Vår fargerike fortid. - Om kvinneoverliv og import av tekstilar

29. Januar 2021

Heilt frå eg oppdaga desse gamle overliva frå Tysnes i silke og brokade og andre kostbare stoff, og med nydelege silkekvaringar og sølvband, har eg vore fascinert av dei. Dei bryt tvert med dei førestillingane ein gjerne har om eit bygdesamfunn i Sunnhordland på 1800 talet - og før, med berre mørke, tunge klede, tilverka i heimevove vadmål. Eg ynskjer såleis å synleggjera dette mangfaldet, både i fargar og materialar. Det er ein viktig del av kulturarven, og syner oss at ikkje berre materialar som var tilverka i heimen og bygda vart brukt. Folk ønskte å pynta seg den gong som no, og gjekk ikkje or vegen for å bruka “framande” materialar. Dei la mykje arbeid og kapital ned i draktene. Her til lands gjekk også småbøndene i flotte drakter, pynta med silke, sølv og gull.

Kvinneoverliv frå Tysnes

Temaet for denne artikkelen er gamle kvinneoverliv i ein folkedrakttradisjon. Eg vil ta utgangspunkt i overliv frå Tysnes, men desse har mange fellestrekk med overliv frå nabokommunar.

Kva finst det så av opplysningar og kunnskap om desse gamle overliva? Kva finst av bevarte overliv - i privat eige, på museum m.m., samt opplysningar frå andre kjelder (akvarellar, foto, bygdesoger, skiftemateriale)? Eg har ønskt å kartleggja gamle overliv av ein viss type, dvs. dei eldste ein finn, opptil 1860 - åra.

Kvifor verkar overliv av denne typen så lite kjent i dag og kvifor har overliv frå denne tidsepoken gått ut or bunadsbruk i Sunnhordland og andre stader?

Me veit at det var ein overgang i draktskikken kring 1870, og fasongen på overlivet tok til å bli annleis, men forklarer det alt? Dette var nydelege overliv i kostbare stoff. Motepåverknad - og var den i så fall så sterk? Vart desse overliva framleis brukt av eldre kvinner? Fortrengde Hardangerbunaden eller “nasjonalen” dei gamle overliva? Kan nokre ha blitt “redusert” til nasjonaldraktliv? Hadde pietismen nokon påverknad? Og ikkje minst: Er desse overliva kjende for personar som lever i dag? Altså mange spørsmål ein kan stilla seg.

Det som særpregar desse eldste overliva er brei rygg med nesten rette sidesaumar som berre er trekt litt bakover, og nokså stor breidde over skuldrene. Når me ser på snittet er dei likevel ikkje av den endå eldre typen overliv som er svært breie og utan saum på skuldrene.

Overliva har kvaringar (kantar) av t.d. silke eller fine band, og ofte er det sølvkniplingar eller sølvband innanfor kvaringen, kanskje også sølvband i ryggen og/eller på skuldrene. Dess meir pynt dess betre! Overliva er også kortare enn dei som kom etter frå 1860-åra. Nedantil er det som oftast sydd fast ein valk som ei tjukk pølse, på den skulle stakken hengja. Overliva har høg firskoren utskjering, det er sagt at dette var etter Kingos salmebok. Framme er det ofte kjede og maljer som tek til frå brysthøgda. Stoffet ser ut for å ha vore godt utnytta, t.d. kan det vera brukt små innfelte stykke og skøytar, ofte med snudd trådretning fordi det har vore knapt med stoff.

Overliva som kom i bruk etter desse var annleis så vel i materiale som snitt, m.a. var dei lengre og hadde smalare rygg (“korsettliv”) og var smalare på skuldrene. Snøremaljer blir sjeldnare, overlivet blir halde saman av to-tre par små hekter nedst. Stoff og dekor blir enklare og silkekvaringar sjeldnare. Dei har liten eller ikkje valk. Men den høge firskorne utringinga i halsen blir behalden.

Dokumentasjon og tilgong på kjelder

Det er ulike kjelder ein kan byggja på når ein vil granska gamle folkedrakter. Teikne- og akvarellkunsten spela større rolle enn nokon gang seinare, særleg i fyrste del av 1800-talet. Frå Tysnes er det ein kjend folkedraktlitografi (Prahl “Bønder af Tysnæs Sogn”), men her viser ikkje overlivet på kvinna.

Frå kring 1860 har me fotografi som kan gje meir pålitelege opplysningar, men fargane vantar sjølvsagt og personane kunne t.d. ha lånte klede. Den fyrste avbildingsteknikken, daguerreotypi, var dyr og truleg lite tilgjengeleg for folk flest. Dei fleste fotografia er nok frå etter 1870-åra, og då var det allereie blitt eit skifte i draktskikken.

Ein kan heller ikkje bruka berre plagg som kjelde. Vårt samfunn er så ulikt det folkedraktene var ein del av at me difor må sjå på korleis samfunnet var den gong. Det blir som ein studie i historisk rekonstruksjon. Dessutan må ein hugsa på at det er færre kjelder dess lengre bak i tid me kjem.

Av klede som er tekne vare på til i dag er det mest plagg frå 1870-80-åra og utover, men det finst også mange eldre plagg. For å vurdera alder kan me sjå på snitt, mønsterdekor og symbolbruk, samt om plagget er sydd for hand.

Om dei bevarte plagga må me spørja oss kvifor dei fekk eit liv etter eigarens død; hadde dei ein estetisk verdi eller kanskje ein affeksjonsverdi (personleg bruk)? Graden av slitasje vil fortelja noko om bruksmåte og frekvens. Musea har samla plagg i langt over hundre år, men her må ein sjå på evt. innsamlingsinstruks, t.d. om berre heile drakter skulle samlast inn eller om det skulle vera berre lytefrie plagg.

Ein kan også sjå på oppteikningar etter gamle arveskifte frå 1600 og utover, men då må ein vera merksam på at dei ofte blir mindre detaljerte utover 1800-talet. Skiftematerialet avspeglar tida som var, det var kleda som den døde hadde brukt. Det kan gje oss kunnskap om t.d. handelsvare var nytta i kleda, og om kva verdi kleda hadde. Det var ikkje berre eldre folk det var skifte etter, men også folk som døydde i deira beste alder, t.d. i barsel.

I bygde- og ættesoger kan me finna informasjon om klesskikk, levemåtar, handel og samferdsle. Viktige kjelder er også registreringar av gamle plagg, m.a. dei som er gjort i forkant av boka “Bunader i Hordaland” som kom ut i 1987, samt registreringar frå Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF). Då eg for nokre år sidan leita etter slike overliv på Tysnes fann eg fleire enn eg i utgangspunktet trudde, både i privat eige og på museum. I seinare tid har det dukka opp fleire.

