På leit etter en folkelig draktskikk i Vestfold

Noen gamle bilder i et familiealbum, et hus fra Våle på Slottsfjells-museet og ei ættetavle var utgangspunktet for å finne ut noe om klær av eldre dato i Norges minste fylke - underveis skulle det bli mye mer…

Etter noen hundre års union med Danmark så en ny adel dagens lys i Norge rundt 1660. I Vestfold oppsto to nye adelsgods: Tønsberg – seinere kalt Jarlsberg – og Laurvigen (Larvik) grevskap. Disse to kom fra da av til å prege livene til folk flest der omkring: hvordan de levde, hva de eide – og dermed også hva de gikk kledd i. 

Una stripet

Det er ikke bevarte plagg i stripet kalemank i Vestfold, men stoffet kjennes fra andre områder i landet. Her en variant fra den rekonstruerte kvinnebunaden fra Nord-Trøndelag.

For: Hvordan kan en skaffe seg rede på den folkelige draktskikken i Vestfold på 1700- og 1800-tallet? Det finnes flere muligheter i form av skriftlige kilder, eksisterende plagg på museene og i privat eie - og fotografier.  Samlet kan dette være med på å gi oss et bilde av hvordan vestfoldingene gikk kledd før i tida. Plaggene i seg selv viser festtøyet, men kanskje kan ulike skriftlige kilder si noe mer om hverdagstøyet, også kalt gangklærne?

I dokumentenes verden

I skifter, dvs. opptegnelser først og fremst knyttet til dødsbo, møter vi plagg som i liten grad gjenfinnes i museenes samlinger i dag, trass i at de i sin tid representerte store verdier. Et eksempel på det er en rød «callemances» kåpe med sølvspenne etter Bodil Hem i Våle da hun døde i 1764. Den ble verdsatt til mer enn det ei ku kostet den gangen. 

Skiftene på 1600- og 1700-tallet omtaler snøreliv og stakker i ulike stoffer og farger: 

Et snøreliv i blå og et i grønn atlask, begge utstyrt med sølvmaljer, er nevnt i et skifte fra Tjølling i 1712. Samme sted er det også en grønn og en rød stakk i baj.

Fra et skifte i Lardal kjenner vi et snøreliv i blomstret silke med røde baj ermer, også det snørt med sølvmaljer, denne gangen forgylte. 

Kalemank er et kamgarnstoff med damaskbinding. Stoffet er ofte ivevet blomstermønster eller striper. Det er etterbehandlet for å få en blank overflate. 

Baj er et tykt, grovt og løsvevd ullstoff i lerretsbinding som er loddent på den ene siden og glatt på den andre. 

Atlask har damaskbinding og er et silkestoff.  Stoffene er importvare – ikke så underlig tatt i betraktning at vestfoldingene aldri har hatt særlig langt til sjøen og dermed ei heller til oversjøs varer. 

Skifter sier noe om farger og tekstiltyper, men dessverre ikke så mye om hvordan klærne har sett ut. De gir dessverre heller ikke noe fullstendig bilde av folks gangklær. Dette fordi størsteparten av klærne gjerne ble delt på forhånd, og dermed er det som regel bare de fineste og dyreste plaggene som blir oppført i skiftene.

Skiftevesenet var lovbestemt fra midt på 1600-tallet av. Skifter ble holdt etter folk som var døde, før inngåelse av nytt ekteskap og når arvingene var fraværende eller umyndige.  Kvinner var umyndige i utgangspunktet. Det er derfor langt flere manns- enn kvinneskifter. På 1800-tallet ble det ikke holdt skifter etter husmenn. Det kan virke som om skiftene helst er etter folk som er i sin beste alder og dem som tilhørte høyere samfunnslag. Dødsboene ble neppe fullstendig registrert av øvrigheta. Man kunne la de etterlatte beholde klærne fordi det var så dårlig stelt at klær ble holdt unna skiftet. Fordeling av klær var underlagt sedvane og ble holdt unna skiftene av den grunn også. Dette gjør at klær generelt mangler i 20-40% av skiftene på landsbasis.

«Den randede kallemanves Brystdug»

Larvikgreven drev blant annet Norges største jernverk og hadde mange i sin tjeneste. De menget seg i liten grad med dem som ikke hadde levebrødet sitt der, så som de lokale bøndene. I skiftene etter dem som arbeidet på jernverket finnes det imidlertid mengder av klær. Til disse hører en randet, dvs. stripet, kalemankvest, «derudj 1 dusin sølfknap» i et skifte fra 1736. Hammermesteren som eide den må ha vært et staselig syn!

Om kalemankvester alltid var like staselige kan man ellers lure på: I avhør i forbindelse med en tyverisak fra 1768 ved Hagenes Hammer – en av larvikgrevens  virksomheter i Hedrum - er vitnene opptatt av klesdrakta til den observerte tyven. Han hadde på seg «Arbeidsskjorte og den randede kallemangves Brystdug (=vest) som han nu har på  seg».

