Flesbergbunaden, med direktelinje til folkedrakta

10. November 2021

Nedre Numedal er et av de få områdene i landet der folkedrakta var i vanlig bruk, i hvert fall for enkelte eldre folk, helt fram til 1970-tallet. I prinsippet gikk ikke folkedrakten ut av bruk før den fikk ny funksjon som bunad. Og nettopp derfor er mangfoldet stort. Det finnes massevis av valgmuligheter i tilbehør og sammensetninger for den som vil skaffe seg en Flesbergbunad i dag, selv om min kontaktperson i området, leder i Flesberg Bygdekvinnelag, Åse Bjøråsen, sier at de har jo egentlig bare én bunad. Men som i andre områder har folkedrakten gjennomgått endringer i den tiden den har vært i bruk, påvirket av moter og trender i samtiden.

Aagot Noss omtaler draktskikken i Flesberg slik: «Vi har her å gjera med tilhøve som er sjeldsynte, ikkje berre i norsk, men óg i nordisk samanheng.»

I bygdeboka «Flesberg. Fraa dei eldste tidir til no», er det en omfattende beskrivelse av den gamle Flesberg-bunaden:

«Ein skal ikkje døme hunden etter håra og fanten etter fiillune, segjer eit gamalt ord. Endaa er det vel ingin ting, som bli lagt meir merke til ved eit menneskje, enn koss det er klædt», heter det i innledningen til artikkelen om Flesberg-bunaden.

Kvinnebunaden

Kvinnebunaden fra Flesberg er en direkte videreføring av folkedrakttradisjonen i dalen. Den ble først tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, og var helt fram til 1960-årene brukt av de eldste kvinnene. Selvsagt har den forandret seg noe opp gjennom årene, etter hvert som smaken og tilgangen på materialer har endret seg. Et særtrekk med denne bunaden er antallet stakker: Det hendte at opptil sju stakker ble brukt utenpå hverandre. I dag brukes vanligvis tre stakker.

At Flesberg har et rikt folkedraktmateriale å øse av, ser vi i denne artikkelen.

Både Åse Bjøråsen og Jan Hellik Lislien er opptatt av å få frem at de her i bygda bruker både gamle og nye plagg om hverandre.

Stakkene

Fra gammelt av ble det altså brukt opp til sju stakker. I dag brukes vanligvis tre.

Utapåstakken er av svart eller mørkeblått ullstoff med grønn skoning. Vidden nederst er omtrent 4,2 meter. Nestutapåstakken er av grønn verken med rød skoning. Vidden her er ca. 3 meter. Understkken er av rød verken med skoning i rødt eller grønt. Også her er vidden ca. 3 meter. Utapåstakken, som er den lengste, skal være 15-20 cm fra golvet med sko på. De to andre stakkene er 5-10 cm kortere. Alle stakkene er foldelagt med folder på en halv cm bredde. Øverst er stakkefoldene samlet i en smal, fast stakkelinning.

Den grønne stakken blir holdt oppe av to lange band, som er festet til stakkelinninga foran og bak. Selene ligger i kryss i ryggen. De fleste gamle selene er brodert med korssting, og det er en mengde mønster å velge blant.

Til stakken gjekk det 12-14 aln ty med umlags alns breidde. Han skulde ikkje vera mykje sid, berre nå til so umlag midt ned på leggen, og ikkje var’n skraadd, men tettfalla ved kvarden (linninga). Skonningen skulde syne so lite, som raad var, paa retta, men paa vranga var det gildare til breidare‘n var. Fra Tov Flatins «Flesberg fraa dei eldste tidir til no.»

Livet

Det er tre forskjellige farger i bruk: Grønt, svart eller mørkeblått. Livene blir sydd av vadmel eller klede. Livene som blir sydd av klede, er fôret. Det finnes mange forskjellige pyntebånd og knapper. Knapphullene blir vanligvis sydd i rødt. Svarte knapphull sammen med svarte fløyelsbånd ble bare brukt av folk i sorg. Det er hele 12 knapper, festet i en karakteristisk bue på brystet. Bare den øverste og den nederst blir knappet igjen. Et særtrekk er den firkantede åpningen nederst på forstykket, som gjør at den hvite serken eller skjorta kommer til syne.

