Ingrid Lene Langedok og monsteret i mønsteret, arven etter Anne Bamble

I 2006 overtok Ingrid Lene Langedok butikken etter sin tante, Alvhild Jørgensen, på Notodden. Der har hun valgt å konsentrere seg om bunadene etter Anne Bamle ved å videreføre og selge bunader med hennes mønster og i hennes ånd. Ingrid Lene er kunstner og skulptør med utdannelse både fra Statens Kunstakademi, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Bellas Artes, Universitetet i Barcelona. Hun har holdt en rekke utstillinger både i inn- og utland. Hun har også hatt en rekke utsmykningsoppdrag. Men så var det denne pasjonen for tantens bunadvirksomhet, da; for i 58 år hadde tante Alvhild Jørgensen drevet broderi- og bunadforretning, og Ingrid Lene syntes det ville være for galt å legge ned den velrenommerte butikken da Alvhild ikke klarte mer. Så nærmest på idealistisk basis driver hun nå butikken videre. Fast medarbeider er Solfrid E. Knutsen. Og Ingrid Lene balanserer sine dager mellom sin kunstnervirksomhet og bunader. 

Jeg traff Ingrid Lene på Heddal bygdetun sist sommer i forbindelse med demonteringen av sommerens utstilling på museet. Hele Tveitanburet hadde vært viet hennes utstilling av Anne Bamle-bunader. Her kunne vi se mange nysydde bunader og en mengde plansjer med mønstertegninger etter Anne Bamle. Men jeg fikk lyst til å besøke Ingrid i butikken, også. Så i januar tok jeg turen til Notodden igjen. Der fikk jeg en titt inn både i den koselige butikken og på tegnestua innenfor, der Ingrid sitter med prikkearbeid. 

Ingrid Lene syr ikke bunader selv, men har faste tilvirkere både på søm, broderi og vev av belter og bånd. 
- Ja, jeg må virkelig berømme dem som monterer, broderer og vever for meg. De er så dyktige, sier Ingrid Lene entusiastisk. 
For her blir nemlig ingenting sendt til utlandet. Alt arbeidet er kortreist. Ingrid Lene trekker spesielt fram Marit Kaafjeld: 
- Hun er kjempeflink til å brodere. Hun syr mye, og det er klart at da blir man god. Men så er det det at hun har sansen for farger, sånn at vi kan snakke veldig lett sammen. Det er ikke noe barrierer eller noe motstand hvis jeg kommer med innspill. Jeg snakker mye med kundene på forhånd om forskjellige farger og så legger jeg fram et fargeforslag. Noe jeg tror kan passe henne som skal ha bunaden. Og i begynnelsen gjennomgikk vi helt eksakt hvilke farger som skulle brukes og hvor fargene skulle plasseres. Men nå er det slik at jeg bare orienterer om hovedfargene og kanskje tipser om noen farger i tillegg. Så prøver hun seg fram og kommer tilbake med det hun synes gir det beste resultatet. Kanskje tar vi et møte for å se hvordan ting funker. Det er ikke gjort på 1, 2, 3! Det må ofte flere møter til før vi er fornøyde med fargekombinasjonen. Det blir jo nytt for hver gang vi setter i gang med en ny bunad, forklarer Ingrid Lene. 

- Kombinasjonen av god fargesans og sømkunnskap gir Marit et godt syn for hva som funker og blir virkelig bra. Sammen kan vi også tøye grensene for hva som er fint hele tiden, for vi snakker samme fargespråk. Etterhvert har flere av brodøsene blitt modigere og modigere med bruk av farger, påpeker hun videre.

- To av de som broderer fast for meg,  som ikke hadde broderiene sine på de bunadene som var på utstillingen på Heddal bygdetun, er Helene i Gransherad og Ingrid på Notodden. Jeg vil helst ikke glemme noen her, sier Ingrid Lene videre.

Bruken av rødt og grønt kan kanskje sies å være grunnlaget i Anne Bamles fargesetting. Men det røde og det grønne må balansere godt mot hverandre. Du vet, fargene skal spille på lag og fremheve hverandre. Ikke slå hverandre ihjel, sier Ingrid Lene.

