Vi har et vanvittig forbruk av klær her til lands. Bunaden stikker av med seieren som vårt klart mest bærekraftige plagg. 
(Forsidebilde: Bringedukdrakt fra Øvre Valdres. Foto: Heidi Fossnes)

- Ingen tvil. Bunaden og den hjemmestrikkede genseren i ull er de plaggene med lengst levetid, sier Ingun Grimstad Klepp, klesforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Klepp er utdannet etnolog. Hun har jobbet mye med klær, friluftsliv og miljø, og er i så måte ikke overraskende en varm forsvarer av lokale bærekraftige råvarer og produksjon. 

På spørsmål om hva det er som gjør at vi er så glade i bunaden vår, er forskeren klar: 
- Generelt blir folk glad i ting de har lenge.  Det tar tid å utvikle dype følelser. Vi liker ting  (og folk) som har vært en del av livet vårt i lang tid, vært med på viktige opplevelser. I tillegg er det klart at bunadene også gir estetiske opplevelser, det er klær med rik dekor, rik historie, som det er nedlagt mye arbeid i, sier hun.

Ingun Grimstad Klepp snakker om slow fashion, om klesplagg som er med oss store deler av livet, og som ikke fyller opp et allerede overfylt klesskap. 

- Der er altså bunaden en soleklar vinner. Den er vi glad i, den har kanskje gått i arv, den behandles ordentlig og er produsert av naturmaterialer, som ikke behøver å fraktes over hele kloden for å komme hit, sier hun. 

Når det er sagt er det ingen hemmelighet at norske bunader i lang tid er blitt laget av ull importret fra utlandet. Slik behøver det imidlertid ikke være, sier Klepp.

Magasinet BUNAD møter Klepp til en samtale om bærekraft og klesproduksjon og fremfor alt klesforbruk. Nylig deltok Klepp på DNTs konferanse om bærekraftig friluftsliv. Hun var, og er, opprørt over et klesforbruk i det norske samfunnet som mangler sidestykke. 

- Skapene våre tyter over av klær, vi bytter jakker og handler friluftsutstyr i stort monn. Det er galskap, sier Klepp og oppfordrer alle til å tenke ull i stedenfor syntestiske stoffer som fleece og gore-tex. Dette er ikke bare den enkelte forbrukes ansvar, mener hun. Et stort ansvar for dette hviler også på myndighetene. 

Klepp viser til Greenpeaces ferske rapport Fashion at the Crossroads, som viser at  verdens klesproduksjon er doblet fra 2000 til 2014. En vestlig gjennomsnittsperson kjøper 60 prosent mer klesplagg nå enn for 15 år siden..

- Saken er at det er mye som er galt med mye tøy og ikke minst de syntetiske tekstilene. Dette er plast og som annen plast bidrar de til spredning av mikroplast (mikrofiber). Vask og daglig bruk av syntetiske klær er en av de store  bidragsyterne til dette miljøproblemet, fordi vi ‘flasser’ mikrofibre hele tiden. Det går inn i vannveien, i luftveiene og er muligens en av vår tids største miljøbombe, forteller Klepp.

Hun tar til orde for at norske forbrukere må heve blikket, men samtidig holde blikket på det som er i nærheten. 

- En raskt økende produksjon med enormt fokus på hastighet som forflytter seg til de steder i verden med lavest kontroll og billigst arbeidskraft, som transporterer det meste verden rundt både før det selges – og etterpå produserer avfall i alle ledd, er normen i fast fashion.

Den må vi bekjempe, og her er bunaden et viktig forbilde, sier Klepp.

En måte å sakne karusellen er å utforske begrepet ‘local fashion’. Å produsere kun det vi trenger er mye enklere når det skjer nærmere markedet, slik at kolleksjonene ikke må fraktes halve verden rundt, men kan etterfylles om etterspørselen skulle tilsi det.