Trøya og skjorta

Trøya blir sydd av svart vadmel, eller klede. Kledestrøya er fôret. Utformingen foran på ermene kan være ulik, men er alltid pyntet med flerfargede eller svarte bånd. Svarte fløyelsbånd ble brukt i forbindelse med sorg.

Skjortene eller serkene er like for kvinner og menn. De er i bomullslerret, men fra gammelt av i tykt hjemmevevet lin. Bolen er rett med rette og glatt isydde ermer, med kaurer og rynker ved halsen og kile under ermene. Det er splitt foran ved halsen. Skjorta har broderte ermelinninger og halskrage, enten i hvitsøm eller farget ullgarn i korssting, også kalt lettasaum. Mønsteret er særpreget, da det er bygd opp av kvadrat i hovedfelt og mellomfelt.

Det finnes store mengder broderimønster å velge blant, og Flesberg Bygdekvinnelag har gjort et stort arbeid med å registrere og katalogisere det store mangfoldet av mønster. Dette gjelder broderier både til skjorter, stakkeseler og bukseseler. Aslaug Granheim har også gjort et formidabelt stykke arbeid med å lage broderiprøver som befinner seg sirlig presentert i flere permer.

Trøya var trong og stiv, den au, og um kveldane, naar dei skulde karda og spinne, så tok dei ho av og sat i berre live og serkearmane. Men til vinterbruk var desse kledo ferme og varme og gode.

Fra Tov Flatins «Flesberg fraa dei eldste tidir til no.»

Forkle

Det finnes en mengde forklær å velge blant. De er i blomstret ullmusselin. En løpegang med ei tvinna eller fletta snor blir knytt rundt livet. Forkleet skal være ca 2-3 cm. kortere enn stakken.

Lua

Det brukes to forskjellige luer til kvinne-bunaden. Den ene er i farget eller svartmønstret silke. Til helgedags brukes lue av blomstret ullmusselin. Pannetørklelue har silkenakke og bomullsstoff foran og silkekant rundt luenakken. Luene har blomstrete ørekantinger og mønstrete silkebånd som blir knyttet under haken.

Aagot Noss beskriver pannetørklelua slik: «Denne luva er samansydd av nakken og eit flatt rektangulært framstykke, brøte. Tyet i nakken er finare enn i brøtet, dette fordi nakken viste medan brøtet vart gøymd under pannetørkle. Ved øyra er påsett fløyelsband, øyrekantar. I fin-luva var det to par band, eitt par underband av ull eller bomull som vart knytte under haka og som heldt luva på plass, og så eit par silkeband som var til pynt og vart knytt i ei stor sløyfe. Etter det folk i dag veit å fortelje, har ugift og gift brukt same slag luve. Og luva sat på hovudet både dag og natt.

Alt håret vart samla oppi luva. Laust utslått hår gjekk dei med berre til dei vart vaksne. Fyrst laga dei midtskill eller benke, så kjemma dei alt håret bakover så stramt dei kunne, samla håret rundt venstre handa og drog luva over hårtullen med høgre handa.»

Tørkle og sjal

Det brukes alltid halstørkle, knyttet i sløyfe. Det kan også brukes ullsjal knytt i sløyfe på brystet til drakten sammen med trøya eller nyvevnadstrøya.

Noen bruker i dag et ullsjal over skuldrene som utenpåplagg, Men det var ikke vanlig før. Flesbergkvinnene trakk ofte utapåstakken over ryggen og hodet i kaldt ruskevær.

Strømper og håndplagg

Ullhosur med et strikkemønster kalt «byggkønn» eller «harasprang», gjerne med ei oklerose, blir brukt både av kvinner og menn. Mørkeblå for kvinner og hvite for menn.

Det blir brukt både heklede og strikka rosebroderte fingervotter, votter og kjørevotter for begge kjønn. Mønsterne er ganske karakteristiske. Det samme kan sies om de såkalte Flesbergvantene i fastmaskehekling.