Den anklagede het Jens Brunnevald og var født på Langestrand ved Larvik. Han var «kulledreng» og ikke spesielt høyt oppe på rangstigen i jernverkssammenheng. I rettsreferatet heter det også at han hadde på seg pullen av en gammel hatt med smal brett. – Så kan man jo fundere på om den var brettet utover eller innover…

Et halvt hus

Det er ikke bare i dag at mennesker skaffer seg dyre klesplagg som koster skjorta og halve armen. I tillegg til skifter og rettsprotokoller kan også auksjonsprotokoller kaste lys over hva de hadde i klesskapet før i tida. Auksjoner gav folk en anledning til å skaffe seg flotte plagg som ellers ikke var så lette å få tak i, og man ville jo kle seg så fint som mulig. En hammermester på Hagenes Hammer hadde midt på 1760-tallet bl.a. «En brun kiol med Væst og 2 pr boxer». Dette antrekket – frakk, vest og bukser –  ble solgt på auksjon for 25 riksdaler og 3 skilling. På denne tida kunne man få et helt, om enn lite, hus på Lange-strand i Larvik for 50 riksdaler. Ei ku kostet mellom 2 og 3 riksdaler, så her snakker vi om en betydelig sum for deler av en garderobe.

Ellens silke

Vi vet ikke om den hvite silken i Ulrica Eleonoras brude-antrekk var mønstret eller ensfarget. Kanskje var den brosjert, som denne spitalfieldsilken fra rundt 1750, sannsynligvis designet av Anna Maria Garthwaite. Privat eie.

Kvittering

Detaljert kvittering for brudekjolen til Madan Mörch.

Vestfold Runderheim 2

Stakk i kremgul silke, antakelig benyttet som understakk. Den skriver seg fra tida mellom 1750 og 1775. I registreringen blir den oppgitt å være i marseillesteknikk. (VF-03310)

Vestfold Runderheim 3

Kjole fra Søndre Gjone i Hedrum (VF-03319).

Vestfold Runderheim 4

Denne hele gule silkekjolen ble brukt i et bryllup i Trolldalen i Andebu i 1832 (VF-09922).

Vestfold Runderheim 5

Madam Mörches Brudekledning slik den kan ha sett ut.

Vestfold Runderheim 6

Kjole fra Andebu i en fransk 1700-talls brosjert silketaft. Den bærer preg av omsøm, og er skjøtt i livet. (VF-04055). Stoffene som er anvendt i disse kjolene er eldre enn selve plaggene. 1, 2 og 3 skriver seg fra Spitalfields i London og ble vevet der rundt midten av 1700-tallet.

Vestfold Runderheim 7

Stakk i trykt bomull fra perioden 1750-1800. (VF-04059) Den er foldelagt og er storblomstret på svart bunn. Stoffet i den antas å være av dansk eller hollandsk opp-rinnelse.

Vestfold Runderheim 8

Skjørt og løst liv fra Hynnes ved Holmestrand (VF-05138).

Madame Mørches Brude Kledning

Grevens jernverk knyttet til seg folk fra alle sosiale lag. Ulrica Eleonora - gift Mørch – hørte utvilsomt til i de øvre lag: Hun var datter av overinspektøren ved jernverket i Larvik, Lauritz Fabricius. Hun var født i 1735.

Regningen for brudekjolen til Ulrica Eleo-nora skriver seg fra november 1758 og lyder på 7 riksdaler og 5 skilling, det vil si mer enn prisen på 2 kuer den gang. I dag koster ei ku rundt 15 000 kroner…

Til å lage kjolen gikk det blant annet med hvit og blå silke samt grønn damask til «kan-tusse». Det er en sid kvinnetrøye med legg i ryggen og folder. Den kan også være utformet som en helt sid overkjole. I tillegg er det i regningen oppført grønt lerret til fôr i kledningen, bånd i florettsilke og «Vals find». Det er det samme som hvalbarder, sannsynligvis brukt til spiler i skjørt og liv.

Vi har Ulrica Eleonoras egenhendige signatur og vi har regningen for kjolen hennes. Dessverre mangler selve kjolen. Den må uansett ha vært et syn, dandert over et stort «fiske beens skiørt». Den hadde «helt forckle».

Forkleet var et moteriktig tilbehør til 1700-tallets kvinnedrakt og ble båret av kvinner i alle aldre og sosiale lag. Den gangen kunne de være i alt fra grove tekstiler til tynn lin eller bomull - og silke. De kunne være av ulik lengde og brodert, tamburert eller pyntet med bånd. I England var motemagasiner en rik kilde til forklebroderier på siste halvdel av 1700-tallet. Forklestoff ble gitt til ungjenter for brodering, slik at de kunne øve seg på ulike teknikker. Selve stoffet kunne kjøpes ferdig påtegnet. Forklær av varierende form og lengde holdt seg på moten fram til 1790. 

Ulrica Eleonoras kjole var utstyrt med «Smecke» - et mer motepreget ord for bringeduk. Den var også pyntet med «Falblader», dvs. rysjer, bånd av ulike slag og krepiner. 

Krepiner kan beskrives som små rosetter laget av flatvalsede metallband, i gull, sølv eller kobber. De var ofte prydet med små knuter, kuler og frynser. I utgangspunktet ble de brukt på militæruniformer, men kunne tydeligvis også brukes på kjoler, kanskje i form av rosetter som holdt sammen stoffolder. 

Som nevnt innledningsvis, kan det være vanskelig å få noe eksakt inntrykk av hvordan klærne så ut før bare gjennom skriftlige kilder. Uansett viser disse kildene en variert tekstilbruk og trekk av samtidsmote både i byen og på bygda: Motebevisste vestfoldinger er ikke noe nytt!

