I forbindelse med bryllupet ble det ofte overlevert votter strikket som gaver til brudgommen og familien hans. De var i mange tilfeller strikket av bruden selv, men også av kvinner som var invitert i bryllupet.
Bruden selv brukte ofte en form for håndplagg i bryllupet. På Voss og i Hardanger kunne hun ha et plagg av hvitt linlerret med hvit- eller svartsøm over hendene. Andre steder ble det brukt fint dekorerte muffer. Det ble også brukt ulike former for broderte hel- og halvvanter, blant annet i Hallingdal.
Vantene som vises her er fra fra Skurdalen i Hol aller øverst i Hallingdal og er et eksempel på slike brudevanter. De ble brukt av bruden selv på den store dagen: Nåværende eier har dem etter sin bestemor Birgit Knutsdotter Lien (1883-1928). Hun bar dem da hun den 23. mars 1910 giftet seg med Knut Johannesson Herleiksplass fra Hol.
Vantene er brodert med flanilgådn. Denne garntypen ble veldig populær på siste halvdel av 1800-tallet og kom i en mengde farger samtidig som framstillingen av syntetiske farger skjøt fart for alvor. De syntetiske fargene var ikke særlig lysekte i utgangspunktet, men det bedret seg åpenbart etterhvert. Den friske fargebruken i vantene fra Skurdalen med flere sjatteringer i rødt skyldes uten tvil syntetfarger.
Å ha noe på hendene spilte en rolle uansett når på året man giftet seg. I ei fjellbygd som Hol øverst i Buskerud kom de utvilsomt også til nytte som varmekilde i en måned som mars da snøen oftest fortsatt ligger så høyt til fjells.
Takk til Knut Eide, Skurdalen, for vottelån og opplysninger.