Et besøk på Tyssøy og Sotra i Havstrilenes rike

En sentral og praktisk samlingsplass var Hordamuseet, der vi fikk anledning til å varme oss mellom opptakene. Her møtte jeg eierene av den fine samlingen, søstrene Inger Britt Tyssøy Andreassen og Marit Irene Tyssøy Folgerø. De hadde med seg en mengde plagg etter både oldemor og farmor. 

Turid Telnes Austarheim, Ragnhild Mildestveit og Else Marie Finnkirk fra Husflidslaget på Sotra og Oli Lilletvedt fra Olis Bunadverksted stilte også opp. Dermed var også bunadekspertisen på plass.

Vi var så heldige å få kle opp en ung dame i noen av plaggene fra samlingen:

Vilde Celine Pedersen har gått i bunad-tilvirkerlære hos Oli Lilletvedt. Nå har hun fagbrev som bunadtilvirker og har nylig startet opp for seg selv. Vilde spesialiserer seg på søm av Fanabunaden. Men i dag stiller hun som modell for oss.

Først ser vi på samlingen til søstrene Inger Britt og Marit Irene. Deretter ser vi litt nærmere på Sotrabunaden spesielt. Både slik den var på 1800-tallet og slik den har vært i en periode fra ca 1950 og fram til i dag.

Søstrene Marit Irene Tyssøy Folgerø og Inger Britt Tyssøy Andreassen kommer bærende med kasser fylt opp av klær etter farmor og oldemor.

- Vi har egentlig tante Astrid Tyssøy Flesland å takke for at alt dette er så godt tatt vare på. Hun har vært interessert i drakt i all sin tid. Etter at hun gikk bort i 2014 er det nå oss som har fått ansvaret både for tekstilene og deler av sølvet, forteller Inger Britt.

Oldemoren til Marit Irene og Inger Britt het Astrid Andersdatter Lerøen. Hun ble født på Lerøen i 1857. Hun giftet seg med nabogutten, Johannes Olsen Lerøen. Han døde i 1908. Astrid ble tidlig enke og ble boende på gården me d sine 4 barn og svigerfaren, Ole Johannesen Lerøen.

Brudebildet viser Marit Irene og Inger Britts farmor, Britha Johannesdatter Lerøen. Hun levde fra 1888 til 1978. Hun giftet seg 11. juni 1915.

Kronen har vært i familiens eie siden 1750. Den har gått i arv fra mor til datter i mange generasjoner. Oldemoren til Britha (bruden på bildet), hadde den med seg da hun kom til Lerøen. 

Det hvite brudeforklet har vært i bruk helt siden bryllupet i 1915 og Inger Britt bruker det fremdeles hver 17. mai. Det er i svært god stand og viser ingen tegn til slitasje.

Hele brudeutstyret med krone, brude-smekke og ermepynt forvaltes i dag av et annet familiemedlem.

Turid Telnes Austarheim har lang erfaring med bunadsarbeid generelt og med Sotrabunaden spesielt. Hun viser meg «Bygde-soga for Fjell», der Gunvor Ingstad Trætteberg har en lang artikkel om bunadene på Sotra.

- Dette er min «Bibel» når det kommer til bunad, forklarer hun.

- Her er grundige beskrivelser av hvert enkelt plagg og det forklares også hvordan plaggene ble brukt ved ulike anledninger, forteller hun videre.

Vi henter derfor vår beskrivelse fra Trættebergs omfattende artikkel:

Sotradrakten er lett kjennelig på den høye blåhuen med fiolett silkekvaring i kanten og den hvite underbindingen som vises framom kanten. Det hvite linet kommer også til syne i en runding så stor som en gammeldags femøring bak i nakken, der luen blir rynket sammen. Denne lille detaljen har måttet tåle mange kallenavn. Det sies at kjuaguttene i Bergen  kalte den snøballen, ostringene kalte den blinken og egget. Men til gjengjeld ga fjellsokningene den poseformede linhuen til ostringene navnet skiljapøsen (skillingspungen), så det gikk opp i opp. 

Etter gammel skikk skulle kvinnene bære hue fra vugge til grav, gifte som ugifte. Det var bare som brud de fikk ha det lange håret utslått under sølvkronen. Det var skam å vise seg uten hue. Kom det noen uforvarende inn i rommet, mens håret ble stelt, grep hun det plagget hun i farten kunne få tak i og dekket håret, eller hun løp og gjemte seg. Dette fortalte Martha Steffensen, Landro, Fjell i 1938. 