I magasiner og montre: Eksisterende plagg

Samlingene til museene i fylket, i dag oppbevart i Vestfold-museenes magasiner i Sandefjord og Vestfoldarkivet, og arkivet til Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes er uunn-værlige om en skal finne bevarte plagg fra Vestfold. Omtalen i denne artikkelen knytter seg til plagg og dokumentasjon fra disse institusjonene. Plaggene er stort sett fra «dalstroka innafor» i vestfoldsammenheng; Andebu vest for Tønsberg er oppgitt å være opprinnelsessted for flere av dem.

Plaggene det her er snakk om er stasplagg, for det meste i silke. Til dem hører en gul, hel  silkekjole (VF-09922) brukt et i bryllup i Trolldalen i Andebu i 1832. Bryllupet stod mellom enkemann Ola Nilsen, født 1772, og enke Kari Hansdatter, født 1782. Kjolen later til å være omsydd av en eldre kjole av større omfang. I bryllupet bar brudgommen en vest i samme stoff som kjolen. Det er en kopi av denne vesten som i dag brukes til den ene av mannsbunadene i fylket. Mye tyder på at originalstoffet er en spitalfieldssilke som kan dateres til 1751 og  at det er formgitt av Anna Maria Garthwaite. 

Bydelen Spitalfields i London var sentral i engelsk produksjon av silkestoffer fra 1600-tallet av. Der ble engelskmennene godt hjulpet av fagfolk, innvandret fra det europeiske fastlandet. Dette skjedde på mye av samme måten som produksjonen av kamgarnstoffene i Norwich som i stor grad ble til med hjelp av innvandrede vevere fra Flandern. 

Anna Maria Garthwaite var noe så sjeldent som en KVINNELIG freelance formgiver av silkestoffer i Spitalfields i London gjennom første halvdel av 1700-tallet. Hun var født i 1690 som datter i en velstående prestefamilie. I løpet av sin levetid utarbeidet hun mer enn tusen mønstre med rokokkopreg for datidas ledende vevere og silkeforhandlere. Det tilsvarer rundt 80 stykker i året i den yrkesaktive delen av livet hennes. At et av mønstrene hennes er datert julaften 1744 kan kanskje tyde på at hun knapt tok seg en frikveld i arbeidet.

Nesten 900 av mønstrene hennes befinner seg i dag på Victoria and Albert Museum i London. Huset hennes i Spitalfields står fremdeles, med tidsriktig innredning. Det er av og til åpent for publikum.

Kråke 1

Kråker eller reisehetter er en hodeplaggtype med klare trekk av bymote som vi finner flere steder i Norge. Privat eie.

Kråke 2
Vestfold Runderheim 9

Denne lomma er kanskje fra Andebu. I hvertfall er den grønne silken den er dekorert med av samme slag som stoffet i den grønne kjolen derfra. (side 31) (VF-4053)

Vestfold Runderheim 10

Silketrøye fra Andebu. (f.nr.2131 16-17).

Vestfold Runderheim 11
Vestfold Runderheim 12

Det er uvisst hvor denne lomma i elgskinn og fløyel komme fra, men den ble i sin tid gitt til museet av en person i Stokke. (VF-01882)

Vestfold Runderheim 13

Kamgarnstrøye av mulig engelsk opprinnelse. Den har hvitt applika-sjonsbroderi på ermene og framme i trøyeåpningen. Dekoren er av et slag som er typisk for begynnelsen av 1700-tallet. (VF-02565)

Vestfold Runderheim 14
Vestfold Runderheim 15

Pulluene i brosjert silke er fra Andebu. Stoffet i den blå lua er datert til 1700-tallet. (VF-04051 og VF-04052)

Vestfold Runderheim 16

Stoffer formgitt av Garthwaite fant veien til koloniene i Nordamerika så vel som til Nordeuropa. Det er ukjent hvordan hun tilegnet seg de nødvendige tekniske kunnskapene som krevdes for å lykkes så til de grader i arbeidet sitt som hun gjorde. 

Rokokkoens silkestoffer gikk etter hvert av moten, men navnet Garthwaite bestod: Etter at hun døde i 1763 levde det videre som varemerke for et populært engelsk kalkeringspapir som var i bruk fram til 1830-tallet.

Silkestoffer formgitt av Garthwaite har ellers ikke gått helt ut av tiden. I dag kan de fåes i nyprodusert versjon også her i landet - gjennom firmaet Durán Textiles AB.

Fra Andebu kommer også en grønn, hel silkekjole med blomstermønster i bl.a. gult og rødt. Også den bærer preg av omsøm, og er skjøtt i livet, det vil si forlenget med hjelp av et belte. Stoffet er en fransk 1700-talls brosjert silketaft. Kjolen har sidt liv og kan være omsydd en gang på 1820-tallet for å møte motens nye krav etter empirens høye kjoleliv. Under empiren hadde kjolene små puffermer som av og til ble komplettert med lange og trange underermer. Skinkeermene på denne kjolen er derimot et typisk trekk ved moten fra 1820- og -30-tallet av. (VF-04055)

