En sniktitt i bandvevingens mysterier

Jobben min lar meg sjelden reise bort på husflidskurs for egen fornøyelses skyld. Men nå, endelig, mellom to bladproduksjoner, fikk jeg sneket inn en lenge etterlengtet langweekend på Raulandsakademiet. Eli Vesaas guidet en svært interessert kursgjeng gjennom en grunnleggende opplæring i grindvev. Tålmodigheten hennes var stor, for en stund følte mange av oss at det så temmelig svart ut. Ville vi noen gang få dette innunder huden? Frustrasjonen var til tider relativt stor. Men Eli hadde lært bort kunsten før og kunne berolige oss med at dette ville gå bra. Og slik er det jo gjerne, når man skal lære noe nytt. Hjernen yter motstand, til den endelig kapitulerer og gir opp for eierens standhaftige forsøk på å forstå, og godtar sakte men sikkert å ta inn en ny porsjon lærdom.

Og plutselig går det ene lyset opp etter det andre. Jeg vil ikke si at jeg følte meg som fullbefaren grindvever etter at kurset var omme. Absolutt ikke. Men jeg har forstått prinsippene. Og jeg har forstått en viktig ting til: At prisen på et grindvevd forkleband eller belte fortjener sine usle tusenlapper. For uansett hvor øvet man er: Dette tar tid og krever stor nøyaktighet. 

Det er fullt mulig å lære seg grindvev ved hjelp av bøker og hefter om teknikken. Men jeg vil anbefale et kurs. Da blir du ikke stående fast med spørsmålene dine. Dessuten er det noe med å se håndgrepene og teknikkene i levende live. Samt det å få mange tips og råd underveis. For ikke å snakke om det med å kunne hengi seg 100 % til arbeidet fra morgen til kveld, enten det er et weekendkurs eller et kurs av lengre varighet. Bare avbrutt av at noen roper: «Nå er det mat!» Det kunne vi på Raulandsakademiet.

Grindebandkurs 6

Mange forskjellige vever

Eli hadde med seg flere ulike bandvevmodeller. Både gulvmodeller og bordmodeller av nyere dato. Noen med liggende og noen med stående renning. Et par av kursdeltakerne hadde også med seg sine egne modeller utformet av nevenyttige ektemenn. Disse ble testet og prøvet ut i løpet av kurset. Den enkleste modellen, som jeg selv brukte, var ei vanlig grind med 9 spalter,  som brukes sammen med et salmakerband rundt livet og der renningen festes til en grindfeste, som kan ha ulike bredder etter hvor bredt band du skal veve.

Eli hadde også med seg ei riktig gammel bandstøre fra Vesaas gård. Den har hun selv brukt ved flere anledninger.

Etter litt trening vil enhver finne ut hvilken metode som passer en best. Jeg for min del tror jeg ville foretrekke å jobbe med en loddrett renning der jeg kan ha blikket festet rett fram istedenfor å sitte mer eller mindre bøyd over en vannrett renning. Dette blir nok en smakssak. Kanskje vil også kroppen være med på å bestemme hvilken arbeidsstilling som passer best.

Mange bruksområder

Siden vi nå befant oss i Telemark, var det naturlig at det var band fra akkurat dette rike draktfylket vi konsentrerte oss om. Men grindband har vært brukt over store deler av landet, fra de samiske områdene i nord, til helt sør til Agder-fylkene. Og til mange ulike formål. 

Eli fortalte oss at bandveving er en gammel tradisjon som kan føres langt tilbake i tiden. Til vevingen ble det benyttet forskjellige teknikker og redskaper, som ble overlevert fra mor til datter og på den måten ble de tatt vare på. Vi trenger ikke å gå langt tilbake i tiden for å finne daglig bruk av band. Men med de gamle folkedraktene forsvinner også en del av bandvevingen. Noe av vevingen er blitt registrert, men noe har fulgt tradsjonsbæreren i graven. Det er stort sett gjennom bunadene våre at bandvevingen i dag lever videre.

Fint dekorerte grindvever har vært populære friergaver opp gjennom tidene.

Håndarbeid eller maskin

Vi filosoferte litt over Elis hjertesukk da hun viste fram et maskinvevet band. 

- Hva skal det bli til med denne tradisjonen nå? var spørsmålet vi stilte oss. 

For de nye maskinvevde bandene har blitt ganske bra etterhvert og er langt billigere enn et håndvevd band. Vi kom fram til at det for alle oss som deltok på dette kurset ihvertfall, er det viktig å ta vare på tradisjonen. 

Grindebandkurs 9

Renninga er «sikret» med hyssing for å holde orden på mønstertrådene.

Grindebandkurs 10

Jorunn Engeset og Liv Kjellingtveit med hver sin renning.

Grindebandkurs 17

Jorun Engeset er klar med sin renning.

Grindvevkurs 25

Tone Bjåland er godt i gang med sin vev.

Grindvevkurs 28

Kari Rustberggard har rigget seg til og er klar til å begynne.

Grindvevkurs 35

Beret Olesrud hadde vevd band før, og kom fort inn i systemet.

Grindvevkurs 42

Anne Andersen tok med seg veven ut i solskinnet.

Grindvevkurs 45

Her kommer det fine hjerte-mønsteret i Telemarksbandet fram.

Grindvevkurs 50

Hjerteband med klauver i utbrogden.

Grindvevkurs 53

Gammelt bånd fra Høgetveit. Bandet har vært brukt av Margit Høgetveit (1887-1981) til en blåtøysbunad fra Vest-Telemark.

