Kvinnebunad fra Lunde i Telemark

Tre jenter i Lundebunad

Glemt draktskikk med økende popularitet: kvinnebunad fra Lunde i Telemark.

En vakker junidag fikk jeg møte en hel gjeng med lundeheringer på idylliske Lunde bygdetun. Både store og små var pyntet til trengsel i forbindelse med Lundedagene. Da kjente vi vår besøkstid. Bunaden fra Lunde er kanskje ikke like godt kjent som bunadene fra resten av Telemark. Ikke desto mindre har den økende popularitet.

Dordi Elisabeth Norheim og Magnhild Brukåsa forteller hvordan rekonsttuksjonen av denne bunaden kom i stand

- Det begynte med at jeg, for flere år siden, var med i dansarringen her, sier Dordi. - På den tida hadde jeg en Øst-Telemarksbunad. Mange i Nes hadde denne bunaden eller beltestakk på den tida. Men så fikk jeg hadde lyst på en ny bunad. Og tenkte at det hadde jo vært gøy med noe herfra. Faren min påsto han hadde lest i Lunde-soga at det har vært en egen drakt her i Lunde. Så jeg begynte å spørre folk, og ved en tilfeldighet fikk jeg høre om Johannes Lunde som skulle ha noen gamle plagg. Så viste det seg altså at han ikke bare hadde noen plagg. Han hadde faktisk ei helt komplett drakt! Opp fra en stor Sunda-eske hentet han fram det ene plagget etter det andre. Det glemmer jeg aldri, sier Dordi.

Jeg ringte sporenstreks både til Liv Berit Kåsa og Gunn Marit Strand, som jeg kjente som to habile damer innenfor bunadsøm og bunadtradisjon.  Marit, som dessverre har gått bort, sydde så ei drakt til meg, med forbilde i den gamle Lundestakken. For du skjønner, jeg kan ikke sy et sting, ler Dordi.

Dermed var vel det hele igang. Liv Berit Kåsa kontaktet Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Ingebjørg Gravjord fra Bø var også med på prosjektet. I samarbeid med dem ble det satt igang en registrering.  Jeg tok kontakt med bygdekvinnelaget og så begynte startet vi arbeidet. Det kom inn ganske mye, altså. Både stakker og andre draktdeler, fortsetter Dordi.  

- En ting vi reagerte på var at det dukket opp så mange silketørklær. Det antar vi kan ha sin årsak i skipstrafikken her. At mannfolka handla til seg slike statusplagg, forklarer Dordi.

 Så begynte Gunn Marit Strand både å sy og holde også kurs. 

Jeg fikk bunaden min ferdig til 45-års dagen min, og det var nok den første, eller en av de første som ble sydd. 

- Men etter at Gunn Marit ble syk og gikk bort har Magnhild Brukåsa tatt over. Og det er nok mye takket være hennes innsats som kursholder at Lundebunaden nå har blitt veldig populær. Nå opplever vi at både barn og voksne ønsker seg Lundebunad. Og det er jeg så jeg glad for.  For poenget var jo ikke bare at jeg skulle ha denne bunaden. Det var jo liksom det å få fram drakta i fra Lunde, da. Noko som var konns, fastslår Dordi.

- I starten var det faktisk noen som syntes den var stygg. «Du kan da ikke gå i den stygge bunaden der», var det enkelte som sa. 

- Men du kan ikke sammenligne Lunde-stakken med en beltestakk. Nei, dette er jo noe helt annet, og så er det konn sis, poengterer hun igjen. - Det er det som betyr noe. 

Dordi stortrives i Lundebunaden sin og har brukt den på landskappleik, også. 

Som nevnt er det nå Magnhild Brukåsa som holder kurs.

- Ja, jeg har hatt en del kurs for Lunde Husflidslag. Alle de du ser her nå er sydd på mine kurs. Og jeg synes det er så koselig og at det er så mange unger som har fått den også, sier hun. 

Gammel drakt

Her ser vi den gamle drakten som dukket opp fra en Sunda-eske hos Johannes Lunde. Den har selvsagt vært med på å danne grunnlaget for rekonstruksjonen av draktsikken i Lunde, frem til en Lundebunad

Lundebunad uten jakke, bakfra
Lundebunad uten jakke, forfra
Lundebunad med jakke, forfra
Lundebunad med jakke, bakfra

Nysydd Lundebunad

En nysydd Lundebunad sydd av Olav Valen. Forlebåndet er vevd av Helga Fahre Bergland.

Jeg spør om hun har noe tall på hvor mange som er sydd?