Den gamle kvinnedrakta

For å setja desse overliva inn i ein samanheng, vil eg ganske kort seia litt generelt om den øvrige kvinnedrakta på våre trakter i same tidsbolk. Då er det snakk om stasplagga. Elles femna den gamle kvinnedrakta om både helge-, kyrkje- og kvardagsklede.

Stakken kunne vera ”rykt” og noko kortare enn me bruker til bunad no, om lag til midt på leggen. Over skjorta eller ermetrøya hadde dei overliv. Det var vanleg med fleire liv å byta med. “Snoralivet” skulle vera det gjævaste, sauma av fint kjøpetøy. Ermetrøya var sauma av vådmål eller klede og var brukt inni overliva. Likeins overlivet var ho kvara kring halsen, langs opninga framme og nedst på armane. Kanskje kan ermetrøya også ha vore spøta, liksom i Fana og Fusa, men det er ikkje gjort funn av slike spøtatrøyer på Tysnes.

Til kyrkje- og festbruk ville dei gjerne ha kvit skjorta med utsauma kragar. Men inni ermetrøya var det brukt halvskjorte eller ”lygar”. Kvite forklede var til stasbruk og var mest brukt som brureforkle. Dei gjekk truleg ut or allmenn bruk kring 1860, vart då berre brukt til bruredrakt. Elles var det brukt mønstrete/blomstrete forkle av bomull, og seinare mørke forkle, ofte av silke.

Inni overliva var det nytta bringeklut, gjerne også til kvardags. Belte kunne vera av ullstoff med perler, nokre gonger kombinert med applikasjon. I tillegg til huver av ulike slag kunne konene også bruka skaut. Svarthuva er elles eit særpreg for Tysnes, denne huva auka i omkrins i takt med at folkedrakta gjekk ut or bruk. Silkeklutar i halsen og silkeband som dekor høyrde og med til dei gamle draktene. Laskatrøya hadde om lag same skjering i halsen som overlivet, og tronge armar. Ho vart truleg mest brukt som inneplagg, til ytterplagg hadde dei storsjal. Så hadde dei sølv, det viktigaste var søljer i halsen på skjorta. Dersom livstykket hadde snøring, kunne ringar og snor vera av sølv. I tillegg kjem sølvband til kanting på brureliv/stasliv.

Metode – framgangsmåte

Sidan materialet er så lite måtte eg bruka alle dei kjeldene eg hadde tilgong til. Eg nytta såleis både primærkjelder (eigne registreringar og innsamling av informasjon) og sekundærkjelder (tidlegare registreringar), eller ein kombinasjon av desse to. Det siste gjev grunnlag for å studera kjeldene meir kritisk.

Sju registreringar har eg frå Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF), samt nokre registreringar som er gjort i forkant av boka Bunader i Hordaland. I tillegg har eg hatt i hende over halvparten av overliva. Eg har hatt nokre eldre lokale informantar, fødde frå 1915, samt eksterne informantar som eg har gjort ustrukturerte intervju med. Dessutan har eg gamle informantopplysningar i samband med boka mi “Folkedrakter i Sunnhordland” (1986).

Det eg har funne mest formålsmessig er ein grundig gjennomgang av dei registreringane og informasjonen som føreligg. I utgangspunktet hadde eg kjennskap til 26 slike overliv, men i ettertid har det dukka opp fem fleire. I Gards- og ættesoger for Tysnes har eg kunna finna m.a. fødsels - og gifteår for nokre tidlegare eigarar av overliva (dette var i liten grad oppført i registreringane).

Overliv frå Tysnes

Eg vil her gje ein kort presentasjon av dei 31 overliva frå Tysnes. Har vald å gjera ei generaliserande beskriving m.o.t. farge, stoff, mål, snitt, pryding m.m., og vil seia litt om representativitet, variasjonar eller avvik.

Farge: Seksten overliv er einsfarga; sju er raude, ni er grøne. Dei som har mønster i stoffet har ulike fargar i botnen (brun/mosegrøn/lysegrøn/blå/raud/grøn/gul).

 

Stoff og mønster

Femten  av overliva er i mønstrete stoff. Eitt har vertikale striper, tolv overliv har rose/blomemønster i stoffet. Fleire brokadeliv, tre er i klede, to -tre i ulldamask, fire i bomullsstoff,  seks i fløyel, eit par i silke med brosjert mønster og nokre få i ull. Ein informant har fortalt meg at fløyelsliv vart brukt utmed havet. Slike overliv høyrde opphavleg ikkje til på Tysnes, men kom hit med “importerte” koner.

Kvaringane viser stor variasjon. Det er kvaringar (kantar) rundt hals, framkantar, ermehol (unnateke på eit overliv) og seks overliv har også kvaring over skuldersaumane. Silke er mykje brukt (grønt, blått og raudt). Ulike fløyelsband med rosemønster på ni av overliva (evt. kan nokre av desse vera sett på seinare). Elles er det rosaraud fløyel på eit overliv og krokakvaring og ripsband på eit par overliv, samt nokre stripete silkeband og andre band. Det  er brukt både ferdige band og stoffremser, helst av silke, dei er då ikkje skråklypte slik me gjerne ville gjort i dag. Breidda varierer, men ligg mykje på 2 og 2,5cm, enkelte er smalare.

Sølvband er det brukt på omlag 26 av overliva (i tillegg kan dei vera spretta av på enkelte overliv), altså ein klar overvekt. Av desse er det sølv (eller gull-) blonder/kniplingar på fjorten av overliva. Vifter er det mest vanlege mønsteret på desse kniplingane. Femten overliv har sølvband også på skuldrene, om lag halvparten er kniplingar. Sju overliv har sølvband (ikkje kniplingar) også i ryggen. På den heile ryggflata kan det vera sett på eit rett og to boga sølvband, dette går truleg attende til bymotane på 1600-talet. Teikning i ryggen var viktig i renessansen. Berre eit overliv har både sølvband (rygg) og blonder, kan det vera at ein tok det ein hadde? På eit par overliv er sølvbanda på ryggen montert på ein annan måte, dei er sette vinkelrett på og ikkje runda. Også eit liv har merke etter slike band. Desse overliva verkar noko eldre og i meir 1700-tals stil. Alle overliva med sølvband har også kvaringar av fint stoff. Generelt veit ein at brokadeliv ikkje har sølvband i ryggen, overliv av ull og fløyel har det ofte. På brureliv og stasliv kunne det vera sølvband innanfor silkekvaringen. 

