Myteknuserne på tjukkeste Rodeløkka

Joar har lang fartstid som bunadtilvirker og fikk sitt svennebrev i 2000. Samme året etablerte han seg med egen systue. Men han forteller at før han slo seg inn på bunadsøm, så var det fashion det dreide seg om. Joar har utdannelsen sin fra ESMOD, den internasjonale motefagskolen. 

- Men hva var det som gjorde at du hoppet av fashionkarusellen og ga det i kast med bunadsøm?

- Jeg begynte å interessere meg for hvordan gamle plagg ble brukt og sydd før. Men på 1990-tallet var det ikke noe opplæringsløp for bunadtilvirkere, så jeg søkte råd hos Norsk institutt for bunad- og folkedrakt for å komme igang. Der fikk jeg veiledning i søm av to forskjellige Valdresbunader. Deretter registrerte jeg min egen virksomhet og tok i mot materialpakker for montering og gjorde forandringer for kunder. Videre tok jeg kontakt med Husfliden i Holmestrand og fikk delta på deres kurs i både manns- og kvinnebunader flere ganger, i tillegg til at jeg tok flere andre bunadkurs. Alle kurstimer og arbeidet som selvstendig næringsdrivende ble regnet som praksis. Dette gikk over ca. tre år før jeg kunne ta svennebrevet. Jeg finansierte dette med å jobbe halv nattstilling som hjelpepleier på et sykehjem. Etter at svennebrevet var vel i havn, satte jeg meg inn i bunader fra flere forskjellige draktområder, forteller Joar. 

Han oppsøkte produsenter og museer, og sydde også en del for Husfliden i Moss. I Sogn startet han et samarbeid med Bjørg Hovland, om de rekonstruerte bunadene hun har arbeidet med. Det samme gjorde han med husflidslaget på Hadeland. 

- I Follo har jeg fått det faglige ansvaret for mannsbunaden i sammabeid med Follo museum. Og i Nord-Trøndelag samarbeider jeg med Berit Bjerkem, forteller han videre.

Joar har også gjennomført utdanningen "Drakt og samfunn" der han skrev oppgave om ei 1700-tallstrøye fra Østfold, og i tillegg rekonstruerte den. 

På samme måte som Joar, startet Anny Strand også utdannelsen sin hos ESMOND. Men i 2012 begynte huns om lærling i bunadtilvirkerfaget. En del av læretiden hadde hun her hos Joar, og en del hos Heimen Husflid i Oslo. 

- Der fikk jeg prøve meg på flere forskjellige bunader. Deretter var jeg i åtte måneder hos Gunhild Nørsterud på Valdres Folkedraktsaum på Fagernes, for å lære å sy mannsbunaden fra Valdres. Og så var jeg litt hos Jeanette Ulvedalen på Stakkeloftet i Oslo. I tillegg har jeg også gått på "Drakt og samfunn", forteller Anny. 
- Så Joar og jeg har ganske lik utdannelsesbakgrunn. Dessverre ble kurset "Drakt og samfunn" nedlagt etter at jeg hadde gjennomført halve løpet. 

I 2015, da jeg skulle ta svenneprøven som bunadtilvirker, var jeg her hos Joar. Og jeg synes det var så koselig her, at jeg bad om å få bli, ler Anny. 

Og Joar synes visst også det var fint med et kompaniskap:
- Ja, bunadtilvirkerfaget kan bli ensomt til tider, så det er fint å være to sammen, sier Joar. 
- Så i 2015 etablerte vi firmaet Bunadtilvirkerne. 

- Dere livnærer dere som bunadtilvirkere. Hvordan er det? Det er mange som sier at det ikke er mulig å leve av et slikt yrke i Norge. Det er i hvert fall en forklaring vi ofte hører i forbindelse med at mye av bunadproduksjonen flagges ut?