Magnhild trekker på det og regner etter: 

- Jeg har holdt på med kurs i 10 år og kanskje har 5 - 6 sydd hvert år. Så det nærmer seg vel mellom 50 og 60 stykker, da, sier Magnhild.   

- Og det blir jo en forholdsvis rimelig stakk sammenlignet med mange andre bunader. Og den er grei å sy ut, også. Den ene her ble laget til ei jente før hun begynte på skolen, og hun hadde den helt fram til konfirmasjonen. Så du kan ha den lenge. Jeg synes det er så moro å oppleve den økende interessen, fortsetter hun.

Vi ser at bunaden har så store variasjons-muligheter i stoffer og bånd. Av alle modellene vi treffer på er det faktisk ikke to som har samme forklestoff.

Rent historisk bygger Lundebunaden, eller Lundheringstakken som den også kalles, på draktkikken i bygdene Nordbygda, Flåbygda, Landsmarka og Tveitankroken i Lunde. Tidsmessig er vi inne tidlig på 1800-tallet og drakten er preget av empiremoten.

Her kan vi se litt nærmere på opplysningene som kom fram under registreringsarbeidet og hvordan bunaden blir sydd nå.

Livet

De gamle livene som kom fram ved registreringen var både svarte og mørkeblå og de var sydd både i vadmel og kledelignende stoff. I dag blir livet sydd i mørkeblått klede. Det har skjev lukning foran og holdes sammen med hekter i venstre side. Livet er helfôret med linlerret. Ermeringningen er kantet med klede og brodert med heksesting. Her kan fargene variere. Kantingen på livet forøvrig, varierer i mange farger og mønstre.

Nederst i kanten på livet er det to ca. 4 cm dype folder.

Som hodeplagg brukes et vevd vippebånd, enten alene eller under et silketørkle.

Skjortene har varierende høyde på kvarden. Mange er brodert med smøyg, mens noen har hvitsøm og atter andre er broderte med farget korsstingsbroderi. 

Jente i Lundebunad
Tre damer i Lundebunad

Det høye livet, som er preget av empiremoten, lukkes med hekter i venstre side. Også her kan vi se variasjon på både kantinger, forkleband og forklestoff.

Baksiden av en Lundebunad
Mor og datter i Lundebunad
Dame i Lundebunad
Tre damer i Lundebunad

Trøya

Av registreringskortene ser vi at trøyene har vært både svarte og mørkeblå. Og på samme måte som livene, har de vært sydd både av  vadmel og klede. Det er foreløpig ikke så mange som har sydd seg trøye, men de få som er laget er sydd i svart klede. Trøya har samme  fasong som livet.

Trøyene har vært fôret med både rutete bomullsstoff og ubleket lerret. Vi ser også ei trøye som har fôr bare i omslaget foran, men ellers er ufôret.  Ermene er tosømsermer med splitt ved håndleddet. Trøya blir kantet med svart fløyel. 

Begge bunadene som vises her har smøygbroderte halskvarder. Ellers ser vi at kantingen på livet er forskjellig. Det samme gjelder skoningen nederst på stakken. Trøya har samme detalj nederst i ryggen, som på livet. Den er kantet med svart fløyel. 

To damer i Lundebunad
Helga Fahre Bergland i Lundebunad
Helga Fahre Bergland i Lundebunad
To damer i Lundebunad
Helga Fahre Bergland i Lundebunad
Dame i Lundebunad

Stakken

Det gamle materialet viser både svart og mørkeblått toskaft ullstoff, og ullverken i brunt og svart. I dag blir stakken sydd av svart toskaft spelsau, eller mørkeblått klede. Den holdes oppe med vevde seler. Stakken er rynket bak, har et foldelagt parti i hver side og et glatt parti midt foran. Øverst har den en smal linning. 

Nederst har stakken en ca. 4 cm bred skoning i vadmel og klede. Som vi ser av bildene, kan skoningen være i flere farger. Det samme gjelder slitekanten helt nederst. Stakken holdes oppe med seler. Disse var opprinnelig grindvevde, men i dag brukes også maskinvevde seler. De syes fast til stakken bak og krysses i ryggen. Foran festes de til en knapp på hver side.

Understakk

n undertsakk fra det gamle materialet er beskrevet slik: Sydd av lerret med renning av svart bomull og innslag av grått entråds ullgarn. Nederst er det ei foldelagt kappe med tre røde striper av rødt entråds ullgarn. Understakken har linning av blå bomullskypert. Den holdes oppe med seler av grindvevde bånd. Foreløpig er det ikke kopiert noe understakk.