Mannsbunad med gråtrøye

Draktskikken i Nedre Numedal ligger til grunn for denne bunaden. Den var i bruk fra ca. 1800 og fram til ca. 1850 da den ble avløst av de mørke rundtrøyekleda. Mange godt bevarte drakter og plagg er registrert, i tillegg til bilder som viser hvordan folk gikk kledd på denne tida. Det var til god hjelp da draktene kom til heder og verdighet igjen som bunad i 1920-årene.

Gråtrøye

Trøya er ei halvsid gråtrøye i hvit vadmel, kantet med rødt og grønt. Den har kiler i ryggen, skulderbryninger, og en liten krage. Det sies at den smaleste delen på ryggstykket alltid skal være midt mellom hals og nederkant på trøya. Trøya skal være åpen, med slagene brettet tilbake.

Knebukse

Knebuksa eller lemmebroka er i svart vadmel. Lemmen holdes oppe av store messingknapper. Åpningen ved kneet lukkes med ei spenne, og en rad med sølv- eller messingknapper. Knapphullene har røde pyntestikninger. Buksa har et spesielt snitt: Bakstykket er mye større, noe som gjør at sidesømmen skrår framover og knappene kommer derfor langt fram på kneet.

Vest

Vesten er i grønt ullstoff med røde knapp-hullstikninger. Den er dobbeltspent med sølvknapper. Ryggen på vesten er alltid i en annen farge.

Skjorte

Skjorta er i hvit lin med broderier på hals- og håndlinninger. Her brukes enten hvitsøm eller kulørt søm. Et silketørkle i forskjellige farger knytes i halsen. Det brukes også en halsknapp i sølv til skjorta.

Lue

Kollelua er litt spesiell: Den er i grønn fløyel, med grønne silkesnorer og dusk. Rundt kanten har den en pelskant av bever- eller oterskinn.

I ei bygdebok fra Flesberg, «Fraa de eldste tidir til no», kan vi lese følgende beskrivelse av denne lua:

«Fløjnsluva var tillaga av grøne trikanta fløynslappar. Der desse trikantene møttest uppi kollen, var det ein knapp av silkety, tusta. etter saumane var det lagt silkesnorir. Rundt umkring nede var det eit tvo tumar breidt kant av oterskinn, brem dei kalla. Ho var lita i kollen og lettvind og sneideleg og fin, og bruka både vinter og sumar. Dei som var redde for klædo sine, gjekk med ‘o i lumma, naar det var regn og sludd og styggvér. Bygdeskreddarane gjorde dei, og dei kosta umlag ein dalar, naar dei var fine.»

Strømper

Det brukes hvite ullstrømper strikket i et spesielt mønster. Og selvsagt hører hosebånd med.

Rundtrøyebunad

På midten av 1800-tallet ble det vanlig over store deler av landet å bruke en helt mørk drakt, riktignok med lokale særtrekk. Rundtrøya fra Nedre Numedal er et eksempel på denne skikken. Den går også under betegnelsen stuttrøye, og ble brukt som stasklær, kirkeklær og helgeklær. De var i bruk mens enda mange fremdeles gikk i Gråtrøya.

Jan Hellik Lislien forteller at det finnes mange bilder fra den tida denne drakten var i bruk. Den gikk ut av brukt rundt 1940. Men Jan Hellik forteller at han tok den i bruk igjen i bunadkretser på 1970-tallet en gang. Det var mange som tok den i bruk igjen på den tida.

Den opplevdes mer som en dress og var ikke så kroppsnær som Gråtrøya. Da den kom i bruk første gang, i siste halvdel av 1800-tallet, var det trøye og vest med blanke knapper. Det ble brukt vadmelsbukse til. Først ei lembukse, med blanke- eller messingknapper, og senere begynte noen med smikkbukse.

Da rundtrøya kom i bruk igjen på slutten av 1900-tallet ble det vanlig å bruke skjorte med broderte linninger, lokalt betegnet som lettasøm, og silketørkler i halsen.

Det finnes også eksempler på bruk av skjortebryst. Det er bare krage og bryststykke.

Men Jan Hellik Lislien forteller at dette med skjorte, slik vi kjenner dem i dag, er et relativt nytt fenomen, uten at han kan si med sikkerhet akkurat når de kom inn i bildet. Fra gammelt av brukte de en serk, altså ei slags sid skjorte. Mannfolkene i dette området brukte også busserull sydd av nyvevnadstøy, som helgeklær. Gjerne sammen med vadmelsbukse og andre penklær som ofte hadde sett sine beste dager.