Og en kvalitetsforskjell vil det alltid være. Eli viser oss: 

- Hvis du starter og avslutter veveingen av bandet med å veve mønstertrådene til prikker, vil det være et bevis på at bandet er handvevet og ikke maskinvevet metervare.

Jeg for min del fikk enda mer lyst til å lære meg teknikken. Bare det å få være med å «redde» en utdøende teknikk, vil være en meningsfull ting for meg. 

Bandvevtradsjonen i Vest-Telemark

I studietiden da hun utdannet seg til faglærer i veving på Statens lærerskole i forming i Oslo, tok Eli Vesaas for seg band til bunadene i Vest-Telemark, som omfatter bygdene Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Tokke og Vinje. Hun besøkte to bandvevere i Vinje: Hilleborg Høgetveit, Hjarpedalen f. 1901 og Hagny Huso f. 1932. Begge benyttet den vanlige brukte redskapen som kalles «bandstøre». 

I Setesdal kalles den «bandvevrei» og er svært lik den i Vinje. Hilleborg Høgetveit hadde en stor produksjon bak seg. Og hos henne fikk Eli lære mye. Hun fikk også skrive av vevoppskrifter. Hilleborg hadde lært å veve ved å se på moren sin når hun vevde. Bandstøra som Hilleborg vevde på hadde mannen hennes, Knut laget.

Bandstøra til Hagny Huso var ganske lik Hilleborg sin, bortsett fra at den hadde et stativ slik at den kunne stå fritt på gulvet. Vanligvis var bandstørene uten denne støtta slik at den måtte støttes inntil en vegg.

Mange veier til Rom

På kurset vårt fikk vi lære at det var mange måter å veve band på: 

De båndene Eli viste oss kalles 9,-11,-13,- eller 15-tråds band. Det vil si at det er ni eller flere mønstertråder. Mønsteret må inneholde et ujevnt antall tråder da mønsteret speilvender seg fra midten. 

Alle telemarksbandene har en kant, eller en såkalt utbrogd. Kanten har gjerne et plukket mønster som kalle geiteklauver og det er denne form for kant som er mest vanlig her i Telemark. Men ingen regel uten unntak: Eli forteller om band som har et par tråder til kant, eller flere tråder, da gjerne i to farger som er trædd slik at de danner tverrstriper eller langsgående striper. De gamle bandene har ullgarn som mønstertråder i renningen og bomull eller lin i bunnen. Innslagstråden er enten i bomull eller lin.

Et forkleband til en Vest-Telemarksbunad skal være ca 3 m langt. Det betyr at renninga bør være ca 3,5 m lang.

Grindband Øst-T

Forkleband til en gammel bunad fra Øst-Telemark.

Grindebandkurs 1

Band uten den karakteristiske utbrogden.

Grindebandkurs 12
Grindvevkurs 56

Opprettstående båndvev laget av Olav Rui.

Grindvevkurs 65

Her er den veldig trivelige gjengen jeg tilbragte en langweekend sammen med på Raulandsakademiet sist høst: Fra ventre: Kurslærer Eli Vesaas, Kari Rustberggård, Jorun Engeset, Beret Olerud, Anne Andersen, Tone Bjåland, Tone Liv Kjelingtveit og Sigrid Marit Finnseth Nykos.

Hjerteband Telemark

Mønster til forkleband, utarbeidet av Eli Vesaas, mønsterdiagram tegnet av Heidi Fossnes.

Øst-Telemark 2e

Forkleband til en beltestakk fra Aust-Telemark, sett på Tuddal Bygdetuns utstilling i 2015.

Raulandsakademiet 13

Det er lett å finne roen i de vakre omgivelsene ved Raulandsakademiet.

Tinn band 1

Forkleband fra Tinn i Telemark, sett på Tuddal Bygdetuns utstilling i 2015.

Vest-Telemark band 1

Gammelt band fra Vest-Telemark, sett på Tuddal Bygdetuns bunadutstilling i 2015.

Fakta om grindvev

Hentet fra Anne Kjellbergs artikkel: «Veving i Norge» i Store norske leksikon.

Veving på båndgrind, en ramme hvor spiler med hull veksler med åpne spalter, og annenhver varptråd tres i hullet, annenhver i spalten, går ikke så langt tilbake i tid som brikkeveving. De eldste bevarte båndgrindene er funnet i Pompeii, men i Norden har typen antagelig ikke forekommet før i middelalderen. Også andre båndvevingsredskaper som kjennes i Europa fra middelalderen har overlevd i Norge. Det gjelder en opprettstående båndvevramme, «bandstøre» eller «bandvevrei», brukt i Telemark og Setesdal, samt en kasselignende «bandstol» som særlig har vært populær i Hallingdal. I tillegg til de nevnte redskapene har det vært brukt ulike båndvevstoler med hovler eller fastmontert grind.

Kilder:
Bitustøl, Torbjørg : «Vi vever band med bandgrind». Ernst G. Mortensens forlag, 1966.Kjellberg, Anne: «Veving i Norge». Store norske leksikon:
Norges Husflidslag, Fagutvalget for vev: «Idéhefte for snorer & bånd». 
Norges Husflidslag, Fagutvalget for vev: «Idéhefte for grindvev». 
Nylén, Anna-Maja: «Hemslöjd. Den svenska hemslöjden fram til 1800-talets slut».  Håkan Ohlssons Förlag, Lund: 1968.Haugen, Anny: «Samisk husflid i Finnmark».
Landbruksforlaget, Faksimileutgave, Tun Forlag, 1987.

Handlekurv

Handlekurven er tom