Rekonstruksjon av bunader fra Ringerike

Å konstruere noe vil si å bygge noe – sette sammen noe – lage noe. Å rekonstruere vil si at man setter sammen på nytt, noe som har vært før. Kanskje er det litt fremmed å bruke ordet i forbindelse med klær, men faktisk er det meget relevant i forhold til folkedrakter og bunadbruk i Norge i dag. Ordet bunad utløser hos de fleste av oss tanker om tradisjon, noe som har vært brukt i gamle dager, historie, tilknytning til et bestemt sted, en bygd osv. Slik var mine tanker og ønsker også, men det var bare det at det var ikke noen bunad for meg i min bygd – mitt distrikt, Ringerike. Folk sa at Ringerike ligger jo så nær Oslo – eller i gamle dager «Krestjan» (Kristiania), – slik at vi hadde aldri hatt noen egen måte å kle oss på. De som bodde på Ringerike fulgte den til en hver tid rådende bymote.

Etter å ha danset i leikarring, blitt glad i folkemusikk, blitt ganske nasjonalromantisk og fått noen voksne år på baken, så klagde jeg min nød til min gamle skolelærer fra 50-tallet: «Fins det virkelig ikke noe med gamle klær her på Ringerike som kan bli til en bunad?»

«Gå hjem og les Asbjørnsens fortelling om ‘En sommernatt på Krokskogen’, du Frithjof. Der står det noe om en gammal mann som hadde på seg Ringerikskofte. Dessuten kan jeg fortelle deg om en bonde oppe i Ådalen som lagde seg et eget gårdsmuseum på 1930-tallet! Der mener jeg det henger noen gamle jakker.»

Om jeg ikke ble i fyr og flamme av dette, så ble jeg det i hvert fall da jeg oppdaget at sølvsmed Truls Grønnvold, som jeg kjente fra oppveksten, hadde gjort en rekonstruksjon av et knappesett i sølv. Originalene var nå på Folkemuseet, Bygdøy, men de kom opprinnelig fra Bergsund gård, der hvor dikteren Johan Sebastian Welhaven var på besøk i 1830-årene. Det kjente diktet «Tirilill Tove» er skrevet i forbindelse med dette besøket.

Nå hadde jeg flere konkrete ting å starte på, til og med et ferdig knappesett til jakke og skjorte, så dermed startet jeg mitt prosjekt «Ringeriksbunad»...

Folkedraktjakt – en spennende aktivitet

Det viste seg at det gårdsmuseet læreren min nevnte, det hadde stått låst i mange år. Museet var i det ene av gårdens to stabbur. På et tidspunkt hadde nøkkelen til det stabburet hvor museet var, blitt borte. Det kunne godt hende at den var blitt stjålet, for det var en slik fin, stor og gammel smidd nøkkel. Da var det ingen som kom inn i stabburet, og kanskje var det best slik? Jeg greidde ikke å slå meg til ro med denne oppfatningen og lånte en «drøss» stabbursnøkler av dem jeg kjente. Jeg gjorde avtale med bonden som eide gården og stabburet. Jeg var temmelig spent da jeg dro av sted. En av nøklene passet virkelig, slik at vi kom inn i det gamle stabburet. Støvet og halvmørkt var det i andre etasje på stabburet. Der hang det jammen meg tre jakker og to vester, i tillegg en del andre gjenstander og plagg. Når jeg hektet ned jakkene og tok dem nærmere i øyesyn, var det ikke vanskelig å se at de stemte både med Asbjørnsens beskrivelse og Welhavens beskrivelser. Jeg hadde lest de litterære kildene nøyere nå, og jeg ble helt henrykt over å se at de forskjellige opplysningene stemte i hop.

Dette var både spennende og moro. En av jakkene og to vester fikk jeg lov å låne med meg for videre arbeid.