På 1700-tallet ble det produsert silkestoffer av høy kvalitet både i Frankrike og England. Til sistnevnte hører i alt tre brosjerte ecrufargede kjoler som alle har vært brukt i Vestfold. En av dem er en todelt kjole i blomstret, brosjert spitalfieldsilke, fra Hynnes ved Holmestrand. Den består av et kjoleliv i bluseform med skjøt og lange glatte ermer, typisk for seint 1700-tall. Mønsteret er sannsynligvis formgitt av Anna Maria Garthwaite. Det samme gjelder skjørtet som er datert til 1748-1749 i et annet og kraftigere stoff. (VF-05138)

Den andre er en ecrufarget brosjert silkekjole datert 1810-1815. Den er fra Søndre Gjone i Hedrum. Den er imidlertid sydd i et stoff av eldre dato, et spitalfieldsstoff  fra 1745-1746, sannsynligvis formgitt av Anna Maria Garthwaite det også. Kjolen har empiresnitt og kan være omsydd. (VF-03319) Den likner den tredje kjolen som er fra Hof i Vestfold (NF 1898-0050) og som i dag befinner seg på Norsk Folkemuseum. 

Alle disse fargerike kjolene er stasplagg fra tida før 1840, å dømme etter snitt og omsøm. Etter den tid er det kjoler i mørkere farger som gjelder, særlig når det gjelder brudekjoler. Det er bevart flere kjoler av denne typen på museene. I privat eie finnes en svart kjole i ulljersey fra Andebu. (f.nr. 2130 4-6) Den ble brukt i et bryllup der i 1893, og er definitivt bymote. Den ble da heller ikke båret med noen tradisjonell form for krone, men derimot med «slør og myrt i håret»

Både over og under: Stakker

Det er ikke bare den ecrufargede silkekjolen som kommer fra Botne i Holmestrand. Derfra kommer også en vattert bomullsstakk – muligens en understakk -  i grønt og blått. Den ble i sin tid vurdert til å være fra engang mellom 1745-1760. Tradisjonen vil ha det til at den har tilhørt en brudekjole fra den tida, men den gang Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes registrerte plagget, ble det antatt å være fra 1800-tallet. Uansett må det ha varmet godt når det var kaldt. (VF-03307)

Det samme kan kanskje ikke sies om en stakk i kremgul silke. Den er også antatt å være en understakk og skriver seg fra tida mellom 1750 og 1775. I registreringen blir den oppgitt å være i marseillesteknikk. På engelsk blir denne teknikken også kalt «loom quilting» fordi stoffet mot slutten av 1700-tallet fikk sin endelige utforming i veven og ikke ved handsøm i etterkant.  

Marseillesteknikken er i utgangspunktet et rent hand-arbeidsprodukt kjennetegnet ved bruk av ulike typer sting og en blanding av åpne og tett broderte felter side om side.

Handsømsvarianten går ut på å sy sammen to lag stoff uten spesielt mye vattering i mellom. Det hele er sant nok ikke særlig mer lunende enn ett lag stoff, men det gir mer vekt og hold i for eksempel en stakk, slik at denne står bedre. I tillegg kan stoffet på undersiden bidra til å forsterke ytterstoffet. Akkurat som i denne stakken er det vanlig at ytterstoffet er av silke med lin innunder. 

Den mekanisk produserte varianten var på sin side et av de første masseproduserte bekledningstekstilene og kunne kjøpes som metervare. Den imiterte handquiltingen kjennes fra 1760-tallet av. Som navnet røper, så den dagens lys i Frankrike. 

Teknikken fant etter hvert veien til England og var et rimeligere alternativ til handquiltede stoffer. Tekstiler i «loom quilting» ble etter hvert så utbredt der at det i 1783 ble rapportert at det i England var få personer – uansett stand, status og kjønn – som ikke brukte dem som en del av klesdrakten sin. I understakker gikk denne typen stoff av moten på begynnelsen av 1800-tallet, men er seinere brukt i blant annet sengetepper.

Vestfold Runderheim 20

Brudekrone fra Døvle i Stokke. (VF-07763)

Vestfold Runderheim 21

Dåpskjole fra Stokke. (VF-5373) Stoffet til denne skal i sin tid ha blitt innkjøpt i London av skipper Jacob Engøe. Stoffet ble i første omgang brukt i en brudekjole som ble båret av hans datter Louise da hun giftet seg i 1829. Seinere ble kjolen sydd om til dåpskjole.

Vestfold Runderheim 22
Vestfold Runderheim 23

Trykte ullsjal ble et rimeligere alternativ til de kostbare kashmirsjalene som kom på moten på 1800-tallet.

Vestfold Runderheim 24

Mønstrene i de opp-rinnelige «ekte» sjalene var vevet isteden for trykket.

I bevart materiale er handquilting det vanligste. Den vevde varianten sees i langt mindre grad, trass i at den i sin tid ble produsert i stort omfang.

Stakken er skonet og den knyttes med snorer i livet. Selve stoffet i stakken kan være av engelsk opprinnelse, men det finnes ingen opplysninger om hvor i Vestfold den kan ha vært brukt. (VF-03310) 

Slike plagg var imidlertid en viktig del av motedraktene gene-relt på 1700-tallet. De kunne bæres delvis synlige under større kjoler eller til jakker med skjøt og til liv av ulike slag.

