Bryllup i Kosovo

Mange av de unge kvinnelige gjestene var kledd i folkedrakter og det ble fortalt at disse hadde veldig høy status og var ganske kostbare. Vi vet ikke mye om draktskikken, men ville gjerne dele de fargerike draktene med dere. Måten de brukte draktene på var kanskje litt uvant for oss.  Hvordan for eksempel det opprinnelige fottøyet har vært vet vi ikke noe om. Men i dag skulle skoene tydeligvis ha høyest mulig hæler og sminken skulle det ikke spares på.

Det knyttet seg mye tradisjon til bryllupsfeiringen. Alt fra festen hjemme hos brudens familie til fest hos brudgommens familie, før mennene i hans familie reiste for å hente bruden. Etter den innledende dansen ble brudeparet pent plassert på et podie og der måtte de stå hele kvelden, mens gjestene festet og danset videre. Brudeparet fikk bare sitte mens de spiste, ellers sto de hele kvelden. Med stort alvor sto de der. Ikke et smil  i sikte. Slik skulle det være. Bruden bar hvit kjole. Men da hun ble hentet av brudgommens familie bar hun et rødt slør som skjulte ansiktet helt. Ved en spesiell seremoni ble sløret løftet av og bundet rundt den høyre overarmen hennes. Vi ble fortalt at den røde fargen var spesielt viktig. Den ser vi også på de unge kvinnenes slør.

Kvinnenes drakter besto av en hvit kjole som kalles «futsani» og over denne en hvit bluse med korte ermer og stor krage. Blusen kunne ha forskjellige broderier og vi så at variasjonsrikdommen var stor. Utenpå blusen brukte de en liten svart vest. Også denne var dekorert med broderier. Rundt hoftene ble det festet et perlebesatt tekstil: Til et sort perlebrodert belte var det montert trekantede stykker overbrodert med perler og med lange silkefrynser. Det var fire slike trekantede stykker: Ett i sort, ett i blått, ett i gult og ett i rødt. Alle stykkene var dekorert med vakre perlebroderier i sort og var ellers helt dekket med perler i de respektive bunnfargene. 

Noen av kvinnene hadde også fargerike løs-ermer som rakk fra håndleddet og opp til der bluseermet startet. Ned fra det sorte beltet hang det en brodert veske på baksiden. Alle kvinnene hadde sorte strømper. Håret var oppsatt og på baksiden hang et rødt slør ned fra håroppsatsen. 

Noen av de mannlige gjestene var også kledd i folkedrakt og muligens var de dansere, ihvertfall var de veldige glade i å danse.

Vi ble fortalt at det mest karakteristiske med mannsdrakten er det lange hvite skjerfet som bindes rundt hodet. Det kalles «Shalli». Det bindes fast på en albansk hatt, kalt «plis». Den er eggformet og laget av hvit ull. Når skjerfet bindes på blir hatten helt skjult. Dette hodeplagget er spesielt for Rugova og Malësiaregionen. Skjerfet har vært en viktig del av drakten og det sies at hvis en mann døde i krig, skulle skjerfet benyttes til å dekke  liket. Det sies at skjerfet var så langt at det kunne dekke fem personer. I høylandet ble skjerfet et symbol på fryktløshet, manndom og mot, og ble brukt for å vise fienden at de ikke var redde for å dø i kamp. Ellers består mannsdrakten av en hvit ullbukse med svarte striper på innsiden av lårene, på sidene og rundt livet. På albansk kalles den «tirqe». 

Jakken er laget av samme materiale som buksa. Under jakken brukes en lang hvit skjorte. Rundt hoftene bindes gjerne et langt skjerf i en mørk farge. Dette skjerfet kalles «xhamadan». 

Det finnes rundt 200 forskjellige drakttyper i Albania, Kosovo og tilgrensende landområder bebodd av albanere. Dette omfatter Montenegro, Makedonia, Hellas og Serbia. De ulike regionene har sine særpreg i draktene, akkurat som i Norge. I enkelte avsidesliggende områder kan man ennå finne folk som brukes folkedrakt til daglig. Men stort sett brukes draktene akkurat som i Norge; til store fester og høytider.