Hva er en beltestakk? Når klær blir bunad

I arbeidet med Norsk Bunadleksikon, dukket det opp et spørsmål som viste seg å være litt kinkig: Hva er en beltestakk og hvor går grensen mellom det som kan kalles beltestakk og kjoler med bånd på? Dette kan virke som en litt søkt problemstilling, men det er faktisk svært vanskelig å gi noe entydig svar. Det er stor variasjon i hvordan drakta lages idag, noe som er helt ulikt de fleste andre bunader som er i produksjon. Grunnen til dette er at beltestakken aldri har vært igjennom en rekonstruksjonsprosess, slik de fleste andre bunader har vært som er rekonstruert fra folkedrakter.

Når man i dag vil ta fatt på å rekonstruere en drakt fra et område, er den vanlige fremgangsmåten at man registrerer alt tilgjengelig draktmateriale og andre kilder til draktskikken man kan finne. Deretter lager man en rekonstruksjon som henger sammen tidsmessig i både snitt, passform, materialer og dekor. Der det er påvist variasjoner er det viktig å vise disse, slik at folk kan få valgmuligheter. 

Dette har ikke skjedd med beltestakken. De første som begynte å bruke beltestakk igjen tok i bruk gamle stakker som de hadde arvet. Deretter var det enkelte som fikk sydd seg nye stakker, de hadde kanskje alt det andre som måtte til unntatt stakken, den var ofte blitt sydd om under andre verdenskrig, hvis det ikke var skjedd før. Beltestakkproduksjonen hos Ingebjørg Almankås i Bø i Telemark kom for eksempel i gang fordi folk kom og bestilte beltestakker, ikke fordi bedriften hadde “utarbeidet” en bunad som ble satt i produksjon. Husfliden i Oslo laget en rekonstruksjon på 60-tallet, men de laget en rekonstruksjon av en spesiell beltestakk.

Beltestakken var en folkedrakt i hovedsak brukt av kvinner i Øst-Telemark fra ca. 1850-60 til ca. 1910-15. Kvinnedrakta i årtiene før, fra ca 1800 til 1850, blir som oftest kalt raudtrøyekleda og var egentlig ganske lik beltestakken i snitt, men hadde rød utenpå-trøye i stedet for den svarte som kom etter ca 1860. Endringene som skjer over tid med drakta er lett å spore i fotografier. Telemarkingene elsket å la seg fotografere, og visittkortfotografier finnes det mange av. 

Oda i beltestakk

Oda er med oss flere steder i magasinet. Hun kunne stått modell for Werenskiold i 1884! Beltet ville da kanskje ha vært enda smalere, trolig var smale belter ikke bare mer gammel­-dags, men og noe som ble brukt mer til hver­­dags, i og med at jentene i flere av Werenskiolds malerier har smale belter så sent som i 1880-årene. Livet er kopi av et gammelt et, og er ullbroderi på bomulls­lerret. Garnet de brukte på disse livene har en slående likhet til det som ble brukt i beltene. Det fineste var nok mønstrete kjøpe­-stoffer, men liv som dette er godt bevis på at det gikk an med billigere løsninger. Oda har fått hjelp til å vippe håret med et brikkevevd hårbånd, slik telemarks-jentene gjorde før.

Rekonstruerte beltestakker

Dette er eksempler på rekonstruksjoner som har forsøkt å ta vare på særpreget ved de gamle draktene. Privat foto utlånt av Helene Juell.

Beltestakk fra Bekkhus

Denne stakken er ganske fotsid, noe de begynte å bli i 1890-årene. Det virker som det ble på moten med lengre stakker og lengre liv da. Mange stakker og liv viser at de er skjøtet på i lengden med mellom 10 og 20 cm.  Kvinnen har på seg «undertrøye», trolig i et mønstret kjøpestoff. Det ble vanligvis brukt én sølje på disse undertrøyene, men her ser det ut som om hun har på seg to stykker.

