Husfliden på Hamar overtar Odd Arnfinn Tømmerholens livsverk

6. Oktober 2021

Den flotte, rekonstruerte mannsbunaden fra Hedemarken ble fra 1986 produsert av Odd Arnfinn Tømmerholen og kona Helga på gården i Ekrumshagen på Løten, helt fram til Odd Arnfinn gikk bort i 2017 og Helga et par år etter dette. Siden har det knyttet seg usikkerhet til om bunaden ville kunne komme i produksjon igjen, hos en verdig produsent. Heldigvis har det nå kommet til en fin løsning med Husfliden på Hamar. Og i slutten av september 2021, nesten på dagen 35 år etter at bunaden fikk sin uttalelse fra daværende Bunad og folkedraktrådet, kunne nå sønnen, Ole Kristen overlate foreldrenes livsverk til Husfliden under en høytidelig tilstelning i husflidens lokaler.

Magasinet BUNAD fikk anledning til å være med på begivenheten.

Dagens konfransier var Sjur Harby.

Han åpnet med å spørre Heidi Stuvik, daglig leder ved Husfliden, om det hadde vært et savn, dette at de ikke har hatt en mannsbunad i sortimentet sitt.

- Ja, det vil jeg absolutt si, svarer Heidi Stuvik. - Nå er det faktisk 120 år siden Husfliden på Hamar ble etablert, og det er så vidt meg bekjent første gang vi produserer en mannsbunad på egen systue. Og det er veldig moro. Ekstra gøy er at den kompletterer den rekonstruerte damebunaden vi også syr. Tidsmessig er begge disse bunadene fra omtrent samme periode. Og begge er rekonstruert på basis av klær og annet kildemateriale som er funnet her på Hedemarken.

Sjur Harby: - Ryktene om at Husfliden kom til å overta denne produksjonen har jo gått en stund. Hvordan har interessen vært?

Heidi Stuvik: - Det har vært stor interesse. Og det er mange som spør om bunaden.

Sjur Harby: - Hvem er det som er interessert, da? Er det mødrene til de unge, eller er det hedemarks-karene sjøl?

Heidi Stuvik: - Jeg vil vel si at det er et vidt spekter av interesserte. Det er alle aldre, både unge og gamle, menn, mødre, koner. osv.

- Er det venteliste? skyter en utsendt fra lokalpressen inn.

Heidi Stuvik: - Ja, vi har jo overtatt ventelisten fra Tømmerholens systue, som dessverre ikke fikk produsert noe de siste årene. Så vi har nok rundt 50 stykker på venteliste. Så har man lyst på bunaden så anbefaler jeg å få notert seg på den lista så fort som mulig.

- Hvis man setter seg på venteliste, har man da bunaden til 17. mai? spør nok en journalist fra lokalpressen.

- Nei, det har du nok ikke! svarer Heidi Stuvik. - Dette er jo håndarbeid og alt blir produsert lokalt på vår systue. Så vi tar en og en bunad av gangen. Og det er viktig for oss å følge opp den jobben som er gjort av Helga og Odd Arnfinn, og gjøre dette på den samme gode måten som de gjorde.

- Det er vanskelig å si eksakt hvor lang leveringstiden blir, for vi har jo nettopp overtatt bunaden. Men vi kan anslå og håper også at vi kan produsere mellom 12 og 25 bunader i året.                

Detelina Nenova, startet som bunadsyerske hos Husfliden på Hamar i 2019. Hun føyer til: - Vi har ikke levert ut noen bunad til kunder foreløpig, men vi er i gang. Og vi har sydd en modellbunad ferdig, som dere ser her.

Neste spørsmål fra lokalpressen: - Hva koster'n?

Heidi Stuvik: - Nå har vi faktisk brukt noen måneder på å gjøre oss litt kjent med de draktdelene som dere ser her, men det er vanskelig å gi en eksakt pris, foreløpig, for dette er jo basert på hvor lang tid vi kommer til å bruke på å den. På denne bunaden er alt sydd for hånd. Så vi har kun et estimat pr i dag.

Lokalpressen gir seg ikke: - Og det er?

Heidi Stuvik: - For bukse, jakke, skjorte og vest, kan vi antyde mellom 90 og 100.000,-

Sjur Harby: - Hvor er stoffene til bunaden produsert?

 

Heidi Stuvik: - Det aller meste er produsert i Norge, både hos de store anerkjente fabrikkene og hos småskalaprodusenter: Vadmelen er produsert hos Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og hos AB Josef Villund i Sverige.

Hilde Eriksen, som har vært bunadtilvirker og jobbet på systua siden 2009 og som har ansvaret for produksjonen av mannsbunad, utdyper: - Det rødmønstrete vestestoffet kommer fra Røros Tweed. Linet i den prikkete vesten og verkensstoffet i bakstykket til den rosa vesten er vevd hos Ane Lisbet Smedås i Vang. Silken i den rosa vesten kommer fra Tyrihans. Skjortelin er vevd hos KriviVev på Tingvoll.

