Nattrøyer - våre eldste strikkegensere

For å plassere dem i historien må man et stykke tilbake i tid. Strikking regner man at kom til Europa via Egypt og Midtøsten. Strikkede plagg og avbildning av strikkende mennesker dukker opp i Europa på 1200-tallet. Ikke overraskende er det i Spania vi først ser det. Spania hadde på denne tiden en stor maurisk (muslimsk) befolkning, og herfra spredte det seg først til de andre middelhavslandene, deretter nordover. I 1268 dannes den første fagorganisasjonen for strikkere i Paris. 

På 1300-tallet ser man flere avbildninger av jomfru Maria og helgener som strikker. Hovedbudskapet her er ikke at det var ekstra fromt å strikke. Derimot stammer det fra en tolkning av Johannes 19:23 i Bibelen, hvor det beskrives hvordan soldatene deler Jesu plagg mellom seg. I moderne norsk oversettelse lyder det: 

I moderne oversettelse brukes det generelle uttrykket «klærne», og man kan få inntrykk av at Jesus hadde enormt mange klesplagg på seg, om de ble lagt i fire hauger. Men i gresk originaltekst står det himation - kappe - og det er denne som ble delt i fire like stoffstykker, slik at alle fikk sin del. Men kjortelen - chiton - var uten sømmer, og ble ikke delt. På et tidspunkt ble «uten sømmer» oppfattet som strikket, og strikkede plagg kan man ikke rive i stykker uten å ødelegge dem. Tolkningen ble dermed at den sømløse kjortelen som soldatene kastet lodd om, var en strikket trøye (Sundbø 2005:71 pp). Slik fikk strikkede trøyer en religiøs overtone, og dukket opp i avbildninger av strikkende helgener og i figurer i gravmæler fra 1400-tallet, såvel som brukt til gravferd. 

Strikket tilbehør - som strømper, vanter og hatter - ble vanlig blant adelen på 1400-tallet. Men først i andre halvdel av 1500-tallet ser de strikkede trøyene ut til å dukke opp i adelens garderober. Det finnes endel bevarte strikketrøyer fra Italia. Eleonora di Toledo, spansk prinsesse gift med florentinske hertug Cosimo de' Medici, kan ha kjent til strikketradisjonen fra det spanske hoffet, eller stilen kan ha bredt seg som en del av tidens mote. I alle tilfeller er det under Cosimo og Eleonora at strikketrøyene blir vanlige i Firenze. Noen ble strikket i Firenze, andre importert fra Mantova, hvor de fremste strikkerne holdt til (Landini 2005:127). Roberta Orsi Landini, forfatter av «Moda a Firenze», kaller strikketrøyene for «camiciola» (singlet, vest, liten skjorte) etter hvordan de ble ført opp i Medicienes inventarlister, og beskriver dem slik: 

-Garment covering the trunk, with or without sleeves, often made of knitted silk or wool, but also of fabric. It was generally worn as a bed jacket. (Landini 2011:306)

I Mediciarkivet har hun også funnet steder hvor de dukker opp i brevvekslinger. I et brev fra 1573 etterlyses -…quattro camiciole di rensa che l'Duca mio S.re quando è malato soule tenere sopra la camicia (fire (strikke) trøyer av ull som min herre hertugen bruker over skjorten når han er syk) (Landini 2011:139). Foruten å benytte trøyene ved sykdom (dvs. i sengen), kunne de også bli benyttet i uformell påkledning, og på kalde dager. Totalt har forfattene funnet 6 strikkede trøyer i inventarielistene etter Cosimo de' Medici, 3 i ull og 3 i silke (Landini 2011:140). I hans kone Elenoras garderobe dukker de for første gang opp i 1554, og blir stadig mer populære i tiårene som kommer. 

Strikketrøyene, med eller uten ermer, spredde seg nordover. Strikkeplagg dukker blant annet opp i garderoben til Elisabeth I av England, både som importvarer fra Italia, og som produkt fra England (Landini 2005:127). I Nord-Europa er klimaet kjøligere, så her ser man at trøyene ofte har ermer. Det er også endel spor etter løse ermer, som enten ble brukt på egenhånd, eller festet til ermeløse trøyer og liv. I England kalles plaggene «waistcoat», uavhengig om plagget har ermer eller ei. Men «waistcoat» er ikke ensbetydende med strikkede trøyer, det kunne også være sydde jakker, ofte med broderi. I noen tilfeller spesifiseres det om det er snakk om strikkeplagg, disse har da vært av særlig verdi. 