Også om natten hadde de blåhuen på om de ellers lå nakne under kvilten. Det samme gjaldt når konen «lå på seng» etter en fødsel. Det er meget gamle fore-stillinger som knytter seg til dette med tildekning av kvinnens hår.

Huen ble gjerne sydd av spesialister. Den fiolette silkekvardingen av taft i kanten skulle være 2,5 cm bred og det var en ganske spesiell fiolettfarge som skulle til, nærmest blåfiolett. Dette var de svært nøye på, for denne fargen var kjennetegnet for distriktet. I sorg ble den fiolette kanten byttet med svart. Formen og høyden på hua endret seg gjennom tiden var i bruk. Den varierte også mellom de forskjellige bygdene i området.

For den som ønsker å vite mer om selve påsettingen av hodeplagget, er dette nøye beskrevet i artikkelen til Gunvor Ingstad Trætteberg.

Skjorten kunne være både av lin og bomullslerret. Den kunne ha opptil 10 cm høy krage. Skjortene fra begynnelsen av 1800-tallet hadde gjerne broderier i uttrekksøm både på halskragen, håndlinningene og på begge sider av brystsplitten. Mønsteret kunne være ruter, krokborder og hull. Skjorter med «uthoggsøm» er av senere dato i Fjell, rundt 1860-70-årene. Men noe særlig utbredelse fikk ikke denne teknikken i Sotra. Den hørte først og fremst hjemme i Hardanger-området.

I halskragen ble det brukt en stetteknapp. Den kunne være i hjemme-støpt tinn til hverdags, eller sølvknapp med «agatsten» av rød glassfluss. Til kirkebruk var det lenkeknapp med krosslauv eller filigran. Litt nedenfor halsknappen skulle det sitte en liten sølje eller spenne som holdt skjortesplitten sammen. Hjerteformede søljer kronet med to fugler eller en kongekrone har vært mye brukt. Det kunne også være en tredje, større sølje. Mest brukt var såkalte ansiktsøljer.

Stakken var vid med et fast rynkeparti øverst. Fronten var uten rynker. Vanligvis var stakkene blå, men svart ble brukt til sorg og altergang. Til hverdags-stakkene ble det gjerne brukt kypertvevd stoff på grunn av slitestyrken, mens det ble brukt stoff  med lerretsbinding i helge-stakkene.

Lengden på stakkene har variert etter bymoten. Før 1850 rakk den til smaleggen, mens den i 1880-årene ble ankelsid. Det fortelles at «rykkingen» eller rynkingen var et krevende arbeid som oftest ble utført av spesialister. Dyktige «rykkjarar» i Fjell i 1870-80-årene var Ella på Skjæret og Malene Lillebø på Langøen.

Det ble brukt sterk lintråd og det kunne være opptil 7 rynketråder med 1 cm mellomrom.

Kvinner eide gjerne 3-4 stakker, velstående selvsagt flere. Å ha på seg to vadmelsstakker og en kledesstakk til kirke var ikke for mye. Det fortelles også om en brud som var så «storaktig» at hun som brud hengte på seg fem stakker. 

I eldre tid ble de vanlige blå stakkene brukt som understakker, men i 1860-70-årene begynte man å veve spesielle understakker med bomulls renning og ull innslag. Disse varierte mye både i farger og mønster. Mange av disse understakkene er rene praktstykker med uhemmet fargeglede. De kom gjerne til syne når de rodde til kirken. Overstakken ble «stuttet opp» for å spare den for sjøsprøyt. Man tok i nederkant av stakken og førte den opp til livlinjen og knyttet et to meter langt «stutteband» omkring midjen. Båndet var grindvevd med mønster og hadde dusker i endene. Det var ikke bredere enn 1 1/2 cm, men det tok seg godt ut når de røde båndene med duskene falt nedover stakken.

Den ytterste stakken kunne også brettes helt opp og legges om skuldrene for ly mot uvær.

Til hverdags ble det ikke brukt forkle. Anderledes var det når en skulle til kirke eller «bort i garden», da gikk det ikke an å vise seg uten. 

Av stasforklær har det vært mange slag. Hver tid har hatt sin forklemote, selv om enkelte typer har holdt seg i generasjoner. 