Så langt er det kanskje ikke så mye ved stakkene fra Vestfold som minner oss om en folkelig draktskikk, men i museumseie finnes det også en stakk med et litt mer folkelig uttrykk. Den er i trykt bomull og fra perioden 1750-1800. (VF-04059) Den er foldelagt og er storblomstret på svart bunn. Stoffet i den antas å være av dansk eller hollandsk opprinnelse. Stakken har smal linning og er påsydd et strieband som skoning nederst. Den stammer fra den samme garden i Andebu som den allerede omtalte grønne silkekjolen.

Samtlige stakker er foldelagte, ikke rubbet eller rynket på noe vis. I så måte kan i det minste denne siste stakken minne om de stripete stakkene som er en del av den folkelige draktskikken i Rogaland. De var i bruk på omtrent samme tid som stoffet i stakken fra Andebu.

Trøyer og ytterplagg

På overkroppen har stakkekledde så vel som kjolekledde båret ulike typer jakker eller trøyer. Til denne typen plagg hører en mellomblå kamgarnstrøye av mulig engelsk opprinnelse. Trøya ble i sin tid gitt av en kvinne i Tønsberg. Den har hvitt applikasjonsbroderi på ermene og framme i trøyeåpningen. Dekoren er av et slag som er typisk for begynnelsen av 1700-tallet. At trøya er omsydd er tydelig, og flere steder er broderiene klippet tvert av. Muligens har stoffet tidligere vært anvendt i et skjørt eller en kjole. Det finnes ingen opplysninger om hvor trøya har vært brukt. (VF-03565) Den kan imidlertid vise seg å stamme fra den andre siden av Oslofjorden, nærmere bestemt fra Eidsberg i Østfold, uten at det gjør den mindre interessant av den grunn. 

Bjørn Sverre Hol Haugen framholder at 1700-tallets topo-grafiske inndelinger gjorde sitt til å skape en forståelse av at Østlandet hadde geografisk adskilte draktområder. Draktmateriale og tegninger tyder derimot på det motsatte. Det gjør at drakt-skikken i Østfold og Vestfold - og på flatbygdene ellers på Østlandet - langt på vei kan sees på som samme sak.

Det er i det hele tatt fristende å skjele til Østfold. At kilder, plagg- og tekstiltyper samt samfunnsforhold i tidligere tider har mye til felles i de to fylkene er det ikke vanskelig å bli overbevist om etter lesing av Janette Ulvedalens bok Bunader i Østfold fra 2011. 

I tillegg til kamgarnstrøya er det registrert 2 silketrøyer. En gul (VF-04057) og en rosa (f.nr. 2131 16-17). Begge er fra Andebu. Den gule trøya er sannsynligvis av et spitalfieldsstoff som kan dateres til 1751, formgitt av  Anna Maria Garthwaite. Plagget i seg selv er noe nyere, produsert en gang mellom 1760 og 1770. Det er blitt brukt sammen med den gule silkekjolen fra samme sted.

Om den rosa trøya – i privat eie - faktisk er ei trøye, eller om den er livet på en kjole er vanskelig å si: Den mangler skjøt og kan derfor ha sittet på en kjole med høyt liv, men dette blir uansett bare en kvalifisert gjetning.

Det finnes også en «kjeringkåpe» (VF-04056), med samme snitt som vi kjenner fra folkedrakttradisjonen i Numedal og Telemark – og fra Østfold. I tillegg er det i museumseie en mer bypreget kåpe. Begge plaggene er i rød silkedamask, vatterte og kantet med hermelin.

Luer, lommer og «saadant mere»

I Vestfold finnes det eldre silkeluer både på museene og i privat eie. De er gjerne i brosjert silke (VF-04051, VF-04052, VF-09930, f.nr 1578/7, -/9, -/10) Luene er såkalte pulluer. Alderen på en av dem (VF-09930) er oppgitt til 1832. Den er fra Trolldalen i Andebu der det tidligere nevnte bryllupet mellom Ola Nilsen og Kari Hansdatter fant sted samme år. 

At man ikke var skikkelig kledd uten noe på hodet verken da disse luene var i bruk eller seinere hen, sees på fotografier fra 1800-tallet der de aller fleste kvinnene bærer skaut eller andre hodeplagg. Til disse hører såkalte kråker eller reisehetter. Dette er en hodeplaggtype med klare trekk av bymote som vi finner flere steder i Norge.

Oldemorcape 1

Drakter som helt eller delvis fulgte bymoten er det vanligste i Vestfold på 1800-tallet. Denne kjolen har tilhørt Salmine Sørensen (1852-1918) fra Sandefjord. Den er et eksempel på noe av det vi finner beskrevet hos dem Tove Gjellestad snakket med: Skrådde skørt og en overdel som var «tett som ei påtte» i halsen. Til kjolen hører en cape, sirlig merket med Salmines forbokstaver.

Oldemorcape monogram 2
Oldemorkjole 1
Oldemorkjole 6
Vestfold Runderheim 25

Mara (1849-1869) i moteriktig rutete kjole.

Vestfold Runderheim 26

Tippoldefar Mattis Gulleiksøn (1822-1913) og kona Berte Marie (1837-1921) i Tjølling. Det er vanskelig å se om Mattis har på seg snippkjole eller bonjour. Berte  har på seg en framkneppet kjole. Den later til å være av samme type som dem som Tove Gjellstads informanter fortalte at var tette «som ei påtte» i halsen.