- Selvfølgelig har jeg laget noen like bunader etterhvert. Men bare nesten like! For noen kunder har kanskje sett en bunad de har lyst på maken til. Da forsøker jeg å påvirke dem til å endre litt, for jeg vil nødig lage to som er prikk like, påpeker hun.

- Men hvordan forholder du deg til en kunde som kommer med ønsker som er langt utenfor det du synes går an?

- Da, sier jeg at, nei, det vil jeg ikke gjøre. Jeg leverer for eksempel ikke helblått eller helt lilla broderier på bunadene våre. Det er kontrastene i broderiet som gjør at det lever. Og det skal leve! Vi kan «strekke og dra» og putte litt innimelom, for det skal «svinge». Jeg forsøker å gi kunden best mulige råd. Er en kunde veldig glad i blått, kan vi alltids lure inn noe av det. Men det må være godt komponert og plassert i forhold til de andre fargene, slik at det blir en god helhet. Det handler veldig mye om fargelære, forklarer Ingrid Lene.

- Jeg har hatt folk på kurs som har fått forsøke seg på å fargesette broderiet etter eget ønske. Og mange sier at det er mye vanskeligere enn de hadde trodd! Det er rett og slett en læringsprosess. Og den oppdagelsen tror jeg er ny for mange. Selv har jeg jobbet med farger hele mitt liv. Og kunstutdannelsen min dreier seg mye om farger og former.

Alle bunadene som ble vist på utstillingen, bortsett fra den ene som er min datters, har blitt til i et tett samarbeid med den som skulle ha bunaden og/eller konfirmantmødrene. Disse damene hadde meninger og ønsker, og da var det noe å ta tak i. Det er det som gir det beste resultatet, forklarer Ingrid Lene.

Oda Emilie Våle Trovi
Bamle skisse

En av mange mønster-illustrasjoner etter Anne Bamle

IL tegnebord

Ingrid Lene Langedok på tegnestua der hun prikker mønster. Her er flere elementer fra den gamle butikken bevart.

Alva K. Odden Langedok
IL prikker

Utfordringen er å få til rette linjer, for prikkemaskinen er laget for å være god å svinge med. Men etter mange års trening har Ingrid Lene blitt stå på handa.

Prikkemaskin

Prikkemaskinen Ingrid Lene har harvet etter tante Alfhild durer og går. Den er veldig solid, men Ingrid Lene passer på den som en smed. Pussing og smøring må til.

Alva1

Detaljer av bunaden til Alva K. Odden Langedok

Alva2

Detaljer av bunaden til Alva K. Odden Langedok

Alva3

Detaljer av bunaden til Alva K. Odden Langedok

Alva4

Detaljer av bunaden til Alva K. Odden Langedok

Tradisjonen etter Anne og Alvhild

- Jeg ønsker at det vi gjør skal være i tante Alvhild og Anne Bamles ånd. Samtidig vil jeg at det ikke skal stagnere, men leve og utvikle seg videre. Vi kan, som jeg nevnte, på sett og vis strekke og dra litt i tradisjonen, men samtidig holde oss innenfor det gode rammeverket, fortsetter Ingrid Lene. 

Dette krever høy grad av kunstnerisk stødighet og formforståelse. Og der er jo Ingrid Lene på hjemmebane.

Kunstner, bunadforhandler og feminist

Ingrid Lene Langedok er utdannet vever fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og skulptør fra Statens Kunstakademi. Hun har en diplom i tekstil. Det var den høyeste utdannelsen før master-systemet. 

- Vi på tekstillinja på SHKS var heldig med ny hovedlærer som viste oss en vei og ledet oss i den retningen tekstilutdanningen har bygd videre på. Og tekstilfaget har de siste årene fått en status i kunstverdenen som de ikke har hatt før. Da vi gikk der ble det mer sett på som «kvinnfolkarbeid». Kunst, kunsthåndverk og folkekunst står nærmere hverandre nå. Det vokser fram en gjensidig respekt de forskjellige retningene i mellom, forklarer Ingrid Lene.  