Sølvbanda rekk ikkje heilt saman under ermane. At banda stoppa eit stykke frå ermeholet må ein rekna med har vore mote. Dette ser ein også på at dei er så fint avslutta, det var nok ikkje berre for å spara på banda. Dei vovne sølvbanda var uniformseffektar. Militære effektar vart plukka opp i moten, fyrst i mannsdrakta og deretter i kvinnedrakta. Dette var drakter i tradisjon der impulsar utanfrå var med og omforma den lokale draktskikken.

Dei fleste overliva som er tekne vare på, har firkanta skjering i halsen. Nokre få overliv har rund halsskjering. Mitt materiale er for lite til å seia om det eine eller det andre er representativt i ein gitt periode. Rygglengda på overliva er mellom 28 og 34 cm, omframt eit liv som har rygglengde 42 cm. Kan dette vera eit liv i overgong til ny type?

Lukking: 20  overliv har ringar/maljer eller merke etter det til snøring. Eit overliv har maljer med andlet på ei plate, og eit anna har to grove tinnhekter. Ein veit ikkje sikkert om det kan ha vore maljer/ringar på fleire av overliva. På gamle overliv kan det vera ringar, utan at det dermed var sagt at dei var snørte, ringane eller maljene blir eit dekorativt element.

Fôr/type: Alle dei 31 overliva er fôra. Om det var fint kjøpetøy i overlivet er fôret av enklare slag: Fjorten av overliva har ei eller anna form for lerretsfôr. Tretten overliv har linfôr av grovare eller finare kvalitet. Linstoff  er som regel eldre enn bomull. Eit overliv har stripete fôr, eit anna har fôr i ikatmønstrete bomullsstoff, to andre har raudt/brunt fôr og eitt liv har fôr av rosamønstrete bomullsstoff. Nokre få  av overliva har forsterkningar eller er skøytt med anna stoff.

Særskild bruk: Av registreringane går det fram at åtte av overliva kan ha vore brureliv, men det er tenkjeleg at dette gjeld fleire overliv.  Alle desse, unnateke eitt, har sølvband/kniplingar.

Stad/år fyrste eigar: Overliva kjem frå mest heile Tysnes. Fyrste kjende eigar til dei fleste overliva er fødd kring 1820 til 1860. Eit overliv er registrert å vera frå 1890. Men her kan ein undra seg over om kjeldene er pålitelege, overliv kan ha gått i arv tidlegare. Eit overliv har seinare fått innsnitt og innsying i sidene, sydd med maskin. Dette kan ha vore brukt som barneliv i nyare tid.

26 av overliva er i privat eige, dei fleste på Tysnes. Berre fem av overliva er hamna på museum.

Merknader: Berre seks av overliva har valk eller merke etter valk. Fleire overliv har påsydd eit stoff av enklare slag nede, dette er ofte skøytt. På nokre overliv kan dette vera gjort sekundært. Kan valken vera teken av på enkelte av overliva (t.d. dersom livet vart skøytt på?) eller var det ikkje alltid valk på overliva?

I “Tysnes Det Gamle Njardarlog”, står det dette om bruk av valk:

Kring livet var det på kvinnestakken ein valk, eit tog som var innsauma i stakkalininga.Valken fekk stakkane til å sprikja ut. På eit møte i “sundhedskommissionen” tok distriktslækjar Lossius i kring 1860 opp denne skikken eller uskikken. Han gjorde medlemene merksame på “uhensigtsmessigheden og skadeligheden av den i Tysnes prestegjeld almindelige fruentimmer-bekledning, i det der ved den brugelige valk ståer formegen kulde opp under de fra legemet fjernede skjørter. Nogen forbedring i denne henseende formenes dog at være indtrådt, at valken efterhånden har aftaget i størrelse, ligesom også enkelte have begyndt at anlegge tættere til livet sluttende kjoler. Medlemmerne opfordredes til at opmuntre deres koner, døtre og tjenestepiger til at ombytte den gamle med den nyere og for helbreden tjenligere klædesdragt”. (Heggland 1975:243).

Dersom ei kvinne hadde nok “valkar” frå før, kunne valken på overlivet bli mindre! At ein slik tek omsyn til figuren kan ein også praktisera på rekonstruerte bunader i dag.

I 1885 vart eit overliv innkjøpt til Bergen Museum, og i 1912 kom ei bruredrakt til museet. Kan ein tolka det slik at dette var overliv som ikkje var brukande under perioden med “nasjonalen” ?

Elles kan eg seia at nokre av overliva truleg viser teikn på overgangsfenomen; ryggen tek til å bli smalare og livet lengre, samstundes er det brukt stoff som er byrja å gå utor moten. Dette kan vera stoff som ein har hatt liggjande. Likeins kunne sølvkniplingar bli brukte på nasjonaldraktliv.

Kva fortel skifteprotokollane?

Gjennomgang av skiftemateriale på Tysnes frå 1669 til 1900 viser at slike overliv mest er tekne med i dei eldste skifta. I skifta frå 1700-talet er det nemnt mange snøreliv av fløyel og plysjes, samt sorsies. Overliva er som oftast rekna opp i lag med snøremaljer- og snorer, sølvet viser at det var viktige eignelutar. Ein finn slike snøreliv også nemnt i skifte etter husmenn. Utpå 1800-talet finn ein dei sjeldnare nemnt i skifta, og då er dei heller ikkje så utfyllande skildra, og det står ikkje noko om snøreliv.

Her er nokre døme på skiftemateriale frå Tysnes:

 

1784, Våge:                1 blått fløyels snørliv m/12 sølvmaljer + 12 sølvmaljer

1798, Tveit:                1 rød vadm.liv m/tinnmaljer 1 mrk.

1774, Opdal:              1 grønt snørliv m/12 sølvmaljer 1 dlr.

1784, Opdal:              1 blått snørliv m/sølvmaljer

1786, Myklestad:      1 grønt fløyels snørliv m/14 sølvringer 2dlr.

                                   1 rødt sorsies snørliv m/12 sølvringer 1-2-0

1787, Haukefær:       1 rødt sorsies livstykke m/sølvsnorer og Tin Maljer 2 mrk

1783, Siglevik:           1 grønt fløyels snørliv med 12 sølvringer 1 dlr.

