Viktoria Langmo Petersen fra Rognan

Vi skal ikke dvele ved problematikken rundt samenes rett til eksistens. Den burde være selvskreven. Her skal vi først og fremst ta for oss drakten til Viktoria, og la henne fortelle hvordan akkurat denne flotte drakten ble til: 

Drakten hennes tilhører Nord-samisk område. Viktoria forteller at den ligger innenfor draktområdet for Ofoten og Sør-Troms.

- Pappas slekt, både på mors- og farssiden kommer fra dette området, derfor ble det slik, forklarer Viktoria.

Kofta hennes er sydd av Nina Oskal. 

- Hun er en god venninne av mamma og er veldig flink til å sy kofter. Så jeg ble veldig glad for at hun ville sy den for meg. 

  Og hun forklarer videre:  

- Kofta, eller gáktien er min første, og den har blitt et veldig personlig plagg for meg.

Jeg har også en Nordlandsbunad, for mamma har norsk bakgrunn, og jeg veksler litt på å bruke dem, sier Viktoria.

- Kofta mi har ganske tradisjonelle farger. Den er blå, men kunne også ha vært rosa, gul, eller svart, ler Viktoria.

- Du kan jo være litt sprøere i fargevalget til ei partykofte enn til ei høytidskofte. Jeg har valgt fargene til ei mer tradisjonell høytidskofte. 

Holbien, som er volangen nederst, forteller også noe om hvor du kommer fra. Min er litt modernisert i forhold til det tradisjonelle: Den har litt mer rynker, noe som gjør at den bølger seg litt mer enn det som er vanlig. Lua forteller også noe om tilhørighet. Det samme gjør halsåpningen og detaljer i ryggen. 

- Kofta forteller, som nevnt, at jeg har slekt i  Sør-Troms. På den måten føler jeg at kofta mi er en større identitetsmarkør enn Nordlandsbunaden min er, selv om jeg er glad i den, også, sier Viktoria.

- Jeg bruker gjerne Nordlandsbunaden i  høytidelige anledninger på mammas side og kofta ved anledninger på pappas side. 

I boken «Samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms beskrives hodeplagget slik: 

«Kvinnelua, duorran  er sydd av klede eller fløyel. Sorte luer synes å være mer vanlige enn mørkeblå. Karakteristisk er den høye pullen som dannes når stoffet rynkes foran. Pynten på eldre luer består oftest av et bredt rutet, eller sjeldnere, stripet silkebånd. Blonder går igjen på alle luer, men plasseringen kan variere. Røde ripsband, eller i enkelte tilfeller, rødt klede, danner oftest begynnelse og slutt på pynten. Karakteristisk er også at det brukes ei pute i lua. Fasongen på denne synes å være  forskjellig på norsk og svensk side. Puta er stoppet med reinhår eller annet høvelig materiale. Det blir lagt inni lua på en slik måte at pullen peker oppover og framover. Ser vi på eldre fotografier fra svensk side, vises pullen godt. Så må det ha skjedd en endring i bruken, og eventuelt i mønster, ettersom pullen i dag peker bakover og knapt synes forfra. Lua brukes sammen med vevde lueband som går to ganger rundt pullen og knytes bak til to band som er sydd på hver side i buen bak.»

Vi ser at lua til Viktoria samsvarer godt med denne beskrivelsen.

Luebandet veves på bandvev og kan ha forskjellige symmetriske motiver. Hoved-fargene er hvitt og rødt. Materialene i de eldre bandene er en tynn, fast bomullstråd i bunnen, og et tynt to- eller tretråders ullgarn i mønstret. Bandet legges, som nevnt, gjerne to ganger rundt lua og knytes bak.

Detaljer av Viktorias kofte, som er en Jukkarjärvi-kofte med elementer fra Sør-Troms.

I følge den nevnte boken om koftebruk i Ofoten og Sør-Troms, beskrives at både perlebelter, lærbelter, sydde og vevde belter her vært i bruk. Viktoria har et sydd belte.

Kvinnene i området har brukt sydde belter både til hverdags- og helgedagsbruk. Det typiske for hverdagsbeltene er at de er sydd av bomullsstoff og pyntet med kjøpte mønsterband. Kanten kan være av klede. Hverdagsbeltene har rød hovedfarge med pynt i grønt, blått og gult. Bredden er 5 til 6 cm. På norsk side er helgedagsbeltene sydd av klede i gul bunnfarge, mens de på svensk side vanligvis har rød bunn. Pynten er maskinsydd av siksak-klipt klede, av varierende bredde, i rødt eller grønt. Begge typer belter er kantet med stoff og stivet med vadmel eller annet tykt stoff. Fôret er som oftest bomullsstoff og lukkemekanismen består av ei spenne med lærreim, hekter eller hempe med knapp. Beltet kan også ha knytteband med dusker i fargene rødt, og gult.

Komager av garvet skinn har vært brukt av barn, kvinner og menn til omkring 1950-tallet. Det er en del av kofteutstyret som har vært mest i bruk, også av mange om ikke har brukt kofte. Komagen var og er et praktisk og rimelig fotplagg, fordi de fleste var sjølforsynt med skinn. Komager av garvet skinn ble brukt hele året, noe som er vanlig i kystdistriktene. Komager ble sydd av kuskinn, okseskinn, reinskinn og geiteskinn. Skinnet ble lagt med hårsida ned i ei elv eller et vann til avhåring. Til garving kokte man et uttrekk av bjørkebark og seljebark.

Viktorias komager er av det litt mer moderne slaget med gummisåle.

“Æ blir ikke å stopp. Æ blir å kjemp mot samehets til den dagen æ ligg i grava.”

Viktoria Langmo Petersen.

Hentet fra Ida Johanne Aadlands intervju for Framtida.no, 6. februar 2019.

I boka om samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms nevnes to ulike typer komagebånd: 

Den ene typen er et to- eller tredelt band som er fletta av et varierende antall tråder. Disse bandene kunne være røde innerst mot komagen, gule i midten og grønne eller blå ytterst. De avsluttes med flette eller dusk.

Den andre typen er vevde komageband. De er vevd på bandvev med tynt ullgarn. Her nevnes fargene rødt, med tilleggsfargene blått, gult og grønt, samt svart og hvitt. 

Viktoria har vevde komageband der rødt og gult ser ut til å være mest fremtredende. De har også store, flotte dusker i endene.

Tørklær av forskjellige slag brukes til kofta. Viktoria bruker et lekkert silkesjal med lange påknyttede frynser.

For drakta i Ofoten og Sør- Troms nevnes det at fra gammelt av ofte ble brukt to tørklær: Et lite innertørkle og et stort ut-vendig, som ble lagt i kryss foran og stukket ned under beltet. Tørklærne kunne være både ensfargede og mønstrete, og av både silke og bomull. Vinterstid ble det brukt store ullsjal som ble bundet i kryss foran og knyttet bak, eller stukket ned under beltet. Sjal brukt på denne måten kalles på samisk luvku. Sjalet kunne også legges over lua. Viktoria bruker et rødrutet ullsjal når det er kaldt.

Torbjørg A. Inga, Elrun Ronte Eriksen, Ardis Ronte Eriksen: Samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms. Universitetsforlaget, 1986