De fleste bevarte forklærne er fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er svarte eller brune forklær av halv- eller helsilke, ofte taft. De har «fot», det vil si fargede tverrstriper og border nederst, oftest i lysende grønt og fiolett. Disse forklærne er så korte at to håndsbredder av stakken vises nedenfor. De ble kjøpt i faste lengder hos bondehandlerne i Bergen. 

Kvinnene satte selv på en smal linning over rynkene foran. Til linningen hektet de et mørkt bånd eller belte med broderier i sterke farger. Det tok seg vakkert ut over den mørke stakken når man så den bakfra. 

Til kirkebruk trengtes flere forklær. En kvinne måtte ihvertfall ha et svart for altergang og bededagen, og når de hadde sorg. I tillegg måtte de ha noen med farger som de kunne veksle mellom på vanlige kirkesøndager. Det var dem som hadde opptil 10 stykker. 

Brudeforkleet var hvitt. Fra slutten av 1700-tallet var det mote i mange bygder i Hordaland med gulhvite bomullsforklær i kattun med rikt blomstermønster påtrykt i flere farger eller i en farge.

Overlivet eller «løstduken» rekker til midjen. Halsutskjæringen er rund, et særtrekk for alle bygdedrakter som er fra Nordhordland. Men vi ser ut i fra plaggene etter Astrid Anderdatter Lerøen og Britha Johannesdatter Lerøen at det også har vært brukt overliv med snipper, som i Fana. 

Langs bryståpningen er det maljer som snøres med «tre-kje» av sølv. De eldste overlivene ble laget uten skuldersømmer, et eldgammelt snitt som også går igjen på ermetrøyer og andre overplagg på Sotra. Et stykke ut på 1800-tallet får overlivene søm på skuldrene og ringning av ermegapene, og dermed en bedre passform. 

Begge typene hadde en hardstappet rund valk påsydd i nederkant. Over valken hektet man stakken. En ulempe med valken, var at den hadde lett for å gnage på kroppen under arbeid. Kanskje derfor gikk valken ut av bruk mot slutten av 1800-tallet. 

Kvinner som hadde alt på stell, hadde både «kvardagsløstduk», «kyrkjeløstduk» og «søndagsløstduk». Den siste byttet de på seg straks de kom hjem fra kirken. Alle kirkeklærne ble hengt bort med det samme de kom hjem. 

Før, som nå, viste kvinnene sin velstand gjennom klærne sine. En velstående kvinne fra Sund viste i 1938 fram overliv hun hadde liggende fra hun giftet seg. Det var 12 stykker. Noen av vadmel og klede, andre av kostbare silkebrokader, atlask og fløyel. Det var grønne overliv, sterkt røde og purpufargede, fiolette og skinnende gule. En fargeprakt som en ikke ventet å finne her ute i øygarden. 

Etter gammel skikk hadde jentene grønne overliv, de røde var forebeholdt de gifte kvinnene. Til hverdags var overlivene av «vendavadmel», det vil si kypertvevet, og litt finere bruk liv av «strengavadmel», enskjeft. 

Det hvite vadmelet som var beregnet til overliv ble sendt til Bergen for farging. De store fargeriene hadde egne resepter for den grønne og røde fargen som øygardsfolket brukte. Det er resepter som går helt tilbake til 1700-tallet, forteller farger Lampe i Bergen. 

Samtidig med at overlivsvadmelet ble farget, bestilte man gjerne et «løstdukemne» med trykte roser. Det var svart trykk på rød eller grønn bunn. Slike overliv var mote i andre halvdel av 1800-tallet. Trykkformene fikk fargerne fra Tyskland og England og noen skar dem ut selv. Nye moter for overliv ble skapt så sent som i 1870-årene. Da vevde eller broderte man hele overlivet med åttebladroser eller andre geometriske ornamenter. Disse storstilte, mangefargede mønstrene i lysende anlin-farger kunne isolert sett virke vel kraftige, men sammen med draktens øvrige plagg ga de et rikt fargespill. 

Til stasbruk var det fra gammelt av kjøpestoff i overlivene, det viser både de bevarte originalene og arveskiftene. 

Av kjøpestoff nevnes det fra slutten av 1700-tallet «calemancer», kalemank.De kunne være både stripete og «blommete»og i mange farger. Klær av kalemank ble regnet som særlig fint.

Overliv av fløyel og plysj nevnes i skifter fra midten av 1700-tallet og fremover. 