Husmannsplass:       1 grønt fløyels snøreliv med 28 sølvmaljer

1784, Frøkedal:          1 plyches snørliv m/12 M. 1 – 3 – 0 12 sølvmaljer

1787, Sunde:              1 rødt kledessnørliv m/12 ringer 1 – 2 – 0 + 12 sølvringer

1789, Flatråker:          1 grønt plysjes snørliv m/16 sølvmaljer 2 – 3 – 0

1696, St.Gjersvik:      1 snøreliv

1783, Ø.Gjerstad:      1 grønt fløyels snørliv m/16 sølvmaljer 2 dlr.

1782, Y.Ve:                 1 rødt sorsies snøreliv m/12 små sølvmaljer 5 mrk.

1759, Teigland:          1 ”grønt afskaaret plysses snørlif med sølv snorer og sølf maljer udi”

1847, Tre, Tysnes:     1 rødt kledes overliv m/12 sølvmaljer

1880, Gjerstad:          1 overliv m/8 sølvmaljer 1 kr

1892, Høviskeland:   1 grønt overliv med 8(?) sølvmaljer 80 øre

 

Alt ei overflatisk lesing av skifteprotokollane gjev inntrykk av stor variasjon i tøybruken. Vadmål, lerret, ull og ”stoff ” kan vera heimevove, men det er sjeldan at ull og uferdige produkt av dette slaget vert registrert i skifta. Mange av tekstilane er dels resultat av kompliserte framstillingsprosessar som kravde spesiell teknologi som i alle fall ikkje var vanleg på landsbygda i Noreg. Det gjeld spesielle veveteknikkar som til atlask, fløyel og damask, bruk av råstoff som silke og fin bomullstråd, trykketeknikkar til cattun (bomullsstoff), og etterbehandlingsprosessar til flanell og klede. Namna på tekstilane kan også seia noko om dei er importerte. Men det er uråd å bestemma produksjonsstaden heilt sikkert. Den norske tekstilproduksjonen var enno ikkje komen skikkeleg i gong. Det var tukthusmanufakturane som stod for den meir profesjonelle masseproduksjonen i landet. Denne industrien vart i stor mon utkonkurrert av utanlandsk tekstilproduksjon, m.a. dansk og spela difor etter måten ei lita rolle på marknaden.

Samandrag av presentasjonen

Oversynet mitt viser stor variasjon, men og at visse reglar vart fylgde. Særleg dei eldre plagga er meir fargerike og av finare stoff enn me gjerne tenkjer oss i dag (fattigdomstanke?). Det kan vera brukt friske, klare fargar, dette kan ein også sjå på vranga av stoff eller band. Fargane er heller ikkje så avstemde som me bruker i dag, det er gjerne brukt primærfargar opp mot kvarandre, men så var ein ikkje plaga av ”matchesyndromet” tidlegare! Nokre klede kan vera brunfarga, det kan visa spor etter Biedermeierepoken (ca 1820-1840), men plagget kan vera laga seinare. Dei hadde ei anna oppfatning av fargar og former, og er prega av tidlegare tiders frodige periodar. Det var nok dei finaste plagga som vart tekne mest vare på, t.d. bruredrakter, fordi dei ikkje så lett kunne reduserast til kvardagsbruk.

Breidda er såleis svært stor både når det gjeld stoff og dekor på desse gamle overliva, i motsetnad til draktskikken frå kring 1870 der ein ser meir uniformering og mindre variasjon. I mitt materiale er det faktisk ikkje to overliv som er like, men snittet er fellesnemnaren. Eit unnatak er tre raud-orange overliv i bomullsbrokade (evt. glansa) med liknande motiv av store lyse bladornament. To av desse overliva er kanta med svarte fløyelsband med rosemønster. Det tredje overlivet (som kan verka eldst) er kanta med blå silkeband med innvove mønster. Liknande stoff som i dette overlivet ser ein m.a. også i rekonstruert bunad i Nord-Trøndelag. Likeins er det nokre overliv i mørk grøn fløyel som har fellestrekk. Mangfaldet i stoff og dekor er så stort at det er vanskeleg å peika ut enkelte overliv som det rette for ein eventuell kopi til rekonstruksjon til bunad.

Av stasliv er det heller få overliv av ull som er tekne vare på. Desse kan ha skifta bruk, fordi ullstoffet tolte dette (redusert bruk). Silkekvaringane kan då ha blitt bytt ut med t.d. bomullskvaringar, fordi silke ikkje var noko ein brukte til kvardags. Elles vil eg gjera merksam på at tekstilnamna brukt i lokale registreringar kan vera blanda. Stoff som er skildra som brokade kan vera t.d. atlask eller damask. Leksikonopplysningar er heller ikkje samstemte m.o.t. definisjonar; det har skjedd ei forandring i bruk av orda. 

I eldre tider var det stas med kjøpte stoff og klede, fordi dei elles måtte tilverka mest alt dei trong heime. Dette skriv Eilert Sundt i “Renligheds Stellet i Noreg”: Endnu er det så i vore fleste bygder, at klæderne ere den kvindelige husflids frembringelse, på nær lidt kjøbetøi af finere slag, og det vel fyldte klædeloft er med rette husmoderens både glæde og stolthed. Det er alderen, som bestemmer rangen; høitidsdragten bliver efter nogen tids forløb til almindelig kirkedragt og videre til søndagsdragt for omsider at slides ud som hverdagsklæder (Sundt 1869: kap.5). 

Verkar desse draktene bymessige og lite truverdige som landsens drakter? Men store delar av folkesetnaden i Bergen brukte og folkedrakter, dvs. ikkje dei øvste sosiale laga, som fylgde bymotane. Maljer høyrer såleis til bydraktene på 1600-talet i Bergen, og har vore brukt over heile Hordaland før i tida. Men overgangen til felles motar i bygd og by skjedde til ulik tid.

”Forskjellen på klesdrakt i by og bygd har ikke i førindustriell tid vært så stor som før antatt, og likheten mellom klesdrakten i by og bygd blir større jo lenger tilbake i tid en går” (Andersen 1994:4).

Men kvifor gjekk desse overliva ut or bruk?

Som mange andre stader i landet gjekk kvinnene i Sunnhordland etter kvart frå den opphavlege drakta si og tok i staden til å nytta ei etterlikning av Hardangerbunaden, “nasjonalen”. Det var stas med nye ting, ein skulle ikkje bruka det gamle, det vart lagt til sides. Dette kjem også fram i samtalar med kvinner som er fødde før 1920.