- I bunader har vi ytterpunktet for ‘slow fashion’ hvor klærne ikke blir produsert før en kunde har bestilt. Bunaden kan bidra i avviklingen av fast fashion,. Hvordan vi kan få til dette er en viktigere diskusjon med større ringvirkninger enn hvordan skjorta strykes, sier Klepp.

SIFO lanserte i 2016 en rapport om nordmenns klesforbruk som blant annet viser hvor dramatisk volumet av vårt klesforbruk har økt siden 1800-tallet, og at hver og en av oss i 2011 skapte om lag 23 kilo tekstilavfall. 

- Men i den andre enden av skalaen finner vi bunaden. Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare. SIFOs rapport sier også at bunader er blant det dyreste vi har i skapet og blant de eldste plaggene vi eier. De mange fargerike draktene med ull på ull, og lin på lin og litt silke er også et uttrykk over stoltheten mange føler for landet og for stedet, for tradisjon og kultur. Men de er også noe mer. Dette er klær mange ønsker å bruke både mye tid og mye penger på å anskaffe seg, og der den forventede levetiden kan være lenger enn eieren selv. Begge disse to forhold er mangelvare i klærnes verden, hvor vi er blitt fortalt at moten forandrer seg og derfor må ting stadig byttes ut.

Det er ikke mange tiår siden klær var verdifulle investeringsobjekter, og var av de mest verdifulle eiendeler mange mennesker hadde. På kort tid har deres verdi og levetid rast nedover. 

- Bunadene er i et eksklusivt selskap blant klær som fortsatt lages og kjøpes med tanke på et skikkelig langt liv. Dette får konsekvenser i alle detaljer i produksjonen. Snittet tar høyde for å legge ut og inn slik at plagget kan vokse med eieren, og passe til fremtidige arvinger. Stoffene er laget av holdbare materialer og vevet og sydd med tanke på lang og hard tjeneste. Det som slites aller mest kan byttes ut. Salget er også langsomt. Du får ikke bunaden på dagen, den må bestilles, det må måles, prøves og ventes på. Og til slutt ja, så må det betales så mye at også det må planlegges, spares, gis som gave og ofte litt og litt. Kanskje bidrar den nye eieren med egen tid og innsats også. Å brodere er lettere for de fleste enn å veve, eller montere, sier Klepp.

I Norge har vi fremdeles sunne bedrifter som både spinner, strikker og vever

- Sistnevnte er mye takket være akkurat bunadsstoffene. Norske sauer går på beite og er med på å produsere kulturlandskap i tillegg til vakre tekstiler. Takket være det norske landskapet og maten dyrene har tilgang til har ullen noen uovertrufne kvaliteter. Spenst, krus og glans kjennetegner den norske ullen. Og da har vel de norske stakkene vært i norsk ull? For om det er så viktig at broderiene og monteringen gjøres i Norge, da skulle det vel bare mangle at en av de viktigste råvarene — nemlig ullen — kom fra norske sauer? Men slik har det ikke vært. De aller fleste bunadene har vært produsert av importert ull i en årrekke. Men takket være at Norges Husflidslag har vært villige til å ta debatten, at Norilia som samler inn ullen har vært villig til å se på hvor i landet den ullen som passer best til slike vevde stoffer kan hentes fra, har dette nå snudd. 

Foto : Heidi Fossnes

Gråtrøyebunaden fra Øst-Telemark som vises her er sydd av Nils Flatland fra Gvarv for over 40 år siden

Foto : Eva Brænd

Bunader fra Setesdal

Foto : Heidi Fossnes

Gammel drakt fra Tyssøy. Alle plaggene er fra andre halvdel av 1800-tallet og i privat eie. 

Foto : Helga Fahre Bergland

Beltestakk fra Øst-Telemark. Denne bunaden var planlagt helt fra dåpsdagen til konfirmanten på bildet. Den består av både nysydde og arvede plagg.