Sotrabøndene brukte gjerne de mote-stoffer som var i handelen. Men også stoffer fra bondehandlerne i byen, som hadde satt av en del stoffer spesielt for bøndenes drakter. Dette kunne være kvaliteter som for lengst var gått av moten i Bergen. Blant dem var «krunesars», et ensfarget rødt eller grønt kamgarnsstoff med mønster i samme farge. Det kunne blant annet være seksbladroser, rokokkokartusjer og krokborder. Særlig vakkert var det som ble kalt «fugletøy», et motiv med to fugler på hver side av et tre. Dette er et motiv vi kjenner fra vev og søm på 1500 og 1600-tallet. Det nevnes også kattuner som ble trykket i Bergen på slutten av 1700-tallet.

Et viktig dekorelement på overlivene er kvaringene. De fremhever ikke bare fargen på selve livet, men understreker også formen. Til vadmelslivene vevde man kvaringer i bandgrind med bomulls renning og ull innslag. Til hverdags brukte man også mangefargede bomulls-band som de kjøpte hos skreppekarene. De som ikke hadde kvaringer liggende, sydde to rader i grønt og rødt i «stikke-rand». I 1870-årene ble det brodert kvaringer i korssting på saumlerret, med blomstermønster hentet fra tyske mønsterbøker. 

Det var helst på de mørkeblå vadmels overlivene i nordre Fjell at slike border var mote. Ellers har det både til hver-dags og fest vært brukt kjøpeband. Det kunne være blomstraband i silke, fløyel og bomull med svart, kornblå, rød eller sitrongul bunn og med mønsterfarget blomstermønster. Slike band kom i eldre tider fra Bøhmen. 

Fra 1827 nevnes krokakvaring i arveskiftene. Det var gule bånd med rødt siksakmønster eller grønne med tilsvarende gult mønster. På en del eldre originale overliv er det brukt ensfargede taftlignende bånd «florettes bånd». De kunne være sitrongule, veronesegrønne eller kornblå. 

Innenfor båndene satte man gjerne border i gull og sølv, «tresser» eller «glitreband» ble de kalt. Det var tettvevde kniplingsborder med mønster som på motedraktenes metallborder fra  Ludvig den 14. tid. 

En sirlig og vakker dekor var også de smale tredde bordene av hvite eller kulørte perler.

Livet ble holdt sammen ved hjelp av sølvsnor med nål, trædd gjennom snøremaljer. Snøremaljer av mange slag og former finnes på Sotra. Fra enkle ringer av stål til støpte av tinn og messing, og til de staselige av sølv med forgylling.

I bryståpningen på overlivet settes brystduken inn som den sentrale farge-flekken på drakten, med rik ornamentikk og lysende farger på rødt underlag. For at brystduken skulle ligge støtt, hadde den et underfôr. Det var gjerne et stykke av en «kvitleript» som de farget gul med bjørkeløv, eller de benyttet et bomullsstoff. I overkant hadde den blomsterkvaring, krokakvaring eller ensfargede florettes bånd. De brede svarte fløyelskvaringene kom på moten i slutten av 1800-tallet. Oppå kvaringen ble det ofte satt en metallknipling.

Perlebrystdukene var gjevest. De var enten tredde eller sydde. I de tredde danner perlene et sammenhengende nettverk som nestes til det røde underlaget. 

Det var flere slag: «Vossatreing», «spisstreing» og «notatreing». Notatreing var den enkleste, et åpent nettverk av skråruter som på en sildenot. 

De eldste brystdukene har nokså store og ujevne perler. De yngste mer jevne småperler. Perlene ble sydd fast enten direkte på det røde klede- eller vadmels-underlaget, eller på saumlerret av grov lin. I nyere tid ble det også benyttet stramei. 

Man brukte også lange stråperler av gull, sølv og grønt. De var i handelen i byene rundt 1755. Det fremgår av en forordning fra Kommersekollegiet hvor det heter. «Stråperler som bæres, skulle være giorte i Landet, men materien dertil maae indføres.» 

Vanlige mønstre kunne være åttebladroser, kantstilte ruter og skråkors. Omkring 1850 blir det mote med hjertebrystduker av stråperler. 

Til broderte brystduker ble det brukt både hjemmespunnet og kjøpetråd. De er sydd i mange teknikker og har både geometrikske og mer frie mønstre. I «vevsøm» smøyg, finnes motiver som «valknuter» og «vindroser», hakekors. Beslektede mønstre i samme teknikk sees i en mønsterbok trykt i Venesia i 1530. 