Vestfold Runderheim 27

Tipptippoldemor Anne Marie (1804-1880) i Våle har på seg stakk med hengefald og polka-trøye. Håret er flettet og lagt i en krans rundt hodet under skautet. Fram under stakken stikker det en sko. At det er hengefald på stakken kan tyde på at om ikke stoffet var bredt nok til lengden på stakken, så måtte man skjøte, og denne skjøten ble gjemt under hengefalden. På den annen side var hengefalden også et motetrekk i andre del av 1800-tallet.

Vestfold Runderheim 28

Tippoldemor Lene Severine (født 1831) og ektemannen Christian (1827-1868): De er et par med høy byfaktor og moteriktige klær – kanskje fordi Lene Severine var født i Kristiania/Oslo og fordi de bodde i Sandefjord, hvor han var skomakermester. Christian har bowlerhatt og bonjour. Bonjour´en var en av de første plaggtypene som kunne være ren konfeksjonsvare – «kjøpt gjort» som vestfoldingene sier.

Vestfold Runderheim 29

Staut kar i stilig vest: Tippoldefar Haavald (1830-1892) i Våle. Vesten var et plagg som lot seg kjøpe fiks ferdig på siste halvdel av 1800-tallet.

Vestfold Runderheim 30

På dette fotografiet av tipp-oldefar Christian fra 1864 er bonjour´en åpen, og vesten kan riktig komme til sin rett.

Det er registrert to lommer i fløyel og silke, fôret med elgskinn (VF-4053 og VF-01882). Dessverre er det ikke oppgitt alder på noen av dem. En av dem (VF-4053) er imidlertid dekorert med en bit av samme stoff som den grønne silkekjolen fra Bjørndalen i Andebu, så kanskje stammer også lomma derfra?

Lorens Berg refererer i sin bok om Sande-herred fra 1918 til et eldre skriv kalt «Lidt om Sande-herred». Her fortelles det at «om søndagen bæres utenpaa skjørtet den rikt utstyrte lomme hvori salmeboken lagdes». Fra andre steder er det kjent at lommene også kunne brukes til å oppbevare skjeer og faldekniver i når en skulle i gjestebud.

Ekte og falske sjal?

I samlingene som hører inn under Slottsfjellsmuseet finnes det sjal og tørkler til ulik bruk, så som et stort rødt og orange paisleysjal. Slike sjal ble noe av en motefarsott i Europa fra slutten av 1700-tallet av og gikk under navnet «ekte sjal». Opprinnelig ble de vevet i Kashmir i India og var så kostbare at de var forbeholdt aristokratiet - både i India og i Europa. Paisley i Skottland var et av de første stedene i Europa hvor slike sjal ble kopiert og produsert i større skala. Utover på 1800-tallet kom det imidlertid billigere kopier i trykt ullmusselin, og denne sjalmoten holdt seg til slutten av 1800-tallet. 

I Vestfoldmuseenes samlinger finnes det i tillegg et stort trykt sjal med hvit bunn og et stort rutasjal i lyse farger som må ha lunet godt på kalde dager. Det finnes også mindre, stripete silketørkler, tynne, strikkede hvite sjal og svarte tørkler med smale render langs kanten – som ellers her i landet.

Dronning for en dag

For rundt hundre år siden skrev lærer og lokalhistoriker Lorens Berg (1862-1924) bygdebøker for flere områder av Vestfold. Det er ikke alltid så mye å hente om klær i dem, men i boka hans om Hedrum fra 1913 finner vi en beretning om et bryllup i Hvarnes fra tida rundt 1840. Her beskrives også antrekkene til de to som giftet seg. 

Det fortelles at bruden hadde på seg en mørkeblå ulltøykjole og hadde et langt tynt silkesjal med kulørte border. Hun bar ei krone av perler og silkebånd. Ei slik krone (VF-07763) finnes bevart fra Døvle i Stokke. I et perlekjede om halsen hadde bruden et stort luktevannshus av sølv i tillegg til mange søljer av sølv og 8 sølvringer på fingrene (en på hver finger unntagen tomlene).  

Brudgommen hadde høy flosshatt og mørkeblå snippkjole. Om halsen hadde han et svart silketørkle med gule og røde blomster på. Dessuten bar han et bredt klokkekjede av sølv med tre signeter i.  

Mørkt tøy i bryllupsantrekk er tydeligvis kommet for å bli på denne tida, i alle fall for en stund. Det er først litt inn på 1900-tallet at hvite brudekjoler for alvor gjør sitt inntog.

Et nytt liv for silkekjolene

I siste instans ble enkelte silkekjoler omsydd til dåpstøy, og et utrolig lekkert eksempel på det er en dåpskjole fra Stokke. (VF-5373) Stoffet til denne skal i sin tid ha blitt innkjøpt i London av skipper Jacob Engøe. Han var født rundt 1780. Stoffet ble i første omgang brukt i en brudekjole som ble båret av hans datter Louise da hun giftet seg i 1829. Seinere ble kjolen sydd om til dåpskjole. Den er i silkesateng og er utstyrt med et mangefarget silkebroderi som trolig er kinesisk. Broderiet viser blomster, sommerfugler, insekter og ulike fugler. I tillegg er nederkanten på kjolen malt i brunt og grønt for å illudere jord og gress og dermed gjøre den enda mer «naturtro».

Tradisjonsstoff + fotografi = sant?