Skjorta

Skjorta er i et enkelt primærsnitt og syes i dag, som før, både i bomulls- og linlerret. Vi ser både glatt isydde ermer og ermer som er foldelagt på skuldrene i det gamle materialet. Slik blir det også gjort i dag. Skjorta har oppstående krage som kan ha korssting-, hvitsøm-, eller smøygbroderier. Kragen kan være brodert med en smal kant i korssting, eller et bredere broderi i smøyg.  

Til korsstingskragen er det vanlig med 6,5 cm brede håndlinninger, mens det til smøygkragen brukes ca. 2 cm brede håndlinninger. Langs splitten foran kan det være hvit uttrekkssøm. Ermene blir foldelagt  eller rynket til ermelinningen.

Helga Fahre Bergland i Lundebunad

Helga Fahre Bergland er en mester i både brodering og veving av belter og bånd. Her har hun vippa håret med et grindvevd bånd istedenfor det mer kjente brikkevevde vippebåndet. En av Helgas spesialiteter er de forseggjorte, fargerike duskene i endene av bandet.

To små barn i Lundebunad

Et strikka ullsjal lagt i kryss over bringa og knytt bak, er godt på en kjølig dag.

Barn i Lundebunad

På Lunde Bygdetun er det ei skolestue som både små og store jenter ville ta en titt på. Og selvsagt måtte de gamle pultene prøvesittes.

Barn i Lundebunad

På Lunde Bygdetun er det ei skolestue som både små og store jenter ville ta en titt på. Og selvsagt måtte de gamle pultene prøvesittes.

Barn i Lundebunad

På Lunde Bygdetun er det ei skolestue som både små og store jenter ville ta en titt på. Og selvsagt måtte de gamle pultene prøvesittes.

Grinvevde seler

Gamle grindvevde seler. Privat eie.

Forkle

Forkle finnes i to hovedvarianter: Det ene er svart med båndpynt, omtrent som et beltestakkforkle. Det andre er et småmønstret bomullsforkle. Denne varianten ser ut til å være den eldste. 

I det gamle materialet ser vi svarte forklær både i silke, bomullssateng og glansa damask. Det er antydet at forkleet i glanset damask kan ha tilhørt raudtrøyekleda. De svarte forklærne har gjerne et bånd i nederkant, som går litt opp i hver side. Båndet kan være både i fløyel og blomstrete silkebånd, eller en kombinasjon av begge. Nederst er det gjerne skonert med mønstret bomullsstoff.

Til linningen er det festet et grindvevd forklebånd. På vrangen, nederst, er det en smal skoning av hvit bomull.  Forkleet skal rekke ned til der skoningen på stakken starter.

Når det gjelder det mønstrete bomullsforkleet så har jentene i Lunde vært flinke til å finne mange ulike varianter. Du skal lete godt blant modellene vi fotograferte for å finne to like!

Hodeplagg

Det har vært sagt at i Lunde brukte gifte kvinner vippebånd eller rull sammen med silketøkle eller skaut. Hvordan denne rullen så ut har ingen foreløpig klart å finne ut av. Men vippebåndet er i bruk, både med og uten tørkle.

Ytterplagg

Som ytterplagg brukes et stort ullsjal. Dette kan legges i kors under haken og knyttes i nakken, slik vi ser i beltestakktradisjonen.

Et strikka ullsjal om skuldrene er også fint, slik ei av småjentene viser.

Strømper

Det er registrert mønsterstrikkede, svarte ullstrømper. På Telemark Museum i Skien er det en eske med en Lundestakk, og i den lå et par krotasokkar. Det fantes ikke noe opplysninger om disse. Men de ligner veldig på krotasokkar beskrevet av Olav Aamlid i artikkelen «Krotasokkar. Eit tilfang frå Setesdal» i By og Bygd, Norsk folkemuseums årbok, 1978. Disse strømpene hadde et karakteristisk mønster på utsiden av leggen, Oklelask eller Oklekrot. 

Helga Fahre Bergland forteller at Setesdølene kom vandrende til Lunde og noen jenter ble værende. Kanskje kan de ha hatt denne strømpemodellen med seg.

Noe oppskrift til strikkede strømper er foreløpig ikke produsert, så det brukes vanlige  svarte strømper til bunaden.

Sølvet

Sølvet følger samme tradisjon som i Øst-Telemark, men er noe mer beskjedent: En halsring, mansjettknapper og ei lita sølje er alt som trengs.

Kilder

  • Haugen, Bjørn Sverre Hol: Nors Bunadleksikon. NW. Damm&Sønn, 2006
  • Bergland, Helga Fahre: muntlig kilde
  • Brukåsa, Magnhild: muntlig kilde
  • Norheim, Dordi E.: muntlig kilde

Handlekurv

Handlekurven er tom