Brystduker i «flammesaum» eller såkalt gobelinsøm hvor hele flaten er dekket av sjatterte flammer i grønt, rødt, sterkt orange, gult og hvitt er det flere av. Flammesaum var mote i byene i annen del av 1700-tallet, likeså applikasjon i forbindelse med andre mønstre. 

Applikerte brystduker med skråkors, kors og åttebladroser sammen med korssting og flatsøm finnes det også en del av på Sotra. 

Brystduker fra andre del av 1800-tallet har ofte «lagd» søm og korssting. Mønstrene blir nå mer naturalistiske  og de sterke anilinfargene blir tatt i bruk.Brystdukene mister i denne tiden noe av sin dekorative strenge holdning. Her som ellers i Hordaland har det vært stor variasjonsrikdom og knapt to brystkluter er like.

Det var sjelden de gikk «skjortebærerma» på Sotra. Oftest hadde de grønn, rød og enkelte ganger blå vevet, eller strikket trøye under overlivet. Draktskikken på Sotra var at når en hadde grønt overliv så skulle trøya under være rød og til rødt overliv hørte grønn trøye. De trøyene som var av vadmel eller klede var tilskåret på den gamle måten: Uten skuldersømmer og med ermer som er føyet til bolen uten ringning. 

Fargete kvaringer ble satt rundt bryståpningen og ved håndleddene. Både røde og grønne «kledes trøyer» nevnes i skifter fra 1716.

De strikkede trøyene ble kalt «natt-trøyer» enda de ikke ble brukt om natten. Da lå de nemlig nakne under kvilten. Navnet overtok bøndene fra bydrakten hvor lignende trøyer på 1600 og 1700-tallet ble brukt som «hjemmeplagg». I Bergen på nevnte tid, er disse nattrøyene både av fløyel og silke eller strikket av silketråd og med gullbroderi. (Se Janne H. Arnesens artikkel om disse trøyene i Magasinet BUNAD nr 2 -2015). 

Strikketrøyene på Sotra er ensfargede  og har geometriske border. En bred bord går tvers over brystet med et mønster av «krunor» (kantstillede ruter) eller «halvkrunor» og halvruter, «halvkroka» eller «heilkroka» som de også kalles. 

Ermene har ofte flettebord «flettings-ronga» og «hålarand», hullbord og tagger ved håndleddene, Øverst på ermene og skuldrene ble det også strikket halvkruneborder. «Krokakvaring» ble sydd på ved bryståpningen.

Den var av vadmel eller klede og rakk til livlinjen. Den ble brukt utenpå livet og undertrøyen. Tilskjæringen var den samme som på den fargede undertrøyen. Fargen på overtrøyen var blå som stakken, men det ble brukt svart ved sorg, sier den muntlige tradisjonen. Om man tidligere har brukt røde overtrøyer finnes det ikke noe sikkert bevis for. Arveskiftene nevner røde trøyer fra 1700-årene, men om disse har vært brukt som undertrøyer eller overtrøyer vet vi ikke.

Kvinnene hadde få ytterplagg. Skulle de i båt, lånte de en «vampe» av mannen og i regn trakk de en stakk over hodet. Fra ca. 1850 fikk de noen tykke vadmelskufter som rakk ned over hoftene. De kunne være helt rette eller ha to kiler innsatt bak. 

I kulde og tørt vært ble det brukt saueskinnstrøye med ullsiden inn. Den rakk et godt stykke nedenfor hoftene og hadde en kile i hver side. Skinntrøya ble lukket med hornknapper. Slike trøyer var god å ha på i «floren», for det hang seg hverken lukt eller boss i den. Skinntrøyene ble beredt med alun.

Det ble brukt flerfargede halskluter i silke eller bomull. Til vinterbruk ble det brukt en svart ullklut som ble lagt i en ring rundt halsen, utenpå silkekluten.

«Handakragar› var løse håndlinninger som kunne være røde eller blå med broderi. Kvaringene stakk fram under overtrøyen. Å bruke fargede handakrager er en bymote som strekker seg så langt tilbake som slutten av 1500-tallet.

Belter ble sjelden brukt til hverdags.Til fest hadde konene sølvbelter med beltetampen eller «splitten» hengende ned midt foran. Det har vært mange forskjellige belter. Det viser skiftene. Det er også mange bevarte belter rundt på gårdene. Trætteberg sier at på Sotra har hun sett flere belter enn i noen annen Vestlandsbygd. Sølvstemplene viser at dette er Bergens-arbeider. 