- Ja, det er enkelte som hevder at i hvert fall mannsbunader ikke produseres her til lands lenger. Men det gjør jo det, da! sier Joar. 
- Vi er jo et godt eksempel på det. Og vi vet om mange andre også. Så det virker som det brukes som en slags "spiselig" forklaring på utflaggingen. Men her føres folk bak lyset, for det syes faktisk mannsbunader over store deler av landet, fastslår han. 
- Vi syr både manns- og kvinnebunader, men faktisk mest til menn. Pr. i dag kan vi levere rundt 14 ulike mannsbunader. Så myten om at mannsbunader ikke syes i Norge lenger, den kan vi vel knuse her og nå, slår Anny og Joar fast. 

En av mannsbunadene er de også alene om å sy: For i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble det rekonstruert en mannsbunad som går under navnet "1814-bunaden" eller "Romeriksbunad anno 1814". Denne ble til et tett samarbeid mellom Anny, Joar og Bjørn Sverre Hol Haugen. 
- Som med de fleste rekonstruksjonsprosjekter, så var det et skikkelig detektivarbeid, minnes Anny:
- Til tross for møysommelig leting rundt i museene, var det vanskelig å finne ut nøyaktig hvordan en slik drakt kunne ha sett ut for 200 år siden. 
- Det fantes jo ikke en komplett drakt å kopiere. Vi fant et plagg her og et plagg der. Malerier fortalte også noe om hvordan drakten kunne se ut. Men med Bjørn Sverres gode hjelp på det historiske og ved utvelgelse av plagg, samt Joars hjelp med gradering og tilpassing av mønster, så kom vi fram til et godt resultat. Bunaden har fått en veldig god mottakelse, og til nå har jeg sydd seks stykker av den, sier Anny. 

Selvsagt er hvert eneste sting sydd for hånd. Det var dårlig med symaskiner på begynnelsen av 1800-tallet. 
- Og med skinnbukse og trøye av kraftig vadmel, er det ikke noe jobb for pingler, ler Anny. 
- Så sømmen av skinnbuksa overlater jeg til Joar. Det er skikkelig hardt arbeid. 

Bunaden anno 1814 viser hvordan Anny har forsket på, rekonstruert og gjenskapt motedrakten som ble brukt av flere menn på Romerike under grunnlovssamlingen på Eidsvoll i 1814. Gjennom læretiden sin har hun tilegnet seg kunnskap om sømteknikker tidlig på 1800-tallet. 

Historisk sett gjennomgikk mannsdrakten en radikal endring mot slutten av 1700-tallet. De store politiske, økonomiske og sosiale omveltningene endret på de lokale norske, særpregede draktskikkene. Folkedraktene ble avløst av motepåvirkede klær over hele landet. På begynnelsen av 1800-tallet forandret mannsdrakten seg til det enklere, og med bedre tilgang på fabrikkvevde stoffer, ga det større muligheter for skreddere hjemme i Norge. 

Mannskdrakten ble utformet etter prinsipper som vi kan se fram til vår tid: skreddersøm, god passform, diskré farger og enkelhet. 

Det vi finner av klær tilbake i tiden, er gjerne de flotteste klærne som ble brukt til høytider og som dermed ble gjemt og bevart. Historisk skiftematerilae er en av de mst pålitelige kildene til klesskikken siden det beskriver nøye hvilke klær som fantes i et bo. På Romerike finnes det noen enkeltstående plagg som er bevart og som har blitt brukt som grunnlag for denne rekonstruksjonen. Blant annet en kjol i blå vadmel fra Nannestad, Georg Sverdrups skjorte i lin, en vest i silkebrokade med linforet rygg, og en skinnbrok med metallknapper. 

Rekonstruksjon er en grundig og mangesidig prosess som krever nøye undersøkelser av alle tilgjengelige detaljer i det historiske kildematerialet. Malerier kan være til hjlep, men det kan også være at kunstneren har tatt seg noen friheter, som man må være oppmerksom på. 