Gammel skysstasjon med råttent gulv

Stadig var jeg på folkedraktjakt. En dag leste jeg i lokalavisen Ringerikes Blad at den gamle skysstasjonen på Engerodden ved Sperillen skulle rives. Den skulle møysommelig plukkes ned og settes opp igjen på Norsk Veimuseum, Lillehammer. Arbeidet med nedrivningen var alt i gang. Jeg tenkte at nå gjaldt det å være rask. Ganske riktig! Når jeg kom dit var dører og vinduer på vei ut. Alt listverk var tatt ned slik at jeg kunne bare grave ut tetningsmaterialet som satt rundt. Det er nemlig meget interessant i gamle hus som har vært bygget for lenge, lenge siden. Tetningsmaterialet inneholdt mange stoffbiter, og deler av plagg. Det var slik i gamle dager at først var plaggene nye, så blei de gamle og slitt, så utslitt og til sist filler som kunne havne som tetning rundt et trekkfullt vindu. Lykkelige meg: Der fant jeg rester av to skjorter og en «halv vest», noen stoffprøver og en forklelinning som hadde med seg litt av forkleet, og en del biter til som det ikke var så godt å si hva var rester av.

At bygningen var i 2 1/2 etg, at jeg var helt alene og gulvet på loftet hadde råtnet vekk, ja det tenkte jeg ikke noe på der og da. Det var først i bilen på vei hjem, jeg tenkte på at hadde jeg ramlet ned, så lå huset ganske øde, så ingen hadde hørt meg rope, og kona mi visste ikke helt hvor jeg var. Jaja, det gikk jo bra. Det hele hadde vært så spennende at fornuftige tanker først streifet meg etterpå. Kona mi sa noe om at småbarnsfedre burde tenke litt fornuft i forkant. Dessuten var hun skeptisk til de fillene jeg dro i hus, hun syntes det så ut som de var levende. Jeg foreslo at jeg skulle legge dem i fryseren, da lå de i hvert fall stille. Det var heller ikke så populært. Men med en to-tre omganger med innpakking i plast, ble vi enige om forvaring i fryseren inntil videre.

Noe kom jeg mer lettvint til. Da jeg undersøkte på Ringerike museum, lå det ei gammal skinnbukes der. På møte med noen bygdekvinner fikk jeg oversikt over en del fine, broderte bukseseler som jeg fikk låne og som jeg fotograferte.

Nå hadde jeg både plagg og henvisning til skrevne kilder, så jeg kontaktet jeg Bunad- og folkedraktrådet og tenkte at saken (bunaden) snart skulle være «i boks». I april 1983 troppet jeg opp på kontoret deres og sa jeg tenkte meg å ha ny bunad til 17. mai. Der bommet jeg litt på tidsperspektivet og vurdering av arbeidsinnsats. Det ble ikke det året, det ble noen år senere.

Det var en hel del ting jeg måtte lære: En må ha de riktige stoffene, en må lære seg de riktige teknikkene (sy slik som de sydde før), en må forstå stilperioder, klær skal også tilpasses en kropp.

Nå begynte en stor jobb. Interessant, spennende, lærerikt. Tok både tid og penger. Uten å ha fått konsulenthjelp og praktisk hjelp fra de ansatte i Bunad- og folkedraktrådet hadde jeg ikke fått til dette arbeidet.

Jeg skal ikke gå inn på det sømtekniske arbeidet og jakten på riktige materialer osv. Men en situasjon fra arbeidsprosessen vil jeg nevne. Det var den gangen jeg tok med meg fillene fra Engerodden og viste dem fram i Bunad- og folkedraktrådet. Rett og slett imponerende var det å oppleve hvordan konsulenten der «leste» det ene og det andre ut av dette materialet. I denne fillehaugen var det et slitt gammelt skulderstykke av en skjorte. Ut av den biten leste konsulenten mesteparten av snittet på skjorta! Det er fantastisk å ha tilgang til en slik fagkilde.

Endelig kom dagen da jeg kunne levere fra meg en komplett bunad. Det var bukser, en i lyst elgskinn og en i sort vadmel, det var jakke i koksgrå vadmel og flotte sølvknapper fra Truls Grønnvold, det var tre vester, en i rød silke, en i lys blå silke og en i gul silke. Så var det skjorte, hatt, tørkle, strømper, strømpebånd.