Kjernefamilie med folkedrakter fra Øst-Telemark

Man tok nok på seg sin fineste stas for å bli fotografert, og denne familien er ikke noe unntak. Mannen er kledd i rundtrøye­kleda, som er siste leddet av folkedrakta for mannfolk. De små barna er kledd med luer med mye pynt, og kona har beltestakk med en veldig enkel bord på fokleet. Den større jenta har på seg en undertrøye sydd av småmønstrete stoff. Hovedinntrykket av hele familien er mørkt, og dette stemmer med det som var herskende mote på slutten av 1800-tallet. Foto: P.B. Frøynes

Forkle
Forkle 2

Dette er tre nysydde forklær, som er laget for å ligne mest mulig på de gamle. Det er lagt vekt på å bruke enkle bånd, og ofte blir det en fin effekt av at blomstene er i «grupper».  Dette gir en fin virkning på avstand. Det grønne forkleet er rekonstruert fra et forkle i samlingene, for å kunne høre til den eldre drakta fra før 1860, – i ulldamask med perlebroderi og bånd. Man trenger ikke bruke dyre stoffer; her er det benyttet et gammelt gardinstoff i ulldamask som er farget i en dypere grønnfarge, og noen perler man hadde i skuffen. Forklene er sydd på Norsk Folkemuseum. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Fokemuseum.

Forkle nytt

Da jeg arbeidet med magistergraden min «Når klær blir bunad» på 1980-tallet, gikk jeg blant annet gjennom fotosamlinga til Bø Lokalhistoriske arkiv og analyserte det kvinnene hadde på seg i et utvalg av bildene. Historikeren Finn Rønning hjalp meg å datere bildene, og slik var det mulig å få litt oversikt over hvordan kvinnedrakta endret seg over tid. Vi kunne da se at stakkene endrer seg fra å ha ganske smale skoninger til at skoningene blir høyere, at forklærne forandrer seg fra å ha broderi og bånddekor til at dekoren er smale bånd påsydd langs nedrekanten, uten broderi. Først på slutten av 1800-tallet blir det på moten med broderte forkleborder. Nå ofte silke på silke og blomstermotiver.

Det historiske må til for at drakta skal få et brukbart uttrykk, for at det i det hele tatt skal kunne kalles en beltestakk. Vi som bruker beltestakker i dag er ikke kledd i folkedrakter, vi er i beste fall kledd i rekonstruksjoner fra folkedrakter som vi bruker som bunader. ”Problemet” med beltestakken er at det er så stort materiale å gå ut fra siden den var i bruk i ca. 50 år, og i den tiden ble det laget mange drakter, med stor variasjon. 

Det var dette jeg ville se på da jeg arbeidet med magistergraden, problemstillinga mi den gang var: Hvorfor ligner ikke de nysydde beltestakkene på de gamle? Hva er typisk for de gamle stakkene og hva er typisk for de nye? Jeg sammenlignet 45 gamle beltestakker med hverandre og så etter hvilke trekk som var like, og hvilke som hadde variasjon. Deretter undersøkte jeg 15 nye beltestakker og så på likhet og variasjon der, og til slutt sammenlignet jeg resultatene av det gamle materialet og det nye, og så om det var de samme tingene som varierte begge steder. Det var det ikke, det var nøyaktig motsatt! Det som var likt på de gamle stakkene var symåte, passform, og snitt, og i de nysydde var det stor variasjon på nettopp disse tingene. På de gamle stakkene var det variasjon på stoffvalg og dekor, og på de nye stakkene var det svært liten variasjon på dette.

Tenker vi etter er dette ganske logisk: Da beltestakken var i bruk, var det mye erfaringskunnskap blant kvinnene om hvordan den skulle lages så den var mest mulig slitesterk. Det var og en felles tradisjon om hvordan passformen skulle være, hvordan den skulle sitte. Vi kvinner som syr beltestakker på 1970-80-og 90-årene syr den med helt annen kunnskap enn kvinnene som gjorde det 100 år tidligere. De klærne vi kler oss i til daglig sitter på en annen måte enn det beltestakken gjorde. Vi har en tendens til å prøve inn beltestakken som om den var en moderne selekjole, som sitter etter under bysten og noen seler som går over skuldrene. Prøver vi inn stakken så den ikke sitter stramt under bysten, viser det seg at den blir mye mer behagelig å ha på, selv om livet er lite og sitter ganske tett opp under armen.

Anne Staurheim Tinne

Anne Staurheim Tinne, Bø 1883. Foto: Maartmann, Christiania (privat eie).