Astrid Oxaal skriv dette i “Nasjonal identitet”: I Noreg var dette ein prosess som starta i slutten av 1800-talet og varde til langt inn i neste. Dei lokale og individuelle variasjonane ved drakta forsvinn, og  bruksfunksjonen for dei enkelte plagga blir utvida. Det kleda markerer av normer og sosial status misser innhald, og mange plagg går ut av bruk. Hovudtrekk ved normeringa er ein aukande grad av forenkling, frå klede for alle bruksområde og med individuelle variasjonar, til ei uniformert festdrakt med avgrensa bruk, det me i dag kallar bunad. Det vil seia at folkedrakt som uniform handlar om når folkedrakta blir eit nasjonalt fellesskapssymbol, eit symbol på eit bygdefellesskap og om normeringa. 

Såleis kan ein seia at nasjonaltid kring 1900 legg grunnlag for bunadsbruk i dag. Norskdomsrørsla frå slutten av 1800-talet prøvde å byggja opp ein identitet på grunnlag av det ekte norske og naturlege. Norskdomsrørsla hadde fleire symbol (m.a. språket og nasjonalsongar), men Hardangerbunaden var ein viktig del av denne rørsla.

Når det gjeld pietismen, som eg har nemnt innleiingsvis, kan denne ha hatt noko å seia på den måten at ein skulle ikkje pynta seg for mykje. Hans Nielsen Hauge (1771-1824) hadde sjølv eit lyst og positivt livssyn, men dette endra seg kanskje ein del med etterlauparane hans utover 1800-talet. Frå 1870-åra var det i det heile ein mørk klesperiode, det var mote med mørke klede. Ein kan stilla spørsmål om pietismen har verka inn på klesdrakter og pryding i denne perioden, og om den har hatt noko å seia for overgongen til nasjonaldrakt.

Årsaka til at desse overliva i si tid gjekk ut or bruk kan såleis vera generell motepåverknad, mindre lokal identitet og ei felles nasjonaldrakt. Unge jenter tok truleg etter nye motar, den gong som no, medan dei gamle overliva vart utslitne av eldre kvinner. Den gamle draktskikken kan ha levd parallelt med den nye. Når det gjeld skifte i drakta ser ein ofte forandringar i overlivet. Eg har ikkje funne at desse overliva er blitt brukte i samband med “nasjonalen”, truleg var dei for korte til det og i uaktuelt stoff. Overliva etter skifte i draktskikken rundt 1870 og overliv til ”nasjonalen” viser langt mindre mangfald både i stoff, fargar, mønster og dekor, men så var det då også mykje slutt på den lokale importen av stoff! Det vart nye trendar, og etter kvart meinte ein at alt skulle vera norsklaga og helst av ull. I Sunnhordland og på Tysnes er enno Hardangerbunaden mykje brukt, men nemninga “nasjonalen” meiner eg no er sjeldan å høyra. Eg kjenner ikkje til at nokre av dei gamle overliva i enkelte bygder eller slekter har vore i bruk heile tida.

Tilgong på materialar – import av tekstilar

Impulsar frå utlandet har hatt mykje å seia for utviklinga av klesdrakta i Sunnhordland, som på kysten av Vestlandet elles. Det skuldast m.a. den såkalla skottehandelen, som varde frå reformasjonen og fram til 1800-talet. Den store tida for skottehandelen var utvilsamt på 1600- og 1700-talet, i denne tida var sambandet mellom Sunnhordland og Skottland sterkt. Den årlege inntekta av særleg tømmerhandelen må ha spela ei viktig rolle for dei norske bøndene. Skottane trong tømmer til den veksande urbaniseringa. Brensel hadde dei derimot sjølve i form av kol og torv. Norsk tømmer kunne konkurrera både i pris og kvalitet, og det var lettare for dei nordlege delane av Skottland å få forsyningar med tømmer frå Noreg enn andre stader. Vassaga kom i bruk i Noreg tidlig på 1500-talet, og kan ha kome til Sunnhordland nokre år etter (i Ryfylke kom dei i gong med vassager i 1550, her var det også mykje handel med skottane).

Johannes Heggland fortel dette i “Tysnes det gamle Njardarlog”:

Medan hollendarane rådde grunnen lenger aust med landet, heldt skottane seg til Vestlandet som låg nærare deira eige land. Både på Sørlandet og i Ryfylke handla skottane, men viktigare tykkjest handelen på Sunnhordland å ha vore. Frå dei skotske hamnebyane stemnde fartya over Nordsjøen, og mange av skutene gjorde to turar om året.

Den norske tollrekneskapen frå tollstasjonen ved Eldøy fortel stundom om tilhøva, men endå rikare opplysningar gjev skipslistene for Dundee i Skottland. Somme av fartya kunne gjera ein tur til Frankrike og ein til Noreg same sommaren (Heggland 1964:493 ff.).

Skotteskipa som kom var små, men mange. Aktiviteten rundt skotteskipa på dei mange lasteplassane kringom bringa med seg nye impulsar og ny kunnskap, moro og konfliktar. Dei framande vart verande nokre veker årleg for å lasta og lossa, og hadde truleg meir omgong med folk enn berre det forretningsmessige. Folk vart nysgjerrige på kvarandre, både når det gjaldt språk og klesdrakt. Enkelte slo seg også ned her for godt. Kontakten med den skotske austkysten og folk frå hollandske og frisiske hamnar må ha vore nærare enn kontakten med Aust-Noreg.

Korleis skulle skottane betala for tømmeret? Det synest som skottehandelen i stor mon var bytehandel i staden for kontant betaling, sjølv om mellomlegget måtte bli betalt i sølv. Mesteparten av dei importerte varene var mat, ikkje minst korn, for Vest-Noreg var betre eigna for dyreavl enn kornproduksjon. Lin og sko var også typiske skotske produkt. Men stundom bytte nok folk til seg varer som dei ikkje hadde bruk for - og kanskje var det kvinnene som fekk mest skulda for dette! Særleg ivrige var nok konene etter å få tak i lerret, ettersom det var både tidkrevjande og tungvint å veva det i heimane. Det var meir stas med dei kjøpte tøyvarene, som var annleis enn dei sjølve kunne laga dei. Skottevarene var såleis viktige eignelutar. Skilnaden mellom fattig og rik var klårare i eldre tider, sjølv om levemåten kunne vera mykje eins i det daglege.

Tekstilar vart også brukt som betalingsmiddel, dette kan ein m.a. lesa om i ”Tysnes Gards- og ættesoger”:

”Anders på Laukhamar fekk oppgjer for 10 lester kalk til ein verdi av 25 gylden i 1520. I 1522 fekk han oppgjer for ny leveranse, i to omgangar, nemleg 8 og 10 lester. Han vart avrekna i pengar, smør, sølv, kopper og ymse slag klede, nemleg «deuenter» (frå Deventer i Holland), «sølffar» (naturfarga grått ullstoff framstilt i Lübech), bleika lerret og hjeltavadmel (vadmel frå Shetland)”.