Sammen med plaggene sendte jeg med et brev som fortalte om arbeidsprosessen og ikke minst mine kildehenvisninger: Plaggene som var bevart og litterære kilder.

To vester i empire-stil fra Ringerike

To rekonstruerte empirevester.

Folkedraktplagg fra fillehaug

Slik kan man finne filler bak en vindus­karm. Det viste seg å være en halvpart av et rutet ullforkle med linning, et småjente­liv i rød- og hvitstripet bomull, et skjorteerme, et svart silketørkle og noe ubestemmelig i blått og brunt rutet ullstoff.

Gammel bukse av elgskinn

Gammel elgskinnsbukse.

Broderte bukseseler

Bukseseler i brodert stramei og montert med skinn, tar seg veldig godt ut. Det er bare så synd at de lever en ganske tilbaketrukket tilværelse, under vesten.

Bunadstrømper Ringerike

Et par blå håndstrikkede ull kne­­­strømper sammen med et par ullhvite maskinstrikkede fra Safa. De er såpass like at de som ikke strikker, med god samvittighet kan kjøpe strømper. Hoseband er ikke allverdens vanskelig å lage selv i de fargene en har lyst på.

Tre rekonstruerte vester

Tre empirevester, stilen fra begynnelsen på 1800-tallet. Samme snitt men forskjellig stoff. Det gir valgmuligheter og forskjellig inn­trykk.

Vester silke

Gammel vest i nydelig silke til høyre, nysydd vest i viscose til 1200,- pr meter til venstre. Å få vevd opp et gammelt stoff på nytt i våre dager er mulig, men det krever et stort antall meter i en bestilling, slik at det økonomisk blir et stort – ofte for stort — løft. Da må man nøye seg med de stoffene som er å få tak i som ligger nærmest opptil.

Ved vurdering i Bunad- og folkedraktrådet, ga de meg rett i at det var bevist ved det fremlagte at det hadde vært brukt slike klær på begynnelsen av 1800-tallet på Ringerike. At det var en særpreget drakt som hadde tradisjon derfra. Så jeg fikk både en positiv uttalelse angående det arbeidet jeg hadde gjort, og jeg fikk også et diplom.

Dermed hadde Ringerike endelig fått en bunad for menn.

De som kontakter meg for å se den, blir begeistret hver gang jeg legger ut om det jeg har gjort. Det er spennende å høre om gamle stabbur og filler som er brukt som tetning. Jeg spør titt og ofte om de kanskje selv har restaurert hus og funnet noe spennende rundt dører eller vinduer, eller på loftet for den saks skyld. En kan aldri vite, og hvis de heretter skulle finne noen tøyfiller, får de klar beskjed om å henvende seg til undertegnede. Klær og moter gjennom historien fenger også når jeg sier at den kanten over skulderen, ja den stammer fra renessansen, frakkefasongen fra rokokkoen, livhøyden fra empiren, ja da følger både karer og kvinnfolk med. At det var kjekt å ha lange skjorter nedenfor skrittet nå underbukse, enn si truse ikke eksisterte ennå, ja det blir en morsom historie som gjør inntrykk.

Slik blir det mange trivelige samtaler om folkedrakt og bunad.

Det blir også spennende for den som skal anskaffe seg bunad. Nå forstår han bakgrunnen, og han forstår også hvorfor han kan velge seg litt forskjellig og sette sammen til sin bunad. 

Det viste seg nemlig at både enkelt- og dobbeltkneppet vest hadde vært i bruk. Det viste seg at jakka kunne være svart, koksgrå eller grønnsvart. Et halstørkle i de fargene kunden liker, osv. Slik blir valgmulgihetene innen en ramme, som er folkedraktskikken slik den var. Og det å velge for seg selv, sin spesielle Ringeriksbunad, det føles godt.