Godt påkledde koner

Ukjent fotograf. Ser vi på akvarellen Kristin Olsdatter av Tidemand, kan vi se at livet sitter på samme vis. Vi ser og at forklene har ganske lite dekor, det er typisk for de gamle stakkene at de har ganske lite dekor, men at det som er gir en veldig raffinert effekt.

Guro Aasland
Signe Myre

Foto: M. Rosenlund, Skien (privat eie). Bildet er datert ca 1880.

To damer
Eldre par
Far og datter

Mannen på bildet heter Torkild Olsen Sem , født i 1819 og giftet seg med Kari Olsdatter Brattekaas i 1841. Han «døde som føderaadsmand paa Lysthus hos sin søn Ole. Han var skydsskaffer i mange aar, og en kjendt skikkelse i bygden, med mange interesser og mange venner baade i og utenfor bygden,» som det står i Hitterdalsboken. Han hadde 14 barn. Jenta er hans yngste datter Ingeborg, født i 1868, senere gift med ”farmer og huseier Sonstrud i Washington, Amerika.”. Faren er mer alderdommelig i klesveien, han er kledd i gråtrøye med knebukser, mens de yngre mennene på slutten av 1800-tallet hadde begynt å bruke den mer moderne rundtrøya, som er mørk og ligner mer på en dress. Dattera Ingeborg, derimot, har på seg en beltestakk slik unge kvinner brukte på 1880-tallet. Hun ser ut som om hun er i de sene tenårene, så vi kan anslå at bildet er tatt rundt midten av1880-årene. Hun har hvit skjorte under, med brodert skjortekvale og en mønstrete undertrøye utenpå, men silketørklær i halsen. Forkleet har trolig tre bånd, og stakken er relativt kort. Legg merke til at hun har på seg snørestøvler.

Passform er en ting, dekor og variasjon noe annet. Da jeg skrev avhandlingen min, var jeg litt fascinert av at denne drakta ikke hadde noen retningslinjer satt opp, her kunne de «tusen blomster blomstre». Her har det vært fri flyt, men hva har dette ført til? I løpet av de siste årene er det laget mengder av beltestakker med stadig mer og mer dekor, og stadig dyrere og mer overdådige stoffer. De gamle forklærne registrert i Bunad- og folke-draktrådets arkiver viser at det gjennomsnittlig var tre - 3 - bånd på forkleet! Mange nysydde beltestakker hadde kombinasjoner av fløyelsbånd og agramaner på forkleet, men de gamle forklærne hadde aldri agramaner og fløyelsbånd på samtidig!

Jeg undret meg lenge over hvorfor det var så mye agramaner på de nysydde stakkene jeg hadde undersøkt, helt til det gikk opp for meg at utgangspunktet for de nylagede stakkene hadde ofte vært noen av de siste stakkene som ble laget fra ca. 1900. Disse hadde ofte en god del agramaner på skoningen, øverst på stakken, på livet og på forkleet. Er det vi ser en «videreutvikling» av beltestakken som vi bare skal godta, eller er det riktig av oss å påpeke at en del såkalte beltestakker i dag ligner mer på lampeskjermer i klunkestil enn noe annet. Jeg har telt opptil 19 bånd på en forklebord – det er atskillig mer enn tre. Det er også mye dyrere! Det raffinerte er helt borte i en beltestakk som er så fotsid at det hviler på bakken, og så nedlesset med bånd og med et så sidt liv at den nesten når ned til livet, og nesten møtes sammen midt framme. Dyre stoffer gjør ikke noe automatisk vakkert. Silkebånd er hver for seg vakre og på nært hold er de ofte fine. Men ei smørje av mange bånd sett litt på avstand ser bare rotete ut, og når snittet på livet ikke ligner i det hele tatt på slik vi vet det var fra gammelt av, blir resultatet alt annet enn beltestakk. 

Jeg har ofte hørt folk si at nei de vil ikke ha en beltestakk, de vil bare sy seg sin egen personlige stakk. Resultatet er dessverre ofte en «beltestakk» med litt mange bånd og dårlig passform. «Det er rart - det kan være nydelig sydd, og man kan ha brukt en formue på stoffer og bånd, og likevel så ender det opp med å se vulgært ut», sukket en beltestakksyerske her om dagen.