- Som den feministen jeg er, bestemte jeg meg for å gjøre mitt for å løfte fram kvinners tradisjonshåndverk, gjennom å drive videre Alvhilds butikk og videreføre Anne Bamles mønstertradisjon, fastslår Ingrid Lene. 

AB 5f
5d

Bunad med mønsteret "Rønnaug".

5e

Bunad med mønsteret "Rønnaug".

5g

Bunad med mønsteret "Rønnaug".

5c

Bunad med mønsteret "Rønnaug".

Bunadskaperen Anne Bamle

Anne Bamle levde fra 1884 til 1972. Hun var en habil «brodøse» og en god formgiver som også var kjent for å gå sine egne veier. Hun samlet inn mønstre fra gårdene rundt om i Heddal og ut i fra dette skapte hun sin egen variant av rødtrøyebunaden. Hun er blant annet kjent for å ha flyttet de flotte broderiene som tidligere befant seg på vadmelsstrømpene, over på stakken. Mange av mønstrene hennes ble veldig populære og er det fremdeles. Mange har sikkert hørt om «prinsessemønsteret» og «rankemønsteret».

I folkedraktperioden var det ikke så mye broderi på selve stakken. Det var vanlig med band nederst. Men Anne Bamle var glad i broderier og ville ha det med seg over på stakken da de broderte vadmelsstrømpene forsvant ut av bruk. Hun tegnet om og tilpasset mønstrene til både stakkekanter og forklær. Mønstrene til Anne Bamle ble svært populære og er det fremdeles.

Vokste opp bak disken til tante

Som jeg nevnte, vokste jeg omtrent opp bak disken hos tante Alfhild og etter hvert lærte jeg å prikke mønster. Og da tante ikke orker mer på grunn av vonde armer, overtok jeg ansvaret for denne jobben. 

Da jeg studerte i Oslo, prikket jeg hos Alvhild innimellom. Men på den tiden var det ikke aktuelt for meg å slå seg inn på bunaden som levevei. Jeg synes egentlig det var ganske treigt. Det var ikke noe kult med bunad den gangen. Men den innstillingen har jeg endret siden, ler Ingrid Lene.

- For nå synes jeg det er veldig interessant og utfordrende! Og jeg møter så mange hyggelige kunder og mange dyktige håndverkere. 

Vi går inn på tegnestua og Ingrid Lene viser meg prikkemaskinen:
- Jeg har to slike og begge er kjempegamle, sier Ingrid Lene.
- De har blitt reparert mange ganger og jeg passer på dem som en smed. For de funker veldig godt.

Det vanskelige er å få rette linjer. For maskinen er laget for å være god å svinge med, forklarer Ingrid Lene.

Hun starter opp og maskinen durer i vei.

- Jeg bruker det samme bordet som Alvhild brukte og det samme velbrukte kledet som underlag. Jeg er nok en smule overtroisk, ler hun.

Et stort mønsterarkiv

Ingrid Lene har et stort arkiv med tegninger etter Alvhild, og har ennå ikke rukket å prikke opp alle. Dessuten må jo tegningene fornyes etter en stund, også.

- Armen må gli og du må være stø på handa, sier Ingrid Lene mens hun viser meg hvordan mønsteret blir prikket inn i kalkerpapiret.

- Så når jeg tror jeg har prikket alle linjene i mønsteret, holder jeg det opp mot lyset for å kontrollere at alt er med. 

Ingrid Lene har lagt ned et stort arbeid i å bygge opp mønsterarkivet. Hun tar i mot gamle bunadsdeler og mønstre som må fornyes og restaureres.

- Ja, for å sitere Anne Bamle: «Det skal vørå levande blomer og ikkje turre kvistar», ler Ingrid Lene.

- Vi kan jo håpe at folk får en større forståelse etterhvert, for det arbeidet som ligger bak utarbeidelse av et mønster, sier Ingrid Lene, mens hun blar igjennom en bunke med mønster.

- Det er mye ugjort her. Så mange flere mønster jeg skulle ha prikket. Men jeg må liksom rekke alt sammen óg, ler Ingrid Lene.