Jeg greier ikke stoppe å jakte på folkedrakt. Etter at mannsbuanden var lansert, gikk jeg over i arbeidet med å få til en historisk kvinnebunad. Når den er ferdig har jeg tenkt å gjøre noe i forhold til dåpsdrakt. En kan bare fortsette å forske og forske, lete og lete ... spennende er det!

Kvinnedrakt

Nå har jeg allerede noen år arbeidet med kvinnedrakt. Det er bevart et nydelig liv i brosjert kallemank. Begrepet brosjert kallemank må jeg forklare: Først er det en vanlig ulldamaskvev, hvor mønsteret kommer fram ved at trådene danner glatte partier «på kryss» av hverandre. Slik som det er i en damaskduk. Mønsterrapporten – det mønsteret som gjentar seg hele tiden – er som oftest en samling av blomster og blader. Hvis damaskveven har to forskjellige farger, f.eks. mørk og lys, kommer mønsterrapporten ekstra godt fram. Det at slik damask er brosjert, vil si at enkelte blomster og blader har andre farger, ofte i kontrast til bunnfargene.

Det er utrolig hvor vakre disse stoffene er, som ble vevd allerede på 1700-tallet. De kontrasterende «brosjene» (broche = flekk på fransk) ble smettet inn for hånd i veven med en tråd fram og tilbake på hver «flekk».

Disse stoffene ble etterpå glanset på en slik måte at de kunne bli helt blanke og meget varige.

Et slikt flott stoff er det i det gamle livet jeg arbeider med. Det er mulig å få det produsert i dag, men det blir en stor økonomisk situasjon, så jeg er usikker på om jeg får det til.

På jakt i gamle skifter

Etter en person var død, kom sorenskriveren og talte opp og verdsatte de eiendelen vedkommende etterlot seg.  Klær hadde så stor verdi – var så dyre i anskaffelse – at ved skiftet ble også de talt og verdisatt. Derfor blir det interessant å lese gamle skifter for den som er på jakt etter folkedrakt. Spesielt hvis det er få gamle plagg som er bevart. Da er det viktig å støtte seg til nedtegnede skifter. Der kan en få inntrykk av type klær. Mengde, fargebruk og benevnelser angående klær. Slik kan skiftemateriale støtte opp under en beisførsel.

Ekstra spennende syntes jeg det var når jeg via internett og data kunne kople skifteopptegnelser mot folketellingen som ble foretatt i 1802. Da kunne jeg plutselig se hvilke personer en person som hadde etterlatt seg de klærene hadde i sitt hushold. Da følte jeg at jeg kom ganske tett inn på personer som levde for 200 år siden.

Jeg vet ikke helt når jeg blir ferdig med denne kvinnedrakten. Jeg har lagt materiale fram for Bunad- og folkedraktrådet flere ganger, men har ikke kommet i mål ennå. Det ligger mye spennende arbeide foran meg og venter. Av og til synes jeg prosessen blir lang og tung.  Men samtidig er tanken på å få til noe som virkelig er fint, som stemmer historisk, ja det ern glede som tåler mye arbeid.

Bukse ny ligg

Nye bukser i elgskinn sydd etter den gamle modellen.

Bukse ny naer

Detalj av frontklaff og sidelommer på ny bukse.

Gammel bukse av elgskinn

Detalj av frontklaff og sidelommer på gammel bukse.

Sølvknapper på bunadbukse fra Ringerike

Detalj av knappestolpe med plateslått sølvknapp fra Truls Grønnvold.

Bukser fra Ringerike

To nye bukser, en av elgskinn og en av vadmel, sydd etter den gamle modellen.

Gammelt liv fra Ringerike

Dette nydelige livet er i brosjert kallemank med rødt og ubleket i damaskveven og kontrasterende småblomster i mørkeblått, lyseblått, gult og grønt. Det er mulig å få det produsert i dag, men det blir et stort økonomisk løft, så jeg er usikker på om jeg får det til. Det bevarte livet er i privat eie.

Gammelt liv fra Ringerike

Handlekurv

Handlekurven er tom