Dufsesko gjenskapt av Ingrid Dillekås Adelsøn

«Interessen for folkedrakter er stor i landet vårt, men fottøyet har vært mer eller mindre glemt. Kvinners valg av fottøy til bunader skjer ofte tilfeldig, avhengig av hva som er lettest tilgjengelig på markedet,» sier Ingrid Dillekås Adelsøn. Men så legger hun raskt til: «Men heldigvis er dette i ferd med å endre seg.»

Ingrid Dillekås Adelsøn la for noen år siden bylivet bak seg og flyttet til et småbruk i Hovin i Telemark. Her har hun innredet sitt eget bunads- og skomakerverksted.  

Ingrid har en brennende interesse for gamle tradisjoner innenfor klesskikk, men konsentrerer seg først og fremst om å revitalisere gamle sko fra hele landet. Det gleder henne at interessen for fottøyet til folkedrakter er på fremmarsj. Hun opplever i dag stor pågang fra folk som ønsker sko etter gammel tradisjon til draktene sine, og føler det som en stor utfordring å etterkomme folks etterspørsel.  Ikke minst fordi verdifulle gamle tradisjoner på denne måten blir holdt levende og videreført.

I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om hennes arbeid med å gjenskape de gamle dufseskoene.  

«Dufseskoene beskrives i historisk, billedlig materiale, i litterære kilder og enkelte gamle dufsesko er også bevart.» forteller Ingrid. 
«De historiske kildene kan føres tilbake til slutten av 1700-tallet. Mye av dette er registrert hos Bunad- og folkedraktrådet. Videre har jeg hatt anledning til å studere gjenstander i samlingene til museer og private, og jeg har fått mange verdifulle opplysninger gjennom informanter.»

Til raudtrøyekleda ble det sannsynligvis brukt dufsesko og andre typer lærsko med pynt. Dette er godt dokumentert av malerne Johannes Flintoe og Adolph Tidemand. Flintoe levde på første del av 1800-tallet og viser kvinner med slike sko i akvarellene «Dragt i Hitterdal i Tellemarken» og «Dragter i Gransherred».  I 1844 ble Aslaug Bjørnstdatter Mosebøe malt av Tidemand iført raudtrøye og dufsesko.  Samme år malte han også Ingeborg Sveinsdatter Lillemoe fra Hitterdal i raudtrøyebunad, rosesydde sokker og dufsesko.  

I bygdene i Øst-Telemark skjedde det en deling i draktskikken på 1800-tallet. Rundt 1850 overtok Beltestakken. Riktignok skjedde overgangen fra raudtrøyetida ganske glidende, og er umulig å stadfeste nøyaktig, men av bevarte gjenstander og bildemateriale ser vi at sko og sokker var enklere utført i raudtrøyeperioden enn de ble utover i beltestakkperioden. Beltestakkperioden varte helt frem til ca 1920, og brakte også med seg støvler med snøring eller knapping. Skoene hadde rike utskjæringer, mye mer enn i raudtrøyetida. De begynte også å legge rødt stoff eller lær under utskjæringen. Dette er nøye omtalt i registreringene, forteller Ingrid og viser frem et avsnitt i «Hitterdalsboken» fra 1927 av O. H. Holta:

«Til de smukke dragter hørte også ved festlige anledninger en flerhed av prydelser i sølv. Saaledes hadde kvindene sølvspenner på skoene [....] Strømper og sko var også mer eller mindre utsyet. Under utskaarne deler i skoens overlær eller i pløsen lagdes rød klede eller hvitt skinn som fremhevet utskjæringen.» 

Vi kan med stor sannsynlighet si at dufseskoene har eksistert i minst 200 år, men de hadde nok sin største utbredelse gjennom 1800-tallet. Vi har funnet lite dokumentasjon fra før 1800, bortsett fra Willes beskrivelser fra 1780.  

Etterhvert ble dufseskoene utkonkurrert av enklere håndsydde sko som hadde plass til strikkestrømper. Det er imidlertid ingen regel uten unntak. Dufsesko er laget på bestilling gjennom deler av 1900-tallet, men har i følge informantene til Ingrid vært lite brukt. Ser vi på sko i en regional sammenheng, finner vi likheter over store deler av Sør-Norge. I følge registreringene hos Bunad og folkedraktrådet ligger denne likheten først og fremst i pynten på skoene, slik som utskjæring, ører, dusker, maljer og metallspenner.

«Et annet felles trekk er at det frem til en periode på 1800-tallet er brukt kun én lest for å lage venstre og høyre sko. Skomaker Einar Runningen fra Sauland, som ble født i 1913, fortalte at faren som var omreisende skomaker, bare brukte en lest.» sier Ingrid.