Notatblokk, fotoapparat og målebånd er flittig brukt i arbeidet med å kopiere, overføre og rekonstruere mønsterdelen på rutepapir. Oppbygging av plaggene, bruk av ulike sømteknikker, material- og fargebruk er nøye beskrevet gjennom hele prosessen.  

Stoffer, farger og detaljer i plaggene er også analysert for å kunne gjenskape dem så korrekt som mulig. Stoffer som ble brukt i plaggene var vadmel, verken, damask, lin, bomull, silke, fløyel samt hjorte- og elgskinn.

- Det er svært viktig å bruke stoffer som har de samme egenskapene og er så identiske som mulig med originalplaggene, forklarer Anny. 
- Derfor fant vi også fram til veverier som har rekonstruert historiske stoffer i samme kvaliteter, farger og veveteknikker, fortsetter hun. 

Faglig håndverkskompetanse i bunadtilvirkerfaget er en forutsetning for å kunne gjenskape gamle plagg. Det er en utfordring å utforme mønsterdelene slik at plaggene passer til hverandre, og det finnes sjelden opplysninger om kroppsfasong og høyde på eierne av de enkelte plaggene. 

Alle sømmene i originalplaggene har blitt sydd for hånd, siden symaskinen, som nevnt, kom først på midten av 1800-tallet. 
- Håndsøm gir et helt annet formuttrykk enn maskinsøm, og derfor er det viktig å sy alle sømmene for hånd så plaggene blir rekonstruert så korrekt som mulig, forklarer Anny. 

- Men hvordan var det å komme inn på markede som nyutdannet, Anny?

- Det kan være en utfordring, så jeg er veldig glad for at jeg ble anbefalt av de jeg hadde jobbet for tidligere. Det har hatt mye å si. Man må bygge seg opp et godt rykte. Sakte men sikkert, sier Anny. 

Anny holder også kurs i søm av Solør-Odalbunaden sammen med Bjørn Sverre Hol Haugen. 
- Bjørn Sverre forteller om draktens historikk, mens jeg tar meg av det sømtekniske. Det er en veldig fin fordeling, og vi synes det er viktig at de som skaffer seg en bunad, enten de kjøper den ferdig eller syr den selv, bør kunne mest mulig om bunadens historie og bakgrunn.  Kurset vi holder nå, foregår på Kongsvinger Museum. Av de ni kursdeltakerne som deltar, er sømkompetansen veldig variert. Så hvor lang tid kurset vil strekke seg over vet vi ikke foreløpig, sier Anny. 

- Jeg har også vært så heldig å få holde en del kurs, både gradering av mønster, blant annet for bunadopplæringa, og i bunadsøm, forteller Joar. 

- Vil du si at kursvirksomheten utgjør en stor del av arbeidet deres?

- Nei, men det er en liten, morsom variasjon i arbeidet. Jeg blir kjent med mange flinke folk. Og det sper jo på inntekten litt, selv om det ikke utgjør så mye. Dessuten er det veldig gøy å komme seg litt ut. Og veldig morsomt å spre litt inspirasjon, også. Og syglede, rett og slett, altså! Folk synes jo det er vanvittig gøy å gå på kurs. De går igjen og igjen. Og det er så bra, altså!  Da får vi jo også vist hvor mye jobb det egentlig er å sy en bunad. Og det øker virkelig respekten for faget vårt. For de som har gått på kurs forstår lettere at vi ikke kan sammenligne våre priser med de såkalte «kinabunadene». 

Men selv om Anny og Joar syr det remmer og tøy kan holde, ser de også at det i enkelte områder er vanskeligere:
- Mannsbunaden fra Nordland, som jeg holder på med her, er det veldig få som syr lenger, slik den skal syes, sier Anny.
- Ja, det er en del som har gått over til konfeksjonssøm etter hvert, sier Joar.
- De føler seg kanskje nødt til å ta opp konkurransen på pris. De forenkler så mye de kan og flagger gjerne ut i steden for å satse på kvalitet, funderer Anny.
Men det utdannes jo stadig nye bunad-tilvirkere, så forhåpentligvis vil noen av dem forbarme seg over de områdene der de sårt trengs, skyter Joar inn.

