Hva er en beltestakk? Når klær blir bunad

Når man i dag vil ta fatt på å rekonstruere en drakt fra et område, er den vanlige fremgangsmåten at man registrerer alt tilgjengelig draktmateriale og andre kilder til draktskikken man kan finne. Deretter lager man en rekonstruksjon som henger sammen tidsmessig i både snitt, passform, materialer og dekor. Der det er påvist variasjoner er det viktig å vise disse, slik at folk kan få valgmuligheter. 

Dette har ikke skjedd med beltestakken. De første som begynte å bruke beltestakk igjen tok i bruk gamle stakker som de hadde arvet. Deretter var det enkelte som fikk sydd seg nye stakker, de hadde kanskje alt det andre som måtte til unntatt stakken, den var ofte blitt sydd om under andre verdenskrig, hvis det ikke var skjedd før. Beltestakkproduksjonen hos Ingebjørg Almankås i Bø i Telemark kom for eksempel i gang fordi folk kom og bestilte beltestakker, ikke fordi bedriften hadde “utarbeidet” en bunad som ble satt i produksjon. Husfliden i Oslo laget en rekonstruksjon på 60-tallet, men de laget en rekonstruksjon av en spesiell beltestakk.

Beltestakken var en folkedrakt i hovedsak brukt av kvinner i Øst-Telemark fra ca. 1850-60 til ca. 1910-15. Kvinnedrakta i årtiene før, fra ca 1800 til 1850, blir som oftest kalt raudtrøyekleda og var egentlig ganske lik beltestakken i snitt, men hadde rød utenpå-trøye i stedet for den svarte som kom etter ca 1860. Endringene som skjer over tid med drakta er lett å spore i fotografier. Telemarkingene elsket å la seg fotografere, og visittkortfotografier finnes det mange av. 

Da jeg arbeidet med magistergraden min «Når klær blir bunad» på 1980-tallet, gikk jeg blant annet gjennom fotosamlinga til Bø Lokalhistoriske arkiv og analyserte det kvinnene hadde på seg i et utvalg av bildene. Historikeren Finn Rønning hjalp meg å datere bildene, og slik var det mulig å få litt oversikt over hvordan kvinnedrakta endret seg over tid. Vi kunne da se at stakkene endrer seg fra å ha ganske smale skoninger til at skoningene blir høyere, at forklærne forandrer seg fra å ha broderi og bånddekor til at dekoren er smale bånd påsydd langs nedrekanten, uten broderi. Først på slutten av 1800-tallet blir det på moten med broderte forkleborder. Nå ofte silke på silke og blomstermotiver.

Det historiske må til for at drakta skal få et brukbart uttrykk, for at det i det hele tatt skal kunne kalles en beltestakk. Vi som bruker beltestakker i dag er ikke kledd i folkedrakter, vi er i beste fall kledd i rekonstruksjoner fra folkedrakter som vi bruker som bunader. ”Problemet” med beltestakken er at det er så stort materiale å gå ut fra siden den var i bruk i ca. 50 år, og i den tiden ble det laget mange drakter, med stor variasjon. 

Det var dette jeg ville se på da jeg arbeidet med magistergraden, problemstillinga mi den gang var: Hvorfor ligner ikke de nysydde beltestakkene på de gamle? Hva er typisk for de gamle stakkene og hva er typisk for de nye? Jeg sammenlignet 45 gamle beltestakker med hverandre og så etter hvilke trekk som var like, og hvilke som hadde variasjon. Deretter undersøkte jeg 15 nye beltestakker og så på likhet og variasjon der, og til slutt sammenlignet jeg resultatene av det gamle materialet og det nye, og så om det var de samme tingene som varierte begge steder. Det var det ikke, det var nøyaktig motsatt! Det som var likt på de gamle stakkene var symåte, passform, og snitt, og i de nysydde var det stor variasjon på nettopp disse tingene. På de gamle stakkene var det variasjon på stoffvalg og dekor, og på de nye stakkene var det svært liten variasjon på dette.