Ingrid Dillekås Adelsøn

Interessen er på topp når Ingrid forklarer og viser hvordan hun lager bekatråd med grisebust. Nærmest Ingrid står engelske June Swan, som er en internasjonal kapasitet på fottøy. Foto: Torild Fossnes.

Dufsesko til beltestakk fra Telemark

Selv minstejenta kan få dufsesko. Ingrid lager sko i alle størrelser. Dette paret er imidlertid laget til en utstillingsdukke; Norsk Folkedraktforum har tatt mål av seg til å lage modeller av forskjellige bunader på spesiallagede dukker i halv stølrrelse. I dette tilfellet en beltestakk-dukke.

Dufstesko fra Øst-Telemark

Dufsesko fra Aust-Telemark. Dette er et av de første skoparene Ingrid laget.

Dufsesko

Dufsesko under arbeid. Dette er en modell etter Borgar Borgarson.

Gamle dufsesko

Dufsesko med brunt og hvitt lær under utskjæringene. Tilhører Maihaugen på Lillehammer. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Hvem var mester for dufseskoene?

I følge Hans Christian Fyndals årsoppgave fra Telemark Distriktshøyskole 1975/76 var det spesielt én skomaker som utmerket seg: «Skomakeren Borgar Jenssons for rundt på gardane og gjorde sko for folk. Med seg hadde han sønnen Borgar som var født på Vatnarheia i Bø 14. april 1836.  Vesle Borgar som ikke var gamle gutten skar ut pløsene, stasa dei ut og la rødt klede eller skinn under. Og det blei stort spurlag etter dessa skorne mellom de unge gjentune. Borgar Borgarson blir forøvig ein av Telemarks beste treskjærere.» 

Mye tyder på at Borgar Borgarsons utskjæringer gjorde dufseskoa veldig populære blant kvinner i andre halvdel av 1800-tallet. Det fantes også mange andre skomakere på denne tiden: I bladet «Jol i Telemark» fra 1931 forteller Anne Bamle om Hans Skaret fra Gransherad, Olav Bendiksrud og to med navn Skogen fra Heddal, i tillegg til Torstein Solheim og Reidar Kjeldalen fra Tuddalen. 

«Dessuten laget skomaker Nøsterud i Heddal tre par dufsesko i 1922.» fortsetter Ingrid. «Ett av parene vant 1. premie på Fylkesutstillingen på Notodden samme år.»

I «Telemarks bunader» som Lars Kaasa forfattet for Telemarks Husflidsentral i 1955, er det avbildet dufsesko fra 1950 etter en hundre år gammel bunadsko fra Bø. Skomakeren her var Tor Evje fra Bø.
I 1975 samlet Agnes Buen Garnås inn skomateriale fra Aust-Telemark og fikk satt i gang skomakeren Wollenberg Poulsson i Bø med å lage sko etter gamle modeller. Han driver fortsatt med produksjon av disse.

Pietismen fikk en noe utilsiktet innvirkning på fottøyets utseende i Telemark

«På begynnelsen av 1800-tallet gikk det en vekkelsesbølge over bygdene, og prestene mente folk skulle kle seg mørkt og nøytralt.» sier Ingrid.  «Dette fikk sterk innvirkning både på materialvalget og fargebruken på draktene. Fargeglade broderier og sterkt røde jakker måtte vike for svarte kledetrøyer med maskinsydde roser og kjøpeband,  Dette ga høytidsdraktene et mørkt og trist inntrykk.  Heldigvis fant ikke kvinnene seg godvillig i dette, og gjemte rosesaumen under stakkene. Der blomstret rosene, og der lyste fargene på sko og sokker.  Og det var da skoens applika-sjoner med rødt underlær på pløsa og store dusker på tåa oppstod.»  Ingrid smiler lurt. «Så dette er nok et eksempel på det gamle ordtaket: Aldri så galt at det ikke er godt for noe!»

Gamle dufsesko

Gammel sko fra Telemark. Tilhører Telemark Fylkesmuseum. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Dufsesko

Sko fra Tuddal Bygdemuseum. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Gamle dufsesko fra Øst-Telemark

Sko fra Øst-Telemark. Tilhører Telemark Fylkesmuseum. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Øresko

Sko fra Telemark. Tilhører Telemark Fylkesmuseum. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Dufsesko

Denne skoen har vært brukt av den kjente draktsyersken Anne Bamle. Den er laget av skomaker Olav Bendiksrud rundt 1920. Foto: Ingrid Dillekås Adelsøn.

Handlekurv

Handlekurven er tom