Folkedrakt: Hverdagstøy og festdrakt

I høst åpnet Norsk Folkemuseum en ny temautstilling: "Folkedrakt: Hverdagstøy og festdrakt". Utstillingen har tre perspektiver som er vevd i hverandre.

Utstillingens sentrale tema er endring over tid. Folkedrakt-ene har ikke vært uforandret siden «tidenes morgen», men har forandret seg i takt med samfunnet de har vært brukt i. Men samtidig som draktskikken kan ha beholdt trekk fra langt tilbake i tid, kan den ha tatt opp i seg nyheter fra byene og europeisk mote. I samme antrekk kan en finne deler med former som går tilbake til middelalderen eller renessansen og trekk som er preget av den tiden drakten ble brukt. Bjørn Sverre Hol Haugen  har kalt dette «samtidig usamtidighet»,  hentet fra historikeren Reinhart Koselleck.

Sannsynligvis var draktskikken i Norge ganske ens i middelalderen og renessansen. Når det gjelder regionale variasjoner, er det interessant å konstatere at det ikke er store forskjeller i snittet på kvinnedrakten i mange deler av det sørlige Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Det er slående likheter mellom draktsnittet i blant annet Sogn, Hallingdal, Valdres, Tinn og Øst-Telemark. Dette endrer seg i løpet av 1800-tallet slik at livene blir kortere i Hallingdal mot slutten av 1800-tallet, mens de blir lengre i Øst-Telemark i 1890-åra mot 1900. Dermed er for eksempel det sterke regionale særpreget vi forbinder med Hallingdal, noe som utviklet seg så sent som i løpet av 1800-tallet. Drakter i noen andre områder har hatt mer til felles med europeisk mote, og blir av draktforskere kalt «folkelig motedrakt». Selv om draktskikken i disse områdene har lignet klær folk brukte i byen, har de oftest ikke vært helt synkrone med moteutvilkingen de heller, og kan også hatt preg av «samtidig usamtidighet».

Et annet mål for utstillingen er å vise arbeidstøy og slitte plagg, ikke bare det vakreste og best bevarte fintøyet. I områder med regional draktskikk var hverdagstøyet ofte laget i samme fasong, snitt og passform som de finere klærne, men med enklere dekor og ofte i grovere stoffkvaliteter. Arbeidstøyet kunne også være klær som hadde gått gradene fra pentøy. Finere bånd og annen dekor kunne bli sprettet av, men man fortsatte å slite ut grunnplagget. Ved å stille ut arbeidstøy, kan man se hvordan klær har vært preget av hverdagens slit, og hvor mye arbeid det lå i å vedlikeholde klærne til en familie. Husmoren var oppe først og sist i seng. Var klærne blitt hullete i løpet av dagen var det et viktig ansvar å stoppe og lappe tøyet til neste dag. Lappede klær var ingen skam - hullete klær, derimot, pekte på en dårlig husmor. Når klærne ble utslittt, ble de brukt til noe annet. Man klippet av skjorte- og ermelinnger, som det var mye plukk å sprette opp, og gjenbrukte de glatte stykkene til andre ting, som barnetøy eller filler. Folk før i tiden snakker ikke om gjenbruk; de fortsatte å bruke det lille de hadde til det var brukt opp.

Bilder fra Norsk Folkemuseum på lisens CC BY-SA 4.0