I Elisabeth I's garderobe finner man i 1565 «…a peire of slevis of whit knit work with braunches of gold» (et par ermer i hvit strikk med gren/løvmønster i gull), samt «VI paire of garnesey knit sleeves» (seks par jerseystrikkede ermer) (Arnold 1988:152). Garnesey/jersey i denne sammenheng kan både være det faktum AT de er strikket, eller at ulltypen som er brukt er særdeles fin og kammet (Arnold 1988:152). Fremdeles betyr «jersey» fint strikkede plagg. 

Videre bruk av strikketrøyer i England ser man på 1600-tallet. Da kong Karl I av England ble henrettet i januar 1649, ba han om morgenen om å få to skjorter. Dette fordi det var en kald vinterdag, og han ville ikke at eventuelle kuldegys skulle kunne tolkes som frykt: 

-The season is so sharp as probably make me shake, which some observes may imagine proceeds from fear. I would have no such imputation. (Wordsworth 1824:326) 

Kanskje var skjorte nummer to ikke en vanlig linskjorte, men en strikketrøye av silke. Museum of London har i sine samlinger en lysblå strikkestrøye av silke, med knappestolpe i halsen, og denne skal ha vært brukt av Karl I ved hans henrettelse. Som ved Jesu korsfestelse ble Karl I’s klær fordelt mellom de tilstedeværende, og kongens livlege var den som fikk strikketrøyen som i dag er hos Museum of London (Cockcroft 2010). 

Strikketrøyene hadde på midten av 1600-tallet blitt vanlig i engelsk adels garderobe. De ble også populære i Danmark-Norge på sent 1600-tallet og tidlig 1700-tallet. Som i England foretrakk man lange ermer, og innvendig flossing - opptvinnede, ekstra garnstumper som fungerte som isolering nesten som fleecefôr i dag - var også ettertraktet. 

Maj Ringgaard skriver i «Silk-knitted waistcoats» (2014) at man grovt sett kan skille mellom to typer trøyer: de kontinentale brokadestrikkede, tofargede versjonene med blomstermønster, og de nordlige ensfargede, damaskstrikkede versjonene med åttebladsroser satt inn i rutemønster. Sistnevnte, skriver Ringgaard, er mer eller mindre eksklusiv for det dansk-norske riket. Det finnes én liknende trøye i Skottland, minst én i Sverige og Karl Is nattrøye brukt ved hans henrettelse er også i samme familien dog uten åttebladsrosene. Utover det finnes alle kjente eksemplarer i Skandinavia.

Nattrøyene i Danmark-Norge utmerker seg altså med rutemønsteret med åttebladsroser. I dag kalles åttebladsrosene gjerne «Selburose», etter de berømte vantene og strikkeplaggene med utspring i Selbu i Trøndelag. Både motivet og strikkingen er importvare; motivet kom først med store veggtepper i middelalderen og italiensk broderi på 1400-tallet, deretter med strikketrøyene på 1600-tallet. Nålebinding - strikke-teknikk med en pinne, med strikk man ikke kan rekke opp - har vært kjent i Norge siden vikingtid. Men strikking med to pinner, slik man kjenner den i dag, kom på 1600-tallet og begrenset seg først til tilbehør som strømper, vanter og luer (Kjellberg 1987:41). Etter hvert kommer også de større plaggene. Hos amtmann Bendix Christian de Fine i Stavanger 1745 finnes følgende beskrivelse: «Bønderne udi Dahlernes Fogderie Forarbeider og een megen stor mængde gode Ulden Strømper, baade fiine og grove, saa og knøttede Nattrøyer og vævede Dekkener, hvilcke de om høsten paa Stavangr. Marken selger til Kiøbmændene, som samme Ulden vahrer igien paa fremmede Stæder med fordeele debiterer» (Kjelland 1987:42). 

Men i århundret forut sto importen av strikkevarer sterkt. I Christiania 1668 finner man i tollbøker at det ble importert «33 flossede Nattrøyer, 6 silke dito, 4 Stk. uflosset Dito» (Sundbø 1998:26-27). Mellom 1665 og 1669 ble det importert 68 nattrøyer og 79 par ermer til Norge (Kjellberg: 1987:42). Det står ikke alltid spesifisert materialer og teknikk, men man ser utifra skifter og overlevende eksemplarer at silketrøyer ble importert i stor skala, såvel som trøyer strikket av ull, lin og bomull. Siden broderte plagg ofte ble høyere beskattet, og siden alle broderiene er i forskjellig utførelse, er det ikke usannsynlig at endel trøyer ble importert udekorerte, for deretter å påføres ornamental gulldekor på ankomststedet.  