- Har dere noe favorittbunad dere liker spesielt godt å sy?

- Jeg synes det er veldig moro å sy kvinnebunaden fra Solør Odal, som jeg selv har, sier Anny. 
- Jeg har nettopp sydd den til ei lita jente, også. Og så liker jeg godt disse 1814- bunadene. De er også morsomme å sy.  Og så gleder jeg meg veldig til å få denne sjartetrøya fra Valdres ferdig. Den blir kjempefin, den også. Så når alt kommer til alt, synes jeg vel at alle bunader har sine spesielle utfordringer. Så det morsomste er kanskje all variasjonen, svarer Anny.
- Og vi liker vel begge to aller best å sy de rekonstruerte bunadene. Det gir mest mening, sier Joar. 

- Noen bunader krever også håndsøm for å få fram den rette looken. Det gjelder for eksempel denne sognebunaden, sier Joar og viser meg en byste med et eksemplar under arbeid. 
- Med maskinsøm blir det et flatere preg, som kan være greit nok til enkelte kompo-nerte bunadene. Men denne Sognebunaden fortjener bedre, påpeker han.

- Men ser kundene forskjellen, da?

- De fleste skjønner det med en gang bare de får det forklart, og de blir veldig glade for informasjonen. Mens for andre er det kanskje viktigere å få seg en bunad fortest og billigst mulig. Men de fleste som kommer hit til oss er over gjennomsnittet interessert i bunad, og vet allerede en del om det de skal kjøpe. Så prisdiskusjoner har vi ikke noe særlig her, svarer Joar.

- Nei, jeg har aldri fått klage på prisen og dessuten gir vi jo prisen på forhånd, slik at kundene vet hva de har å forholde seg til, fortsetter Anny.
- Og alle blir så glade i bunaden sin. De sender oss bilder av seg selv i den nye habitten. Vi får masse skrytebilder. En kunde som kom for å hente bunaden sin spurte: «Hvor er fotografen», ler Joar. Han var så stolt og glad! Og det er sånt som er med på å gjøre jobben vår så meningsfull, fortsetter han.

Men en utfordring bunadtilvirkere sliter med for tiden, det er materialtilgangen:

- Det blir stadig vanskeligere å få tak i gode stoffkvaliteter. 

- Vadmel, for eksempel. Så vi etterlyser litt mer samarbeid oss tilvirkerne i mellom. Det forsøker vi å jobbe litt med, også, gjennom Norsk folkedraktforum. Det er viktig for oss å ha best mulig oversikt over hva som finnes på markedet, sier Joar.

- Er dere avhengig av underleverandører på de bunadene dere syr? For eksempel på skjortebroderier?

- Vi prøver å holde oss unna brodering, svarer Joar.
- Og jeg pleier å oppfordre kundene til å gjøre det selv, i den grad noe skal broderes, sier Anny.
- Eller forsøke å finne en bestemor som kan, ler Joar. - Det er jo så hyggelig hvis bestemor eller en annen i familien har gjort noe av arbeidet på bunaden. Men vi gir gjerne veiledning, sier Joar. 

- Det samme gjelder strømpestrikking og fletting av hosebånd. Jeg har lært det, men jeg er ikke rask nok til å kunne leve av det, sier Anny. 
- Vi bør nok konsentrere oss om det vi er best på, og det er sømmen, sier Joar. 
- Og tilbehør til bunaden er slikt som mange kan klare å gjøre selv.

- Hvilke bunader bruker dere selv når dere skal pynte dere, da?

- Jeg er veldig glad i den rekonstruerte bunaden fra Nord-Trøndelag, sier Joar. 
- Den er rekonstruert av Berit Bjerkem på Nord-Trøndelag folkedraktsaum i Steinkjer. Hun syr både denne og en annen mannsbunadmodell fra samme område. Bunaden baserer seg på draktskikken i perioden 1770-1800. Denne trøyetypen ble fra gammelt av kalt «kjol» og har mye til felles med den franske «just au corpus». 

