. Klikk deg inn på «Oppskrifter». Der finner du artikkelen «Hosebånd på den smarte måten.»

Foto : Eva Brænd

Gro Slettas heklede blonder til bruk på fargede bunadskjorter. Heklede kraver og mansjetter ble brukt på underskjorta til belte-stakken, og da med farget trøye eller skjorte utenpå. Gro og Torkjell antyder at dette kanskje hadde noe med ærbarhet å gjøre, men at de synes det er fint med den hvite under-skjorta. Dette kom rundt 1890, og seinere ble bare den fargede trøya brukt.

Foto : Eva Brænd
Foto : Eva Brænd

De fargerike hosebåndene frisker opp både på kvinne- og mannsbunader. At de er så fargerike, mener Torkjell er noe som ligger til familien. - I yngre år var mor glad i skarpe farger, men etterhvert som hun ble eldre, ble nok fargene noe dusere.