”I 1520 fekk Finn Skorpetveit for 3 lester kalk på Per sine vegne. Same året fekk han sjølv oppgjer for 8 lester kalk, betalt i kopper, smør, korn, hardangersalt, lerret og deventerklede. Per fekk oppgjer for 2 1/2 lester kalk i 1521, i 1522 for 5 lester kalk. Verdein av lesten i 1522 var 1 1/2 mark og 6 skilling. For dette vart Per avrekna pengar, smør, ein hatt og klede (nemleg 3 alner norsk «fordug» og 7 1/2 alne 1 1/2 kvart «deuenter», som var klede frå den nederlandske byen Deventer). Elles kan me lesa om klede som blir stolne, m.a. ei trøye med 19 sylvknappar som vart stolen hos Knut Skato. I Fitjar hadde dei også vore og stole. 

Det låg mykje arbeid bak dei heimelaga kleda, så det er ikkje å undrast over importen av tekstilar: ”Utenom alt andet arbeide som mor gjorde på gården og i hjemmet så spandt hun og vov vadmel. Efterat det var sendt til Lars Reisem for at stampes og til farveren i Våge for at få sin rette kulør, sydde hun klær av det for sin store familie”.

Det var i det heile mykje sjølvberging. Ull fekk ein frå eigne sauer, men sjukdommar kunne år om anna råka saueflokkane hardt. Etter kvart vart det ei omlegging i drifta frå hovudvekt på storfe til eit særs stort innslag av sauer. I 1860-åra fekk ein meir ull av sauene enn på 1600-talet. Ulla vart karda og spunnen heime og tråden nytta til spøting av sokkar og underklede og til veving av tøy. 

I ”Aarsskrift fraa Bygdemuseet og Sogelaget i Sunnhordlandsbygdene 1920” finn me også informasjon om handel med utlandet: ”Landhandlarar” var det ikkje enno, men av ymse forbod kan ein skjøna at det i somme bygder framleis var ein og annan, både av embetsfolk og bygdefolk, som dreiv med oppkjøp av trelast og utsal av varer som dei fekk i byte av utlendingane. 

Så i den fyrste tida var utlendingane sin handel i bygdene eit varebyte som ikkje alltid var til gagn. Folk ved sjøkanten hadde klaga over at når utlendingane kom der etter trelast, så hadde dei ofte lite pengar eller skikkelege kjøpmannsvarer med seg, men ”indføre en hob gamle, fordærvede varer”, klæde, sko, lereft og meir slikt, som var gamalt og utskjemt og lite dugande. Det gav dei i betaling for tømmer og anna last, men rekna høg pris for det. I 1589 gav kongen eit påbod som var retta til alle utanlandske kjøpmenn frå Holland eller andre nasjonar som ville vitja hamnar i Noreg. Heretter skal dei ikkje ”pranga” skrapvarer og ugagnlege ting inn på folk, men føra med seg gode pengar, ekte sølvting og fullgode kjøpmannsvarer, uduglege varer skal vera forbodne – ”dog hermed ikke ment vin, erter, silketøi og andre sådanne varer, som adelen og borgerne behøve at bruge”.

Men bytehandelen heldt fram, det var bytehandel med både trelast og båtar. Det var sagt at folk fekk berre tredjeparten av betalinga i pengar, resten måtte dei ta i varer. Det var mest kornvarer som vart innført slik. Skipa førde med seg ikkje så lite tekstilar. Fram til 1700 er det somme år mykje, helst av lerret, men også ”lakenty, sengjaver, bordklædetøi” og meir slikt, dessutan noko hamp og lin. Dertil ulltøy: ymse slag ”skotteklæde og pled”, stundom også hattar og sokkar. I 1716 kunne ein grov hatt kosta 2 mark. Finare stoff som ”kalemanker” er også nemnt. Ikkje alt vart selt i Sunnhordland, dei sende ofte slike varer til Bergen også. Folk fekk gjerne kjøpa meir enn dei trong!

Heilt frå om lag 1630 til 1731 manglar ein sjølve rekneskapen over innførsla. Og den fyrste ”extrakt” som no finst er for 1668. Her møter me spinnerokken. Dette året er to rokkar komne med skip som hadde tolla i Bergen, året etter ser det ut til å vera selt 8 og 20 gjekk utatt med skipa. Ein kan ikkje her sjå kva land dei kom frå, men truleg var det skottane som fyrst kom med rokkar til Sunnhordland. Hjulrokk med trøa og vengesnella skal elles fyrst vera laga i Tyskland kring 1530. Etter tala å døma verkar det som om hjulrokk på denne tida var noko nytt i Sunnhordland. For talet stig med åra frametter. I 1671 har ekstrakten 2 dusin rokkar og 2 dusin ullkardar, i 1674 same mengd rokkar, og i 1686 heile 200. Men kor mange som vart selde her kan ein ikkje sjå. På 1700- talet ser ein ikkje rokkar oppskrivne, då kunne nok einkvan laga dei her. Etter 1720 tek innførsla mykje av, og det vesle som er kjem helst med skip som har tolla i Bergen. Men utlendingane sin handel på bygdene, og då særleg i Sunnhordland, var ille likt av borgarane i Bergen. Gong etter gong freista dei å stoppa denne handelen med tvang, men til lita nytte. Då dei endeleg i 1662 fekk by-privilegiet om trelasthandelen, var dei ikkje budde til å ta opp handelen i si fulle breidde, og på vilkår som bygdefolket var tente med. Det stoppa opp, og så laut skottehandelen halda fram i sitt gamle gjenge.

Til tekstilar treng ein såpe. Såpe vart innførd frå Holland. I 1663 vart dette forbode, av omsyn til dansk monopol, men dei freista smugla såpe inn, så noko vart nok kjøpt i Sunnhordland. Mykje gjekk elles vidare til Skottland.

Silke kom nok mykje frå England (Frankrike), Sveits, Holland og tysktalande område. Frå Hamburg (grenseby til dansk område) vart det smugla mykje silke. Det kunne vera by-toll i tillegg til toll ved landegrensene. Silkeskjerf kunne koma frå Sveits. Men på 1700-talet var det sterke restriksjonar på bruk av silke.

Når det gjeld nokre importerte stoff som er brukt i overliva, kan dette vera noko stormønstrete til å vera tenkt til klede. Kanskje har det opphavleg vore møbel- eller gardinstoff?