De fargerike stoffene fra 1700-tallet og plaggene som ble sydd og omsydd av dem gikk ut av bruk i løpet av første halvdel av 1800-tallet. I sin bok Norsk Klædebunad fra 1917 mener Hulda Garborg at denne endringen i draktskikken var et uttrykk for at: «Den humørlause Graatidi er komi yvi Lande. Klædi vart myrkare og meir puritanske.» – Var det slik i Vestfold?

For meg har en mulighet til å finne ut mer om den saken vært å gå i gamle familiealbum: På farssida er slekta mi fra Vestfold, og de eldste jeg har fotografier av fra den kanten er tre av mine tipptippoldeforeldre, alle født rundt 1800. 

I tillegg finnes det nedskrevet en del intervjuer gjort med vestfoldinger født mellom 1855 og 1877. Intervjuene ble gjort på begynnelsen av 1940-tallet av en kvinne som het Tove Gjellstad. I dem finnes det opplysninger både om klesskikken i intervju-objektenes egen tid og i deres foreldres og besteforeldres tid. Samlet kan de være med på å gi et bilde av utviklingen på store deler av 1800-tallet. Dette er spennende lesestoff som i dag befinner seg på Vestfoldarkivet i Sandefjord.

Mannsklær

Om karfolkene blir det sagt at de brukte korttrøyer fra gammelt av. Det blir også sagt at det bare var folk fra fjellbygdene, så som Numedal, som brukte slike. Det stemmer ellers med det vi vet om klesdrakta der på 1800-tallet. En kvinne født i 1861 mente å ha sett knebukser på bilder, men ellers er det snakk om side bukser, såkalt «lembrok» med åpning i sidene. Når det ble vevd til kjoler var det vanlig at mennene skulle ha vest av kjoletøyet. 

Karfolkene brukte også «rompekjole», eller snippkjole, kort foran og sid bak. Ellers later bonjour’en til å være et vanlig ytterplagg. Den avløste snippkjolen og var like sid hele veien rundt. Den kan enklest beskrives som en forlenget dressjakke. Bonjour´en var påvirket av moten utover på 1800-tallet: Den varierte i sidde, til å begynne med var den innsvingt i livet, for etter hvert å bli rettere og smalere. Den kunne være både enkelt- og dobbeltspent – alt etter hva moten tilsa, og den ble ofte båret åpen for at vesten under skulle komme til sin rett. 

Kvinneklær 

1800-tallskvinnene gikk i kjole. Den kunne også bli kalt kuftekjole: Den satt etter i livet og hadde «møe sømmær på.» Om vinteren var kjolene i ullverken, på sommeren ble det brukt bomullsverken. Det ble brukt forklær i bomull eller bomullsverken, og en av dem som ble intervjuet har fortalt at det ble brukt svart silkeforkle til fest. Tørkle på hodet later til å ha vært en sjølsagt ting uansett høve.

Noen nevner at overdelene – også kalt «figgurtrøie» - gikk utenpå skjørtene og at de gikk i spiss både framme og bak. Trøyene var fôret både i ermer og liv, og i halslinningen var det «tett som ei påtte». Andre nevner framknappede trøyer som går ned i skjørtet med belte i livet. 

Skrådde skjørt virker å være noe som er kommet i informantenes levetid. Det var rette stakker fra gammelt, skrådde stakker er av nyere dato. De rynket tøyet om det var tynt nok sier en, om klærne i sin tid, men nevner samtidig at «de var’te så gått å få fållæ stølt verken».

En av dem som ble intervjuet var født rundt 1860. Hun forteller om skjørtet til bestemoren at det ikke var skrådd og at det var rynket bak og foldet i sidene. Dette var tunge klær med tykt, hjemmevevd tøy til skoning og med tvinna snorer av bomullsgarn nede på stakken. Trøya og  skjørtet var ofte sydd sammen, og det var gjevt med mange farger på tøyet. Grønt, storrutete tøy gikk for å være det vanligste. En annen husker at moren hennes hadde snakket mye om krinoliner som var i bruk i hennes ungdom. Det virker i stor grad som om vide skjørter med store ruter og i flere farger er noe som hører fortida til for dem Tove Gjellstad snakket med. 

Hverdag og fest

Hodeplagg og sjal er noe det ofte er snakk om ved de store høytidene i livet. Jentene hadde skaut når de ble konfirmert og skautet skulle være hvitt når de giftet seg. De som allerede var gift og satt godt i det, viste seg i bryllup med «kapper på hode, svære vite kapper. Me bånn neåver ryggen.» 

Såkalte franske sjal - som synes å være det samme som paisleysjal – ble brukt av bruden på den store dagen. Om hun ikke hadde noe selv, kunne det være lånt. Sjal som disse hørte til høytidstøyet. 

Som yttertøy ble det brukt strikketørkler lagt i kryss over bringa og knyttet bak i tillegg til «uttapåtrøyer» som var litt sidere. Bruken av kep ble det slutt med i foreldregenerasjonens tid. Kepen var et stasplagg: «De vara grusst me di kepæne.» 

Mye av tekstilproduksjonen foregikk i heimen. Det var tilfellet med framstilling av både lin og ull. Det ble spunnet, vevd og farget – særlig i blått, brunt og grått. Selv om stamping av tøy foregikk på lokalplanet, var det også mye kjøpetøy, i følge den eldste av informantene. Hjemme hos henne kjøpte de metervare i Holmestrand. De sydde mye selv, generelt sett - bare en enkelt gang nevnes omreisende skreddere med symaskin.