Originalen var i rødt, stampa ullstoff. De store lommeklaffene som er så typisk for denne trøyetypen, har lange knapphull som kun har en dekorativ funksjon. Knappene sitter nedenfor klaffen og er også bare til pynt. Ellers er trøya enkeltspent med 15 messingknapper. Kjolen har splitt bak og rund halsåpning uten krage. Trøya til Joar er rød, som originalen, men den kan også lages i mørkeblått ullstoff. Vesten til denne bunaden kan være både med og uten ermer. De skulle være lange og ettersitende. Det var faktisk de med ermer som ble kalt «vest», mens de uten ermer gikk under betegnelsen «brystduk». Vesten til Joar er av det dobbeltspente slaget. 

- Denne synes jeg er spesielt fin, sier Joar. Buksa hans er i lyst skinn, men den kan også være i svart vadmel.  
- Jeg er bare litt usikker på hodeplagget her, sier Joar da vi skal ut å fotografere.
- Jeg vet at hatten egentlig skulle vært litt lavere og med en bredere brem. Så den jeg har er nok ikke helt innafor, sier Joar.
- Og lua mi er vel heller ikke helt ...
Vi konkluderer med at et hodeplagg som ikke er helt perfekt er bedre enn ingen hodeplagg, så vi knipser Joar både med lue og hatt. 

I ettertid har vi sjekket med Berit Bjerkem, og hun kan fortelle at det i de siste 10-15 årene har vært et problem å få tak i hatter med rett fasong, slik vi ser på akvarellene til Dreier. Men nå har hun kommet i kontakt med en produsent som kan levere riktig type. Så nå er det fullt mulig for Nord-Trøndermannen å bli riktig så hattefin.

Bunaden baserer seg på draktskikken i Solør Odal i andre halvdel av 1700-tallet. Den går under betegnelsen «folkelig motedrakt».

- Snørelivet er av korsett-type. Originalen kommer fra Heradsbygda i Elverum og befinner seg nå på Glomdalsmuseet. Jeg har blitt fortalt at det skal ha vært brukt i et bryllup i 1776. Grunnen til at akkurat dette livet ble valgt i denne rekonstruksjon, var at Klara Semb også benyttet dette i sin rekonstruksjon på midten av 1900-tallet. Hun hevdet å ha sett et identisk liv i Solør. Det skal riktignok ha vært i silke. Men dette livet er borte, så da ble livet fra Glomdalsmuseet et godt alternativ, selv om dette er i ull, forklarer Anny.

Materialet er et toskafts ullstoff med flerfarget mønstereffekt som kalles «taboret». Livet er fôret med linlerret og kantet med skinn. Det har jernspiler i framkantene og rester etter spiler i kanalene på ryggen. Disse kan trolig ha vært av hvalbarder. Livet blir lukket med ei snor som træes gjennom hull langs framkantene.

Linserken har sitt forbilde i en serk fra Hof. Den har primærsnitt og vid halsringning med ei makramésnor trædd gjennom en løpegang. Originalserken er trolig fra litt innpå 1800-tallet, men slike serker var i bruk i en lang periode. 

Det er funnet flere forskjellge luetyper i området, men Anny bruker ei pullue med et silketørkle bundet rundt. Den er kopiert etter ei lue fra Vinger.

- Det som kanskje er litt uvanlig med denne drakten i forhold til de andre rekonstruerte draktene fra omkringliggende områder, er at vi har valgt å ha snørelivet under trøya. Altså ikke enten liv eller trøye, men begge deler samtidig. Vi har en teori om at det er slik det kan ha vært brukt, fortsetter Anny.

- Nå holder vi også på med å utarbeide ei lomme til bunaden. Det finnes flere lommelåser fra den aktuelle tidsperioden, så vi undersøker nå med en gullsmed om et mulig samarbeid om kopiering av en eller flere av låsene, avslutter Anny Strand.