Trøya som har gitt navn til bunaden, har et helt spesielt snitt i ryggen, med brede sidestykker og tilbakelagte skuldersømmer. Ermene er i ett stykke. Både svart og mørkeblått klede har vært brukt. Trøya er fôret med stripete bomullsstoff, eller bolster, i forskjellige farger. Den er dobbeltspent med 12 sølvknapper.

Vesten kan være i samme stoff som trøya, men fra gammelt av ble også vester i plysj mye brukt. Skjeggvest kaltes det. Vesten har to lommer og er helt rett i snittet, uten innsnitt. Vesteryggen er i stripet bomullstoff, slik som fôret i trøya. Den dobbeltknappes med 10-12 sølvknapper.

Forskjellige typer skjorter har vært brukt. Den skjules helt av halstørklet og vesten, som kan være knappet helt opp.

Pulsvanter var vanlig før i tiden, og ble brukt i steden for broderte ermelinninger. De ble brodert med ullgarn på stramei, ofte med initialer og årstall. Perlebroderier var også vanlig. Pulsvantene kunne også være heklet eller strikket med perlepynt. Av årstallene som er brodert inn på en del av de registrerte eksemplarene, kan vi se at de ble brukt da rundtrøya var på moten.

Langbuksa kan være i vadmel eller klede. Den er høy i livet, og har smikk eller bred lem som gjemmer to bukselommer. Buksa holdes oppe av broderte bukseseler. Både vevde og korsstingsbroderte seler har vært brukt.

Ulike typer hatter har vært brukt til denne bunaden. I dag benyttes helst en svart vidbremmet hatt.

En Numedalskniv er et naturlig tilbehør til bunaden. De aller fleste bruker kniver laget av lokale smeder. Knivtradisjonen i Numedal har mye til felles med tradisjonene på Toten og i Sigdal. Den er forskjellig fra Telemark og Hallingdal.

Numedal lå innenfor sirkumferensen for Sølvverket, derfor var det ikke lov til å foredle eller bruke sølv. Dette kan være årsaken til at i dette området for det aller meste er brukt nysølv i sliretyet.

Det var mange gode smeder i Numedal, så gode knivblader var det greit å få tak i, ellers kjøpte de også knivblad fra Tinn på Kongsbergmarken. Den tidstypiske Numedals-kniven har holker på knivskaftet. De er gjerne av nysølv og graverte. Slira kan være av tre eller lær, den har sideskinner, holk øverst og nederst og en eller flere belter (smale holker) mellom disse. Den nederste er som oftest formet i en spiss på lærslirer og oftest noe anderledes på treslirer. Alt av holker og skinner ble dekorert med graveringer eller filte mønster.

- Det er mange typer klokkelenker i ulike utforminger. De har trolig det til felles at de er kjøpt av omreisende handelsfolk til forskjellige tider. Noen er laget av sølv- eller gullsmeder i nærområdet, altså Kongsberg og Numedal, mens andre kommer langveis fra. Kongsbergmarken var sikkert et sted der slikt skiftet eier, før som nå, sier Jan Hellik Lislien.

«Numedölen vil gjerne handle, og de numedaske Kram-, Heste- og Slagte-Handlere ere kjendte viden om. De er i Regelen ikke blot stærke, velbyggendeog smidige, men ogsaa opvagte, oplyste og kloge Karle, der ikke sjelden ved sin Handel tjene saamange Penge, at de tilsidst kjöbe sig en stor Gaard nede i Fladbygderne eller omkring Kongsberg

Fra Chr. Tönsbergs «Norske Nationaldragter. Winckelmann & Sönner. 1852.»

Stuttrøya kom i staden for graatrøya. Den var endaa stuttare i ryggen, var med 6 digre sylvknappar framme paa kvar side og gjord av blaatt tvoskaft vadmaal. Dei fyrste, som var ibruk, hadde staakrage, som va so høg, at han naadde upp under øyro og mykje utkrota og utsauma. Seinare gjorde dei deim med «fallkraga» (nedslagskrage) og dei var vart soleis nokonlunde plent paa same gjerd, som «rundtrøyune» i Telemarka. Til fint kjøpte dei ofte i seinare tid svart klæde og gjorde desse trøyune av.