Det var på samme tid forsøk på å starte opp lokal produksjon. I 1674 fikk Mathias Freude og August Henrich tillatelse til å starte opp en nattrøyemanufaktur i Danmark (Kjellberg 1987:43). Her brukes uttrykket «camisole». Som tidligere nevnt ble nattrøyene kalt nettopp «camiciola» i Italia på 1500-tallet. Navnet ser ut til å ha vandret med plagget, ihvertfall til Tyskland. Det ble aldri noe av nattrøyeproduksjonen til Freude og Henrich. Men i de skriftlige planene kan man lese at de planla å importere fagarbeidere fra Hamburg, hvor man behersket camisole-tilvirkningen. I andre kilder oppføres England som importsted for trøyer. Med tanke på forskjeller i utførelse i de bevarte strikketrøyene i Norge, så foreslår Anne Kjellberg at det antyder import fra ulike land. Hamburg i Tyskland, samt Holland, England og Frankrike, trekkes frem som fire hovedkandidater (Kjellberg 1987:47). 

Som alltid er det vanskelig å vite om en kilde refererer til en strikket eller sydd trøye når begrepet «nattrøye» brukes uten videreforklaring. Det kan bety begge deler. Det kan se ut som om kongsdatter Leonora Christina eide begge deler. Hun ble arrestert i London i 1663, og satt i fangenskap i Blåtårn i København fra 1663-85. Da hun ble arrstert i London hadde hun en silkenattrøye på. Klærne ble tatt fra henne, men hun fikk senere tilbake «tvende Nattrøjer, en silkebunden og en af hvidnupret Tøj» (Nettsiden AKSP). I hennes memoarer «Jammersminde» forteller hun om sine tider uverdige forhold, og at hun var forbudt «noget, jeg kunde fordrive Tiden med». Men hun hadde fått tak i en synål, og tok i bruk egne klesplagg og sengetøy for å brodere: 

-Saa løste jeg mine Baand op i min Nattrøje, som vare brede Livfarve 5 Taftes Baand. Det Silke syede jeg med paa det Stykke Klud, jeg havde, adskillige Blomster med smaa Sting. 

Denne nattrøyen kan ha vært den silkebundne. Et annet sted refererer hun til at hun «ville sy nogle Knapper udi min hvide Nattrøje», som kan ha vært den «af hvidnupret Tøj». 

Hun beskriver en nattrøye som antakelig var knyttet sammen i front med silkebånd (selv om noen også har tolket det slik at hun rakte opp selve strikkingen for å gjenbruke tråden). De fleste bevarte nattrøyer i Danmark-Norge har splitt i halsen, uten silkebånd. Men Nasjonalmuseet har i sin eie en grønn trøye overbrodert med blomster og med åpning foran. Denne er datert til sent 1600-tall. Norsk Folkemuseum har bl.a. en damaskstrikket trøye med to par silkebånd i halsen, samt en brokadestrikket trøye som er åpen foran og som kan ha vært en type med silkebånd. På Göteborgs Stadsmuseum finnes en rød damaskstrikket variant som er åpen foran og med røde silkebånd. I England ble både strikkede trøyer og sydde trøyer med ornamentalt broderi lukket i front med silkebånd; begge versjoner kaltes «waistcoats» (Ringaard 2014:80). 

Nattrøyene, enten de var strikkede eller sydde, var ikke bare for kongsdøtre. I skiftet etter Ingeborg Christophersdatter i Christiania, enke etter handelsmann Hans Madsen, dukker det opp 3 nattrøyer av silke; «en av dem var gammel og blå, to var røde og en av disse hadde flosset innside» (Kjellberg 1987:43). I regnskapet til formynder Christopher Garmand i Os ved Bergen kommer det frem at han mellom 1689 og 1691 bekostet flere strikkeplagg sin myndling Inger Melzou, herunder blå strikkede ermer, rød strikket nattrøye, blå strikket nattrøye, samt en brun nattrøye av silke (Kjellberg 1987:43). 

Merk at «nattrøjer» er et populært element i danske folkedrakter. Her er det ikke alltid snakk om silkevarianten, men lokalt tilvirkede varianter i ull eller andre materialer. Disse ble historisk produsert i stor skala lokalt, og utseendemessig er de slektninger av silkevariantene. De fant også veien til Norge, enten som import eller som lokale kopier. Artikkelen her konsentrerer seg primært om de importerte silketrøyene. 