Mekaniseringa av bomullsindustrien i England og aukande bomullseksport frå Amerika førte til at det vart lettare å få tak i slikt tøy her i landet også. Då dei første maskinspinneria kom i Noreg etter 1840, varsla det ei ny tid, ikkje minst når det galdt praktiske klede.

Frå Hjaltland (Shetland) kom det m.a. fin ull. Shetland og Orknøyane høyrde i si tid til det norrøne kulturområdet. Heilt fram til 1800-talet var det ein tett kontakt mellom Shetland og Sunnhordland, og då ikkje minst Tysnes. Nokre av storbøndene på Tysnes eigde i si tid gardar på Shetland. Det vart også laga båtar i “halvfabrikata” på Tysnes som seinare vart skipa over havet i større båtar og sette saman der.

Norske sjøfolk hadde ein hevdvunnen rett til å ha ei ekstra kiste med heim og som ikkje vart fortolla. Slik kunne dei selja importerte varer. Dette var vanleg frå om lag 1700, og vart slutt for norske skuter kring 1900. Difor kan det vera lite tekstilar som er tekne med i tollister.

Sølvband og sølvkniplingar

Kniplingar brukt i Europa skriv seg truleg frå 1400-talet. På 1500- og 1600- talet vart det fyrst og fremst laga kragar og mansjettar i denne teknikken, desse vart laga i lintråd. Knipling var ein blømande industri fram til 1830- åra. I 1840 opphøyrde knipleskulane i Danmark. 

I Hardanger vart det brukt hovudklutar med vakre, smale kantkniplingar, med mønster som liknar venetianske kniplingar frå 1600-talet, og som ein finn mønster til i ”Le Pompe”, den fyrste spesielle kniplingmønster-boka frå 1599. Men tema her er metallkniplingar. 

Sølvband og sølvkniplingar var eit viktig dekorelement på den gamle kvinnedrakta, ikkje minst på overliv og bringeklutar, og er vel verd å sjå nærare på. Dei har ein interessant historikk i Europa, også økonomisk.

Hovudperioden for bruk av kniplingar på folkedrakter i Noreg er frå ca 1700 til 1900. Metallkniplingar finst i mest alle draktdistrikt, i større eller mindre grad. Dei vart importert til Noreg i “stumpar og bitar” og laga etter behov. Godt over halvparten vart importert, opp til 40% var norskprodusert. Det vart knipla meir i nokre distrikt enn andre, nokre er blitt dyktige og har seld til naboar og over større område. Det var eit stort mangfald av mønstervariantar. I Hardanger skal det ha blitt laga sølvkniplingar, i tillegg vart det nok brukt kjøpte kniplingar. Omreisande kremmarar selde kniplingar og silkeband. 

Det er funne at det er brukt same mønster (prikkebrev) på fleire kniplingar både her og andre stader, men det er knipla med forskjellig tråd. I Nordfjord vart det knipla mykje, det er berre der det skal ha vore ei form for organisering med profesjonelle kniplarar. Frå Nordfjord finst det også renessanse-kniplingar.

Det er ein teori om at kunsten å knipla kan ha kome med dei franske Hugenottane som vart fordrivne frå Frankrike på 1600-talet, og nokre av dei hamna faktisk i Noreg. Kniplar Ernst Ziesler kunne fortelja at fleire av kniplingane han har sett i området innanfor Kristiansund liknar mykje på kniplingsmønster frå Toulouse-området i Frankrike og italienske frå tidleg 1600-tal.

Vifter er det mest vanlege mønsteret på sølvkniplingar. Det kan vera forskjellig type botn mellom viftene, men helst halvslagsbotn. Det er sterke indisiar på at dette er ein etterleivning etter, eller symbol for apostelen St. Jakob i Santiago de Compostella, som er gravkyrkja hans og som var ein av dei største pilegrimsstadene i middelalderen. Hos gamle folk i Spania lever St. Jakob-symbolet framleis. Nettet mellom viftene som var eit symbol for fiskegarn, er gått over til å bli eit dekorativt element. Det er funne slike kniplingar i utgravingar på Bryggen i Bergen, desse kan ha kome med pilegrimsreisande. Ein finn kniplingar over heile Europa (evt. ikkje i Russland), også i dei Baltiske landa rundt Austersjøen. Men dei er ikkje heilt likt laga. Nürnberg skal ha det eldste museet for kniplingar.

På 1860-talet tok dei til med ein ny teknikk ved framstilling av tråd. Det som blir kalla gulltråd var rett og slett tråd av kopar som var køyrd gjennom sinkdamp. Då vart det eit tynt messinglag på utsida, men dette vart straks slitt av. Så sat ein der med ein koparknipling som snart vart grøn av irr. Tråden vart stygg og sprø med ein gong og heldt ikkje. Det er blitt fortalt at i Sogn var kniplingane systematisk juks. Ein har ikkje skjøna teknikken, eller så vart det kopiert ukritisk.

På vovne sølvband var det gjerne brukt renning av lin og sølv innslag. Det kan ha vore brukt kopartråd på baksida av det vovne bandet, dette har truleg hatt den funksjonen å binda bandet saman og halda renningstrådane på plass, samt å stiva opp bandet i breidda. Det er lite truleg at det har vore brukt legeringsmetall i desse banda.

Det var som nemnt sterke band mellom Skottland og Vestlandet. Har skottane knipla? Dette er det delte meiningar om, men museum i Skottland har hatt kniplingsprøvar med pris (Royal Museum of Scotland). Det same kan ein finna der i gamle antikvitetsforretningar for tekstilar. Men truleg er det heller kome kniplingar frå Nord-England og London, fordi silken gjekk den vegen, og fordi der var det knipleindustri.

Forbod

Frå utlandet kjenner ein til at i 1635 kom det eit forbod frå parlamentet i Toulouse, som forbaud personar av begge kjønn å bera kniplingar, verken av silke, lin, sølv eller gull.

Også styresmaktene i København ville gjerne forma folk til bestemte leve- og veremåtar i det daglege, og dei ville halda på standsskilnaden mellom dei ulike gruppene. Samfunnet skulle vera klassedelt, og dette skulle også visa seg i måten folk kledde seg på. I åra mellom 1683-1783 kom det ikkje mindre enn 17 kongelege forordningar om kva folk i dei forskjellige samfunnslaga hadde lov til å bruka av klesstypar, av stofftypar til klede eller smykke. Men desse forordningane vart ikkje noko meir enn papirlover. Det var økonomien til folk som bestemte kva slags stoff dei sydde kleda av, ikkje kongelege direktiv frå København. På same måte var det uskrivne lover i dei ulike bygdelaga som bestemte kva slags drakttypar kvinner og menn skulle bruka.