En jente kunne ikke bruke sølvbelte. Det passet seg ikke. I steden hadde hun et to meter langt og to cm bredt grindvevd band i rødt og hvitt. Beltet gikk to ganger rundt livet og ble knytt i to løkker på den ene siden, mens endene med dusker hang nedetter stakken. 

- Det var en pen, men beskjeden pynt, sier Trætteberg.

Kvinnene bruket ensfargede strømper, enten røde, blå eller svarte, og senere også flerfargede. De var flammete i blått og hvitt, «spunsede» (melerte) eller tverrstripete i rødt og hvitt. De eldste arveskiftene fra 1702 inneholder ingen av vadmel, bare «spittede» (strikkede). Blå og røde nevnes i andre halvdel av 1700-tallet og røde er fortsatt i bruk i 1841. 

Den røde fargen fikk sotringene fra korkjemose som de skrapte av spesielle berg i vått vær. De tørket den og knuste den fin som mel. Deretter lot de den gjære i urin. De fikk da en vakker dyprød farge. Korkjefarge hadde de stående ferdig til bruk i en stamp. 

De blå strømpene ble farget med potteblått. Til de svarte bruktes natur-fargen av svart sau. Og var ikke ullen svart nok, ble de ferdigstrikkede strømpene farget over med svartspon. Svarte strømper ser ut til å være en senere mote. De nevnes i skiftene fra 1828. De spunsede og blåflammede i hvitt og blått og tverrrstripete i rødt og hvitt hører til i andre del av 1800-tallet. 

Til stasbruk hørte ensfargede «krunesokker» med smalere og bredere vertikale border. Det var smale fletteborder i «krok-reik», «ottetalls- reik» og «skakka-reik», og fra ankelen opp til tykkleggen var det bredere border av ruter m.m. som endte i en enkelt åttebladrose eller trekanter som de kalte «kyrkjespir».

Denne bunadvarianten fra Sotra ble til på 1950-tallet etter de normer for rekonstruksjon som var rådenede på den tida. Så den bygger på klær som var i vanlig bruk i området i tidligere tider, selv om den ikke har tatt opp i seg det store mangfoldet som har vært tilgjengelig.

Bunaden har grønt liv «løstikk» med rund halsskjæring. Det er kantet med gul og grønn krokasilke og med hvit perle-lisse innenfor.

På begge sider av åpningen foran er det tre par snøremaljer til trekjedet. Livet kan pyntes med ett eller flere par med gyldne støler. Rykkestakken har roseband over kanten oppe og en grønn kvarde nederst. Skjorta er av hvit lin eller bomull med uttrekks- eller tettsaum på linningene og i brystet. Den strikkede raudtrøya brukes under livet. Det har også vært brukt trøye i rødt ullstoff. Trøya kan være kantet med roseband eller krokakvarde. Under trøya kan det brukes en «skjortelygar» istedenfor skjorte. Koner kan ha sølvbelte. Broderte  eller perla belter kan brukes av alle. Forkleet som brukes til denne bunaden er et svart håndvevet ullstoff med hvite, gule, grønne og røde striper langs sidene og på tvers nede. Dette var et valg som ble gjort da denne bunadene ble til, selv om det ikke var kjent bruk av ullforklær. Derimot fantes det mange silkeforklær i området.

Fargene på liv og trøye kunne også være omvendt: Rødt liv og grønn trøye. Denne varianten var mest brukt av jenter. 

Til denne bunadsvarianten har det ikke vært brukt hodeplagg. Men damene i Sotra Husflidslag ivrer i dag for bruken av de gamle svarthuene.

Takk!

Vi takker Hordamuseet for at vi fikk benytte friluftsmuseet til fotografering og varme lokaler til omkled-ning og varmestue mellom opptakene. Takk også til Elen og Kirsten som på frivillig basis trakterte oss med deilig lunsj!

Kilder:
- Fossnes, Heidi: «Norges bunader og samiske folkedrakter». Cappelen, 1993.
- Haugen, Bjørn Sverre Hol: «Norsk bunadleksikon,» Damm, 2006. Bind 2.- Noss, Aagot: «Krone og skaut. «Jente, brure og konehovudbunader i Hordaland.» Aschehoug 1996.- Skriftnemnda for bunader i Hordaland: «Bunader i Hordaland», Universitetsforlaget 1987.- Trætteberg, Gunvor Ingstad: Artikkelen «Kvinne og mannsdrakter på Sotra» i Bygdesoga for Fjell, 1970.