I Vestfold på 1800-tallet snakker vi om en motebetont folkelig draktskikk i en overgangsfase mellom naturalhushold og pengehushold. Det vil si en forenklet versjon av bymote med en del hjemmeproduserte plagg og innslag av kjøpte, ferdigsydde enkeltplagg - til forskjell fra folkedrakt. Med folkedrakt menes da klær med klart regionalt særpreg som den eneste form for klær folk har i klesskapet sitt.

En potensiell bunad?

Å bruke deler av draktskatten fra Vestfold som grunnlag for rekonstruksjon av noen hel bunad kan virke både fristende og vanskelig. 

Tekstilene, snittet i plaggene og teknikkene som er brukt i dem bærer preg av mote. Det er noe vi ser også i andre kystfylker, som i Agderfylkene. Men der er opplandet større enn i Vestfold og det har utviklet seg draktområder som Setesdal, der folke-drakttradisjonen har vært spesielt sterk. Kan hende er det slik at man i Vestfold ikke kommer seg langt nok vekk fra bynære strøk til at det utvikler seg så markante lokale folkelige drakttradisjoner som i Agder.

De fleste typer plagg som vanligvis trengs i forbindelse med rekonstruksjon er rett nok representert i det undersøkte materialet. Det er imidlertid ikke mange plagg av hver type. Det finnes få serker, forklær og snøreliv eller andre former for løse draktliv. Der det fore-ligger hele kjoleantrekk er disse tydelig preget av bymote. 

Flere av de øvrige plaggene er oppgitt å høre hjemme i indre deler av Vestfold, geografisk nært Telemark. I Telemark stod den folkelige draktskikken langt sterkere enn i Vestfold.  

Andebu utmerker seg med hensyn til et høyt antall bevarte plagg. Det kan jo skyldes at folk kan ha hatt mer å rutte med der i bygda enn andre steder. Dermed kunne de skaffe seg plagg i kjøpte tekstiler. I tillegg har Andebu fortidslag lenge vært bevisst på å samle inn og  ta vare på gamle gjenstander, inkludert klær.

Og kanskje kommer neste trekk i arbeidet med en folkelig draktskikk i Vestfold nettopp med plagg fra Andebu? I form av en gjenskaping av brudeantrekket fra Trolldalen anno 1832 og med den kunstferdige krona med silkeband, kunstige blomster og perlesnorer? Uansett er det her det er enklest å få et bilde av den folkelige draktskikken i Vestfold i form av eksisterende plagg.

Polkatrøye m hvitt 2

Noen av dem snakket også om rutete verkenskjoler. Slike kjoler finnes på eldre fotografier. Det har ikke lykkes å oppspore dem i museumssammenheng. For å kunne gjenskape påkledning og plaggtyper fra 1800-tallets Vestfold har vi fått benytte en nysydd verkens-kjole fra Hadeland og ei nysydd polkatrøye fra Selbu, Begge i Norsk institutt for bunad og folkedrakts eie. Verkenskjolen ble i sin tid rekonstruert av Kjersti Prestkvern på Hamar.

Rutakjole m svart sjal 3

Strikkatørkle lagt i kryss over brystet  og knyttet på ryggen var vanlig også i Vestfold.

Skjegg 8

Korttrøyeklede av samme typen som bunadnemnda i Tunsberg leikarring har rekonstruert til bunadbruk er nevnt av flere av dem Tove Gjellstad snakket med.

Tusen takk til:

Vestfoldmuseene og Vestfoldarkivet i Sande-fjord og Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes for all velvilje, entusiasme og hjelpsomhet.

Anita Norli, Larvik, for allehånde hjelp med ferdig transkriberte dokumenter og grevskapshistorie.

Andreas Mayer, Ål, for tegningen av Madam Mørches brudekledning.

Litteraturtips

*Lorens Bergs bygdebøker fra Vestfold

*Berit Eldvik: Möte med mode - Folkliga kläder 1750-1900 i Nordiska Museet (2014) ISBN 978 91 7108 568 9

*Eric Kerridge: Textile manufactures in early modern England (1985) ISBN 0 7190 1767 X

*Carl Köhler: A history of  costume (1963) ISBN 0 486 21030 8

*Gail Marsh: 18th Century Embroidery Techniques (2006) ISBN 1 86108 476 5

*Nathalie Rothstein: Woven textile design in Britain to 1750 (1994) ISBN 1 85177 128 X

*Nathalie Rothstein: Woven textile design in Britain from 1750 to 1850 (1994) ISBN 1 85177 129 8

*Mona Skagerfors: Herrar och den interessanta ytan (1992) ISBN 91 7798 570

*Janette Ulvedalen: Bunader i Østfold – Fra folkelig mote til bunader (2011) ISBN 9788292221 136

Nettips:

Digitalt museum – Slottsfjellsmuseet – tekstiler

http://austria-forum.org/af/Heimatlexikon

: informative nettkataloger i pdf; fra firmaet Cora Ginsburg i New York, forhandler av antikke tekstiler og plagg.

http://spitalfieldslife.com/2013/04/05/at-anna-maria-garthwaites-house

http://spitalfieldslife.com/2010/05/26/a-dress-of-spitalfields-silk

Handlekurv

Handlekurven er tom