Tenker vi etter er dette ganske logisk: Da beltestakken var i bruk, var det mye erfaringskunnskap blant kvinnene om hvordan den skulle lages så den var mest mulig slitesterk. Det var og en felles tradisjon om hvordan passformen skulle være, hvordan den skulle sitte. Vi kvinner som syr beltestakker på 1970-80-og 90-årene syr den med helt annen kunnskap enn kvinnene som gjorde det 100 år tidligere. De klærne vi kler oss i til daglig sitter på en annen måte enn det beltestakken gjorde. Vi har en tendens til å prøve inn beltestakken som om den var en moderne selekjole, som sitter etter under bysten og noen seler som går over skuldrene. Prøver vi inn stakken så den ikke sitter stramt under bysten, viser det seg at den blir mye mer behagelig å ha på, selv om livet er lite og sitter ganske tett opp under armen.

Passform er en ting, dekor og variasjon noe annet. Da jeg skrev avhandlingen min, var jeg litt fascinert av at denne drakta ikke hadde noen retningslinjer satt opp, her kunne de «tusen blomster blomstre». Her har det vært fri flyt, men hva har dette ført til? I løpet av de siste årene er det laget mengder av beltestakker med stadig mer og mer dekor, og stadig dyrere og mer overdådige stoffer. De gamle forklærne registrert i Bunad- og folke-draktrådets arkiver viser at det gjennomsnittlig var tre - 3 - bånd på forkleet! Mange nysydde beltestakker hadde kombinasjoner av fløyelsbånd og agramaner på forkleet, men de gamle forklærne hadde aldri agramaner og fløyelsbånd på samtidig!

Jeg undret meg lenge over hvorfor det var så mye agramaner på de nysydde stakkene jeg hadde undersøkt, helt til det gikk opp for meg at utgangspunktet for de nylagede stakkene hadde ofte vært noen av de siste stakkene som ble laget fra ca. 1900. Disse hadde ofte en god del agramaner på skoningen, øverst på stakken, på livet og på forkleet. Er det vi ser en «videreutvikling» av beltestakken som vi bare skal godta, eller er det riktig av oss å påpeke at en del såkalte beltestakker i dag ligner mer på lampeskjermer i klunkestil enn noe annet. Jeg har telt opptil 19 bånd på en forklebord – det er atskillig mer enn tre. Det er også mye dyrere! Det raffinerte er helt borte i en beltestakk som er så fotsid at det hviler på bakken, og så nedlesset med bånd og med et så sidt liv at den nesten når ned til livet, og nesten møtes sammen midt framme. Dyre stoffer gjør ikke noe automatisk vakkert. Silkebånd er hver for seg vakre og på nært hold er de ofte fine. Men ei smørje av mange bånd sett litt på avstand ser bare rotete ut, og når snittet på livet ikke ligner i det hele tatt på slik vi vet det var fra gammelt av, blir resultatet alt annet enn beltestakk. 

Jeg har ofte hørt folk si at nei de vil ikke ha en beltestakk, de vil bare sy seg sin egen personlige stakk. Resultatet er dessverre ofte en «beltestakk» med litt mange bånd og dårlig passform. «Det er rart - det kan være nydelig sydd, og man kan ha brukt en formue på stoffer og bånd, og likevel så ender det opp med å se vulgært ut», sukket en beltestakksyerske her om dagen.

Vi må tilbake til det historiske! Vi må være villige til å se på gamle bilder, lære av de gamle draktene, være villige til å tenke mindre gir mer. 

Vi må kvalitetssikre tradisjonsmaterialet. Tradisjon er noe som har kontinuitet, men som samtidig ikke står stille. Men det er som verseføtter i poesien, eller regler i grammatikken: det er visse rammer vi må holde oss innenfor. Kvinner som brukte folkedrakta beltestakk daglig for hundre år siden hadde en instinktiv oppfatning av hvor de grensene var, som de måtte holde seg innenfor, fordi det var innebygd i kulturen de var en del av. Og innenfor de grensene var det fullt lov til å boltre seg. Kreativitet krever disiplin, også når det gjelder det å lage en bunad. Når det gjelder beltestakken, betyr det at vi må være nøye med snitt, symåte og passform, og lage dekoren etter hvilken tid vi vil ha stakken fra.

Tilbake til spørsmålet vi begynte med: Hvor går grensa mellom det som kan kalles beltestakk og kjoler med bånd på? Det er fortsatt vanskelig, men kanskje det er på tide å se litt nøyere på det og i framtida ta fortida litt mer til hjelp?