Noen nordiske portretter viser kvinner i sorte trøyer med fargerike underplagg med gullbroderte detaljer på hals og mansjetter, for eksempel 1693-portrettet av Maren Rommedal. Her titter et rødt, gullbrodert plagg frem under det sorte livet. Siden skjørtet også er rødt, er det ikke entydig om vi ser en rød kjole med sort trøye over, eller om det er tre separate plagg, hvorav en er en nattrøye. Men man kan jo tenke seg at det var slik trøyene typisk så ut i bruk. Maj Ringgard viser også til to donorportretter i sin artikkel «Silk Knitted Waistcoats»; et fra Nyborg kirke i Danmark som viser et gullbrodert grønt plagg under sort liv, og et fra Ystad kirke i Skåne som viser et tilsvarende gullbrodert rødt plagg under sort liv. Dette kan være avbildninger av nattrøyer i bruk. 

På en gravsted ved Århus domkirke kan det dog være en overbevisende avbildning av en hel trøye. Gravstenen er fra ca. 1620, og beskrives slik: «To engler står med firkantet sort speil mellom seg som om de vokter det ukjente eller nattens rike». Trøyene som englene har på seg, har åttebladsstjerner og broderi rundt halsåpningen. Det ser ut som om trøyene skulle beskytte både i livet og døden» (Sundbø 1998:39). Dessverre har jeg ikke selv sett avbildningen, men nevner det som relevant referanse her. 

Selv om det kun er kvinner som er nevnt som brukere i eksemplene over her, så var nattrøyer et unisex-plagg. Både menn og kvinner brukte nattrøyer, tilsynelatende like i snitt, farger og broderi. De overlevende eksemplarene i norske museer har ingen særegne tegn som viser om plagget opprinnelig ble brukt av en mann eller en kvinne. Kun størrelsen gir en viss indikasjon, selv om det heller ikke er et entydig bevis. 

I Danmark-Norge fikk strikkeplaggene altså navnet «nattrøyer» (nattrøjer). Selv om de ikke direkte ble brukt om natten, peker det allikevel på bruken av dem. Annemor Sundbø argumenterer for at tilknytningen trøyene hadde til det religiøse og det farlige kan være det som gjenspeiles i navnet. De er allerede nevnt som et plagg man mente Jesus hadde på seg ved korsfestelsen, og også ved Karl I henrettelse. Videre ble de brukt som gravplagg ved begravelser, jamfør fragmenter fra graver i Damark og Norge (Ringgaard 2014:75, Sundbø 2005:74), og under uniformer i krig (Sundbø 2005:74). Men hun viser også til andre eksempler på bruk av ordet natt, f.eks i «nattseng» (brudeseng) og nattlue (man hadde nattluer både for dagbruk og nattbruk, så det henspeiler ikke på tidspunkt, men at vi prater om den mer intime sfære). 

Den vanligste bruken ser derfor ut til å ha vært når det var kaldt ute eller inne, typisk i vinterens mørketid, i uformell sammenheng i hjemmet, i sengekammeret. De var ment for den private og/eller intime sfæren. Så om det ikke var en nattrøye i moderne forstand, så ble den brukt overlappende med hvordan vi i dag bruker liknende plagg - cardiganjakker, ulltrøyer etc. - når det er kaldt ute og anledningen er uformell nok. Skrevne og visuelle kilder indikerer også at de ble brukt under andre klær og simpelthen ikke var synlige, eller knapt synlige. 

Nattrøyenes popularitet dalte dramatisk i annen halvdel av 1700-tallet. Da hadde de allerede vært umoderne på kontinentet i noen tiår. Kanskje skyldes det at den lokale produksjonen hadde overtatt og utstyrt lavere klasser med liknende plagg. Annemor Sundbø trekker frem den såkalte «nordlandske» rosetrøyen som et eksempel. Med sine åttebladsroser satt inn i rutemønster fremstår den som en lokal tolkning av de importerte silketrøyene. Tilsvarende rosetrøye ser man i Herbjørn Gaustas foto av en eldre garnbøter fra Telemark (Sundbø 2005: 178). I Danmark ble også «nattrøjer» et generelt begrep for strikketrøyer og sydde trøyer med et mer bondsk uttrykk, gjerne noe man i dag forbinder med folkedrakter. Når allmuen overtar moten, har den ofte forsvunnet fra overklassen som introduserte den. Men kanskje skyldes det like mye at tidens mote på sent 1700-tall i liten grad åpnet for strikkeplagg under kjolene og jakkene.  

Så må man altså 200 år frem i tid, til Setesdalskoftens og Mariusgenserens glansdager på 1900-tallet og senere Per Spook-genserens herredømme på 80-tallet, for å finne en liknende etterspørsel etter unisex-strikkeplagg i Norge.