Filigransølvsmed Hilde Nødtvedt - når drøm blir til virkelighet

Det viste seg imidlertid å bli en løsning på problemet: Hilde søkte om Statens Kunstnerstipend i kategorien folkekunst. Lykken sto henne bi, hun fikk innvilget søknaden, og i 2000 kunne hun starte på det spennende prosjektet.

– Når man nærmer seg et slik arbeid, må man på forhånd bestemme seg for om det skal bli en nøyaktig kopi, en museumskopi, eller en noe løsere kopiering. Jeg mener, utfra mitt kjennskap til historisk håndverk, og norsk draktsølv spesielt, at det var et viktig poeng å nettopp ikke være for bundet av utgangspunktet. Det finnes tre kjente «sølvtrøyer», og ingen av dem er like. Det ligger i folkekunstens natur å lage gjenstander som lever opp til idealet om variasjon i detaljene, men en konservatisme i uttrykket. Derfor valgte jeg å lage en brudedrakt tilsvarende mitt forbilde, og ingen direkte kopi. Denne vurderingen er jeg sikker på at jeg har forståelse for hos mine forgagne sølvsmedkolleger, sier Hilde.

Lad, sølvtrøye, belte og Agnus Dei ble presentert første gang under et bunadsarrangement på Norsk Folkemuseum i 2002, i forbindelse med et foredrag Aagot Noss holdt om brudedrakter. Senere ble det utstilt på Bø Bygdemuseum i Telemark. 

– Jeg har samarbeidet med Elin Lintvedt fra Kongsberg som har sydd trøya. Hun rådførte seg med Kari-Anne og Thea Glimsdal, og fikk sistnevnte til å ta mønster fra en av sølvtrøyene på museet. Så laget hun først en lerrets-modell, så ei trøye i grovt håndstampet vadmel. Disse fikk hun kommentarer og tips til forbedringer på, og tilslutt sydde hun ei trøye for hånd i fint klede. Trøya har gul silkebrokade i kragen og rødt klede under malespennene. Den er et syn!   

Trøya har en tvigjort malespenne med runde løv på kragen, og en stor filigranspenne med 2x4 runde løv øverst på bolen. Disse ble laget ganske like orginalen. I tillegg var det seks par store trigjorde malespenner med 2x2 runde løv og 2x3 store sirupsnippløv. Disse spennene var en utfordring. De var laget i grovt trådarbeid, temmelig sikkert sandstøpt. Hilde laget diverse eksemplarer som ble forsøkt sandstøpt, noen vellykket andre ikke, og endte tilslutt opp med tre rosetter som var ganske like orginalen, men litt større. Disse fikk hun sandstøpt hos Ingjerd Bjerkreim i Drammen. På verkstedet laget hun bunnringer, løv og sirupsnippløv. Sistnevnte er store og ganske arbeidskrevende, med både kruse, gravering, ekstra fint filearbeid og knopping. 

– I arbeidet med disse lærte jeg også hvordan jeg kunne få fine knoppinger ved å bruke en underform i plexiglass, forteller Hilde.

Tilslutt ble disse malespennene montert, og fordi rosettene var litt større enn orginalen ble det bare plass til fem istedet for seks par.

1. og 2. rad har små rektangulære støler med løvehode og tynne ringer i blikk som heng.

3., 4. og 5. rad har store rektangulære støpte støler, tre ulike mønstre, med diverse heng. Disse hengene er runde løv, Maria-monogram og hjerter. I tillegg hadde stølene i to av radene hengene montert på «horn». 

– Jeg hadde ikke slike støler, og det var ikke mulig å ta avstøpning av orginalene uten å demontere disse. Siden jeg hadde et akseptabelt alternativ, valgte jeg å bruke dette, forteller Hilde.

Stølen som ble brukt er kopi av en som finnes på et av brudeladene fra Jølster. Dette ladet fikk Hilde i oppdrag å restaurere for noen år siden og fikk da tillatelse til å ta en avstøpning av de største stølene. 

– Jeg hadde på dette tidspunktet ingen klar oppfatning om hva jeg kunne bruke den til, men jeg tenkte vel som Askeladden; «jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel også den!» 

Denne stølen er litt større enn orginalene, så antallet ved siden av hverandre ble redusert. Størrelsen på hengene måtte også justeres for at disse skulle harmonere med stølene.

Stølene på ladet og beltet er de samme, og de har vært svært vanskelige å få støpt. Opprinnelig har de sannsynligvis vært sandstøpt i to deler, topp og sarg (kant) og så loddet sammen. Hilde har brukt moderne slyngestøp, og forteller at det har vært svært vanskelig å få sølvet til å fordele seg i hele formen. 

– Vi klarte det tilslutt. Stølene er av den grunn blitt litt «lurvete», men det er også orginalene.

6. rad har tvigjorde malespenner. 

– Disse spennene er ganske like orginalen, men jeg har ikke laget den underliggende sokkelen som orginalene står på. Her rådførte jeg meg med Aagot Noss, og fikk velsignelse for denne avgjørelsen.

Dette anhenget består av et langt håndlaget flatkjede og tre gamle mynter påloddet en trådkant og montert med runde løv.

– Her måtte jeg lære å lage breikjede for hånd, en ny utfordring som var spennende og som jeg syns jeg fikk bra til. Jeg måtte også få tak i gamle mynter, og har i motsetning til orginalen fattet myntene; dvs. de kan tas uskadet ut av fatningen. Deres numismatiske verdi er ikke forringet. Myntene er fra tidlig på syttenhundretallet. Jeg tillot meg forøvrig å pynte litt ekstra på opphenget, på en måte som er gjenkjennelig fra andre Angus Dei.

Det orginale beltet har andre støler enn ladet, og Hilde valgte igjen å bruke den stølen hun hadde.

Beltet består altså av 17 støler lik dem på ladet, men med to dype runde løv montert i underkant. Det er ingen horn på dette, men derimot påloddet litt «pynt» der hornene står på ladet. Spennen skal få en ca. 15 cm. grov lenke montert som lukning for større fleksibilitet ved bruk. Lenken blir avsluttet med en kule.

Hilde forteller at det har vært fantastisk morsomt å jobbe med dette prosjektet, og det har gitt henne flere utfordringer både faglig og mentalt. 

– Det har vært en prosess som har involvert problemstillinger som har bevisstgjort meg på mange områder, og jeg føler at jeg har fått en større forståelse for hva folkekunst er og bør være.