Fra Tov Flatins «Flesberg fraa dei eldste tidir til no.»

Nyvevnadstrøya

Mot slutten av 1800-tallet begynte de unge kvinnene å gå til kirken uten å bruke pannetørkle til lua. Samtidig skiftet de ut den trange trøya med ei som var romsligere og mer behagelig å ha på seg. Forkleet ble også lagt bort. Et nytt trøyestoff kom i bruk. Det var et verkenstoff, dvs. bomull i renning og ull i innslag, som kunne være stripet eller spettet i rødt og svart med enkelte innslag av andre farger. Drakten ble brukt av eldre kvinner helt fram til 1970-årene.

Det sies at Hans Nilsen Hauge og pietismen kan ha hatt en innvirkning på denne drakten.

Plaggene til denne høytiddrakten består av ei undertrøye, som kalles nyvevnadstrøye. Den brukes med liv over. En serk ble brukt tidligere, men er ikke så vanlig i dag? Trøya har vide ermer og oppstående krage. Den knappes foran med sølvknapper.

Livet er det samme til den tidligere drakten. Silkelua brukes som nevnt uten pannetørkle. Halstørkle eller slør i silke eller ull hører med.

Stakkene er som på den tidligere drakten og holdes oppe med broderte seler.

Som ytterplagg på kalde dager ble det brukt en mørk blå frakk. Det var helst litt velståede kvinner som kunne koste på seg dette plagget, for det gikk med mye dyrt stoff, og det var et avansert arbeid som oftest måtte overlates til en skredder. Hadde man ikke råd til frakk, var det en god løsning å ta tak nederst på utapåstakken, og dra den opp rundt skuldrene.

Fra gammelt av var spennelærsko vanlig fottøy. Etter hvert ble de avløst av pampuser som er en enklere skotype. Disse ble også brukt til nyvevnadstrøya.

Strømpene var blå, og strikket i et spesielt mønster. De ble holdt oppe av slengde hosebånd.

Kvinnene brukte gjerne klokketresse i sølv om halsen. Klokka ble gjemt innenfor livet.

Det har vært brukt både mørkeblå, hvite og grå halvvotter eller fingerløyser. De kunne ha rosesøm på håndbaken og et lite motiv på tommelen. De var glattstrikket i ull og hadde gjerne en fin flosskrage. Fine fingervotter i mange forskjellige farger og teknikker har også vært brukt.

Til hverdags brukte kvinnene stort sett samme plaggtype som til høytids, men gjerne uten livet. Stakkene kunne da være av halvull, og undertrøyene i spettet nyvevnad eller blomstret ullmusselin. Det ble brukt slør og vanlig lue, gjerne en blomstret ull-luve. Utenpå kunne et stort ullsjal brukes.

Kilder

Aagot Noss: Folkedraktene i Buskerud. By og bygd i Norge. Gyldendal Norsk Forlag, 1977.

Tov Flatin: Flesberg fraa dei eldste tidir til no. Olaf Norlis Forlag, 1917.

Heidi Fossnes: Norges bunader og samiske folkedrakter. J.W. Cappelens forlag, 1993.

Chr. Tönsberg: Norske Nationaldragter. Winckelmann & Sönner,1852.

Arbeidsutvalget for bunadbrosjyra: Numedal. Folkedrakt og bunad, 1993.

Muntlige kilder

Jan Hellik Lislien og Åse Bjøråsen.

«Fysst i 90-tok ungdommen til aa gaa i verkenstrøye til kyrkje, og stakkane gjorde dei sidare. Baand på live vart det au meir og meir slutt med. Til konfirmasjonen bruka dei au slike trøyur daa, men med baand på live enno nokre år. Verkenstrøya vart gjord som ei skjurte med vide armar og handlinningar og knept i bringa med 6 sylvknappar.»

Fra Tov Flatins «Flesberg fraa dei eldste tidir til no.»

Loading ...
Loading ...