- Jeg forsøker å kombinere dette arbeidet med arbeidet nede på atelieret mitt. I høst har jeg hatt veldig lite med tid til å være der nede, både på grunn av kursvirksomhet og den store utstillingen jeg hadde på Heddal Bygdetun. Jeg forsøker å ri to hester samtidig. Og det blir noen ganger et dilemma for meg.

For noen år siden deltok Ingrid Lene på Høstutstillingen med et stort verk som nå står nede på atelieret. Det er jeg spent på å se, så vi tar turen ned til Hydros fabrikkområde ved vannkanten i sentrum av Notodden. Der har Ingrid Lene mye spennende å vise meg. Blant annet skulpturen hun deltok på Høstutstillingen med i 2001.

- Ja, da fikk jeg mitt kvarter i rampelyset, ler Ingrid Lene.

- For på den tiden var det nytt med arbeider der inspirasjon var hentet fra folkekunsten.

Så det ble omtaler i alle de store avisene og håndtrykk med Kongen selv, minnes Ingrid Lene.  

Monsteret i mønsteret

Ingrid Lene forklarer hvordan hun har trukket trådene fra bunadbroderiet over i den gedigne stålskulpturen: 
- Etter hvert som jeg jobbet med broderi-mønstrene, så dukket det opp forskjellige figurer. Jeg så både troll, djevler og demoner. 

Hun viser meg ei brodert veske med det kjente «rankemønsteret».

- Jeg har fundert på om kvinnene som har sittet og brodert opp igennom tiden har sett det samme som meg? Det er en tvetydighet i disse tilsynelatende uskyldige rosene. Mange av blomstene kan faktisk se 

ganske groteske ut, og noen litt sensuelle. De har så mange uttrykk. Når jeg så nøye på formene som vokste fram fikk jeg idéen til å bruke dette til en skulptur. Jeg ville trekke dette lite verdsatte kvinne-arbeidet med meg over i kunsten gjennom en kraftfull skulptur, og på den måten «heve det opp» på et nytt nivå.

I «rankemønsteret» så jeg noe som lignet en indonesisk dansemaske. Slike som brukes til rituelle danser, forklarer Ingrid Lene. 

Skulpturen av svartstål har hun formet ut i fra mønsteret på løslomma. Jeg ser straks en dansende djevel med fandenivoldsk uttrykk. 

- Jeg har også gjort meg mange tanker om hvor mønsterene våre har sin opprinnelse fra. Mye kommer nok fra fjerne himmelstrøk. Så jeg kalte skulpturen «Framand». Det skremmende fremmede». For hvor kommer egentlig arvesølvet vårt fra? Og hvorfor er vi så redde for innflytelse utenfra? undrer Ingrid Lene.

- Og er det slik at ting oppstår i hver kultur, eller har det vandret? Og hvilken vei har det vandret? Ingrid Lene gjør seg mange tanker rundt dette.

- Men hvorfor står denne fantastiske skulpturen her da, lurer jeg?

- Ja, si det, svarer Ingrid Lene.

- Jeg solgte det første eksemplaret på Høstutstillingen. Den som står her har jeg «nesten solgt» flere ganger. Den har vært på utlån. Men nå står den på lager og jeg skulle ønske at noen i Telemark kjøpte den, avslutter Ingrid Lene Langedok.

Skulptur

"framand" - Det skremmende fremmede, er et av kunstner og skulptør Ingrid Lene Langedoks større verk, der hun har hentet inspirasjon fra broderitradisjonen i tjukkeste Telemark og overført den til det kraftfulle svartstålet. På bildet nedenfor ser vi skulpturens forbilde

Tegninger

En samling av Anne Bamles mønster som ble vist på utstillingen på Heddal bygdetun i fjor sommer.

Butikken

Et glimt inn i bunadhjørnet i butikken til Ingrid Lene Langedok på Notodden.

Skjorte

Skjorte i sarte farger, klar for levering til Øyunn Hasviks bunad.

Handlekurv

Handlekurven er tom