Forlke 5

Eldre forklær fra Øst-Telemark, som sikkert er brukt til raudtrøye-kleda. Broderi, silkebånd og metallbånd eller knipling var ofte brukt, og stoffet var i ull eller en sjelden gang i silke. Dekoren var delvis fordelt lenger opp på forkleet, som vi ser, enn det som ble vanlig til beltestakken.

Forkle 3
Forkle 4
Gammelt forkle

Gammelt forkle med sølvagramaner og rød kant. Dette har vært brukt til en rødtrøyebunad.

Nytt forkle

Dette forkleet med stakk tilhører en av de første utgavene av Øst-Telemark-bunaden laget av Husfliden fra 1930-tallet.

Skoning

I dag er det en tendens hos enkelte å lære bort at det skal være så mange stikninger på skoningen, opptil og over 120.  Tell stikningene her og døm sev. Det er ikke antallet stikninger det kommer an på, men hva du gjør med dem!

Vi må tilbake til det historiske! Vi må være villige til å se på gamle bilder, lære av de gamle draktene, være villige til å tenke mindre gir mer. 

Vi må kvalitetssikre tradisjonsmaterialet. Tradisjon er noe som har kontinuitet, men som samtidig ikke står stille. Men det er som verseføtter i poesien, eller regler i grammatikken: det er visse rammer vi må holde oss innenfor. Kvinner som brukte folkedrakta beltestakk daglig for hundre år siden hadde en instinktiv oppfatning av hvor de grensene var, som de måtte holde seg innenfor, fordi det var innebygd i kulturen de var en del av. Og innenfor de grensene var det fullt lov til å boltre seg. Kreativitet krever disiplin, også når det gjelder det å lage en bunad. Når det gjelder beltestakken, betyr det at vi må være nøye med snitt, symåte og passform, og lage dekoren etter hvilken tid vi vil ha stakken fra.

Tilbake til spørsmålet vi begynte med: Hvor går grensa mellom det som kan kalles beltestakk og kjoler med bånd på? Det er fortsatt vanskelig, men kanskje det er på tide å se litt nøyere på det og i framtida ta fortida litt mer til hjelp?

Gammelt liv

Et gammelt beltestakkliv med mønstret stoff og klede i kantingene.

Nytt liv

Dette røde livet er nylaget, men det er forsøkt laget så nært opp til gamle som mulig. Stoffet er ullplysj, et møbelstoff, og det er kantet med grønn klede som er sydd fast med maskin. Dekoren er perler sydd på meiene, og kryssesting med slyng som kanting på meiene.

3 jenter

Nysydde beltestakker fra 70- og 80 årene. Her er det individuelle løsninger på passform og snitt, noe som er helt motsatt av de gamle livene.

KAP forkle dypets

Gammelt forkle med vakre fløyelsbånd. Privat eie.

Kvarder 2

Gamle skjortekvaler (uttalt med tjukk L) eller skjortekvarder. Mange familier i Øst-Telemark har noen slike i blant arvegodset sitt. I Norsk Folkemuseums samlinger er det ca 530 hele skjorter eller skjortekvaler, og det er ikke to av dem som er like! Mønstrene kan gå igjen på flere, men garn og farger varierer inntil det uendelige. Men legg merke til at det er noe som er likt eller liknende på de aller fleste: Øverst er kvalen kantet med “musetagger”, en enkel uttrekkssøm, og nedenfor musetaggene er det som oftest en dobbel rad med attersting med slyng, også kalt kvalesaum. Legg merke til at de på bildet her har nesten alle grønt garn i musetaggene. Man begynte med å brodere musetaggene, så brettet man kvalen dobbelt og sydde musetaggene ned med atterstingene med slyng. Til slutt kunne man brodere kvalen, og da sydde man så noe av sømmen gikk gjennom begge lagene, kanskje for at kvalen skulle bli mer stabil? Den er høy og vid, sammen-lignet med skjorter fra andre områder, og dette førte kanskje til at kvalen trenger litt mer avstiving, som den får gjennom at det er sydd på dobbelt stoff. Et godt eksempel på at det gamle materialet ofte hadde en god grunn til å være som det er.

Handlekurv

Handlekurven er tom