Ingrid Dillekås Adelsøn la for noen år siden bylivet bak seg og flyttet til et småbruk i Hovin i Telemark. Her har hun innredet sitt eget bunads- og skomakerverksted.
Ingrid har en brennende interesse for gamle tradisjoner innenfor klesskikk, men konsentrerer seg først og fremst om å revitalisere gamle sko fra hele landet. Det gleder henne at interessen for fottøyet til folkedrakter er på fremmarsj. Hun opplever i dag stor pågang fra folk som ønsker sko etter gammel tradisjon til draktene sine, og føler det som en stor utfordring å etterkomme folks etterspørsel. Ikke minst fordi verdifulle gamle tradisjoner på denne måten blir holdt levende og videreført.
I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om hennes arbeid med å gjenskape de gamle dufseskoene.
«Dufseskoene beskrives i historisk, billedlig materiale, i litterære kilder og enkelte gamle dufsesko er også bevart.» forteller Ingrid.
«De historiske kildene kan føres tilbake til slutten av 1700-tallet. Mye av dette er registrert hos Bunad- og folkedraktrådet. Videre har jeg hatt anledning til å studere gjenstander i samlingene til museer og private, og jeg har fått mange verdifulle opplysninger gjennom informanter.»
Til raudtrøyekleda ble det sannsynligvis brukt dufsesko og andre typer lærsko med pynt. Dette er godt dokumentert av malerne Johannes Flintoe og Adolph Tidemand. Flintoe levde på første del av 1800-tallet og viser kvinner med slike sko i akvarellene «Dragt i Hitterdal i Tellemarken» og «Dragter i Gransherred». I 1844 ble Aslaug Bjørnstdatter Mosebøe malt av Tidemand iført raudtrøye og dufsesko. Samme år malte han også Ingeborg Sveinsdatter Lillemoe fra Hitterdal i raudtrøyebunad, rosesydde sokker og dufsesko.
I bygdene i Øst-Telemark skjedde det en deling i draktskikken på 1800-tallet. Rundt 1850 overtok Beltestakken. Riktignok skjedde overgangen fra raudtrøyetida ganske glidende, og er umulig å stadfeste nøyaktig, men av bevarte gjenstander og bildemateriale ser vi at sko og sokker var enklere utført i raudtrøyeperioden enn de ble utover i beltestakkperioden. Beltestakkperioden varte helt frem til ca 1920, og brakte også med seg støvler med snøring eller knapping. Skoene hadde rike utskjæringer, mye mer enn i raudtrøyetida. De begynte også å legge rødt stoff eller lær under utskjæringen. Dette er nøye omtalt i registreringene, forteller Ingrid og viser frem et avsnitt i «Hitterdalsboken» fra 1927 av O. H. Holta:
«Til de smukke dragter hørte også ved festlige anledninger en flerhed av prydelser i sølv. Saaledes hadde kvindene sølvspenner på skoene [....] Strømper og sko var også mer eller mindre utsyet. Under utskaarne deler i skoens overlær eller i pløsen lagdes rød klede eller hvitt skinn som fremhevet utskjæringen.»
Vi kan med stor sannsynlighet si at dufseskoene har eksistert i minst 200 år, men de hadde nok sin største utbredelse gjennom 1800-tallet. Vi har funnet lite dokumentasjon fra før 1800, bortsett fra Willes beskrivelser fra 1780.
Etterhvert ble dufseskoene utkonkurrert av enklere håndsydde sko som hadde plass til strikkestrømper. Det er imidlertid ingen regel uten unntak. Dufsesko er laget på bestilling gjennom deler av 1900-tallet, men har i følge informantene til Ingrid vært lite brukt. Ser vi på sko i en regional sammenheng, finner vi likheter over store deler av Sør-Norge. I følge registreringene hos Bunad og folkedraktrådet ligger denne likheten først og fremst i pynten på skoene, slik som utskjæring, ører, dusker, maljer og metallspenner.
«Et annet felles trekk er at det frem til en periode på 1800-tallet er brukt kun én lest for å lage venstre og høyre sko. Skomaker Einar Runningen fra Sauland, som ble født i 1913, fortalte at faren som var omreisende skomaker, bare brukte en lest.» sier Ingrid.