Sølvkniplingar vart såleis brukt på folkelege drakter i Noreg. I dei fleste landa i Europa derimot var det i periodar forbod mot å bruka kniplingar, jfr. Kristian VII’s dekret (forordning) av 20/1-1783.  Men §6 hadde eit unnatak: Dei simple eller enkle sølvkniplingane var tillatne å bera. På 1790-talet vart forbodet oppheva fordi det ikkje kunne handhevast. Men nordmenn hadde heile tida ikkje brydd seg om forbodet, og det var dessutan vanskeleg å handheva frå Danmark.

Men like mykje tenkte nok styresmaktene på at det var uheldig at så mykje kapital vart bunden i drakt og utanlandsk valuta, slik at det vart lite pengar att til handel og industri. Styresmaktene i Danmark var også redde for å leggja seg ut med norske bønder, fordi dei var avhengig av norsk økonomi, m.a. norsk treverk til smelteindustrien for å få hjula til å sviva rundt. Difor såg dei gjennom fingrane med desse forboda i Noreg, og altfor nidkjære embetsmenn i Noreg vart såleis kalla tilbake til Danmark.

Oppsummering

Folket i Sunnhordland levde såleis ikkje berre av eigen avl. Heilt frå vikingtida hadde framande varer komne inn. Dette sambandet med utanverda har sjølvsagt også hatt sitt kulturverd. Folk rundt strandstaden kom i kontakt med framande motar og klesskikkar når utanlandske skip gjesta staden – desse impulsane har klårt påverka klessdrakta. Både kvinner og menn kunne ha ein variert og fargerik garderobe laga av både heimeproduserte og importerte tøyvarer, og dei var truleg opnare for moteimpulsar frå byane og også direkte frå utlandet, enn ein gjerne kunne tru. Folk hadde ikkje berre klede av heimevove vadmål!

Folkedrakter er altså ikkje så heilnorske som me gjerne trur, men er prega av internasjonal mote, likevel med ei individuell og lokal utforming. Gamle tekstilar kan såleis gje oss større forståing for fortida. I takt med at m.a. skottehandelen minka kan ein såleis sjå at det er brukt mindre importert stoff i overliva.

Draktskikken var ikkje statisk. Folkedraktene endra seg også i takt med, eller i etterkant av nye motar og impulsar i tida, på same vis som draktskikken gjer i dag, men i noko seinare tempo. Nye motar, plagg, tøy, osv. vart tilpassa lokal klesskikk. Det var mykje likt snitt i same tidsepoke og distrikt, men materiale, fargeval og dekor varierte. Teknikkar kunne vandra då som no, men det var ikkje mønster og oppskrifter som i dag, og det var mange som sydde. Det var knapt med materialar og dei “tok det dei hadde”, men innanfor gitte rammer.

Dei registrerte overliva frå Tysnes har mange like trekk med overliv frå nærliggjande område, innanfor den ramma ein finn av individuelle variasjonar. Dette tyder likevel ikkje at drakta eller draktskikken var lik, skilnaden låg gjerne i hua (t.d. hadde Tysnes si eiga hue), belte eller andre draktdelar. I det heile ser ein mykje sams trekk med nabokommunar. Det kan ha vore ulik utvikling både i tid og kva impulsar som er tekne opp, men stort sett har ein gått gjennom den same prosessen.

Desse overliva har, etter det eg kjenner til, aldri vore objekt for ein revitaliseringsprosess i Sunnhordland, men interessa for å gå tilbake til det gamle draktmaterialet har auka mykje dei siste ti-åra. Kanskje det måtte gå ei tid for at slike klede skulle bli interessante att? I seinare tid trur eg overliva rett og slett er blitt gløymde, og folk er overraska over at slike overliv har vore i bruk. Det har ikkje vore tradisjon for å fortelja om dei. Men fordi dei er flotte å sjå på og ser kostbare ut, er ikkje så få overliv tekne vare på. Overliva kan ha gått i arv frå generasjon til generasjon, men eg opplever at kunnskapen og heile historia om dei ikkje går i arv lenger. Den må i så fall oppattnyast.

Litteraturliste:

Andersen, Kari Foldøy 1994: Bunad for byfolk. Hovudoppgåve i etnologi. Un. i Bergen.
Bunader i Hordaland: 1987, Universitetsforlaget.
Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF) 2000: Norske bunader, bakgrunn - rekonstruksjon – bruk.
Fossnes, Heidi: Ernst Ziesler - kniplemisjonær... Bunad nr 1, 2005, side 26 – 32.
Drange, Ernst Berge 1986-1991: Tysnes Gards- og ættesoge, band 1 – 4.
Elstad, Åse 1996: Moteløver og heimføingar. Orkana forlag.
Heggland, Johannes 1963: Tysnes det gamle Njardarlog I. Tysnes Sogelag.
Heggland, Johannes 1975: Tysnes det gamle Njardarlog II. Tysnes Sogelag.
Kulturetaten i Hå 1998: Då moten kom – Frå vadmål til mikrofiber.
Lokalhistorisk Stiftelse 1999: Timber and trade.
Oxaal, Astrid 1994: KULTs skriftserie nr.30/Nasjonal Identitet nr.5.
Rage, Britt K 1986: Folkedrakter i Sunnhordland - frå Tysnes på 1800-talet.
Storaas, Randi 1985: Å velja fortid - å skapa framtid. Hovudoppgåve i etnologi. Un. i Bergen.
Sundt, Eilert 1869: Om Renligheds-stellet i Noreg. Utgåve på Internett v/Un. i Tromsø.
Thorvaldsen, Steinar 1996: Om Hans Nielsen Hauge. Visjonen bak plogspissen. Høgskulen i Tromsø.
Aarsskrift fraa Bygdemuseet og Sogelaget i Sunnhordlandsbygdene 1920.

Andre kjelder:

Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF), registreringar og biletstoff.
Bergen Museum.
Lokale registreringar 1979-80, gjort i forkant av boka Bunader i Hordaland 1987.
Oppteikningar etter skifte 1669 - 1900, Lokalhistorisk arkiv, Tysnes kommune.
Sunnhordland Folkemuseum.
Ziesler, Ernst (kniplar).
Elles vil eg takka alle munnlege informantar opp gjennom åra, samt ein stor takk til private eigarar.

Magasinet BUNAD AS

Kverndalsgata 8

3717 Skien




Copyright © 2020 Magasinet Bunad


  • Loading ...
    Loading ...