Skjorta er håndbrodert av lokale broderere. Knapper og sølv er produsert hos Hillestad. 

- Hvor mye arbeid ligger det i en slik bunad? spør Sjur Harby videre.

Hilde Eriksen: - Først tar vi gode mål. Så klipper vi stoffet etter disse målene. Mye tankearbeid ligger også i dette. Så skal vi jo prøve både én og to ganger. Som nevnt, dreier alt seg om håndsøm her. På skjorta er det en del broderi, både på mansjett og krage. Så det er mange timers arbeid bare på det plagget. Alle kropper er jo ulike også, så en veldig viktig del av jobben er å måle opp og tilpasse plaggene riktig. Og det som er så gøy, er jo at dette plagget blir sydd og tilpasset spesielt til hver kunde. For mange er dette en stor opplevelse, det å faktisk få tilpasset et plagg spesielt til sin kropp.

Sjur Harby: - Men hvis du skulle peke ut en del av bunaden som krever ekstra mye håndarbeid, hva vil du peke på da?

Hilde Eriksen: - Jeg vil umiddelbart tenke på buksa, som krever mye både i søm og tilpassing. Men jakka krever også sitt, for at den skal sitte pent over det hele.

Sjur Harby: - Hva tenker dere om rekruttering i forhold til den kompetansen som trengs? Hilde og Detelina, dere er jo unge i forhold til hva jeg forbinder med typiske bunadtilvirkere.

Hilde Eriksen: - Ja, Detelina og jeg har begge svennebrev. Og annen relevant utdannelse innenfor bunadsøm. For å lykkes i dette faget må man være nøyaktig og tålmodig. Det er gunstig med god sømkunnskap og man må like håndsøm, ellers går det ikke! Da blir man fort lei. Vi må jo også bli gode på tilpassing, og gode på mønster. Det er alt i alt et ganske bredt fagfelt.

Sjur Harby: - Dere blir en slags multihåndverkere?

Hilde Eriksen: - Ja, det gjør vi. Og det er stadig noe nytt å lære.

Detelina Nenova: - Det å sy bunad skiller seg ganske mye fra vanlig konfeksjonssøm, som jeg har min bakgrunn fra. All sømkunnskap er en god bakgrunn å ha, men så må man lære så mye mer. Og alle bunader er heller ikke like. Så selv om man kanskje har sydd mye av en annen type bunad, så betyr ikke det at man er utlært på denne.

Da jeg begynte på systua her, ble jeg veldig overrasket over hvor annerledes det var, både dette med passform og alt mulig, egentlig. Jeg har alltid vært glad i å sy for hånd, men det var ganske overveldende i starten. Man skal jo være nøye, og noen ganger er det snakk om millimeterpresisjon. Men det skaper en stolthet, at du får til et ferdig, perfekt håndsydd plagg. Og det er veldig spennende å være med på prosessen som det er å lære denne mannsbunaden, fra bunnen av. En ny bunad blir som å starte med blanke ark.

Hilde Eriksen ler: - Vi har i hvert fall en brennende lidenskap for å holde håndverket i hevd. Og vi ser det som svært viktig både å holde tradisjonen ved like her i landet og hos oss lokalt.

Sjur Harby: - Hvor sitter dere og syr? Det er ikke noe systue her i butikken?

Hilde Eriksen: - Systua vår ligger rett på andre siden av parkeringsplassen. Så vi er ganske nære.

 

Sjur Harby henvender seg til dagens hovedperson, Ole Kristen Tømmerholen:

- Er det snålt å stå her og gi fra seg «Farsarven? 

- Ja, det er mye følelser knytta til det, svarer Ole Kristen. - Og kanskje og en liten lettelse, for nå vet jeg at mors og fars arbeid blir ivaretatt og holdt i hevd. Det var jo fars ønske, at det skulle videreføres av en seriøs aktør. Det er jo så mange slags aktører i denne businessen, som lar pengene styre og som kanskje vil «kutte noen svinger» eller forenkle produksjonen for å øke inntjeningen, ved for eksempel å erstatte håndsømmen med maskinsøm. Men med et rekonstruert plagg så er det jo visse kjøreregler. Og det er viktig for meg at dette også videreføres. Jeg ser på folkene hos Husfliden på Hamar som svært seriøse. Så jeg er veldig glad for at de nå tar over mors og fars «livsverk».

- Det er jo nesten et jubileum dette her også, for akkurat den 29. september i 1986, så fikk far beskjeden fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt om at bunaden fylte kravene til en god rekonstruksjon.

Sjur Harby: Hvordan var det å vokse opp med foreldre som var så lidenskapelig i forhold til oppgaven?

- Det var sjølsagt sånn at mye av livet våres dreide seg om og spant rundt den bunaden, svarer Ole Kristen. - Systua og produksjonen hadde vi jo hjemme i låven på småbruket, der jeg vokste opp. Mor sto for bunadsømmen og far hadde sitt daglige virke i sparebanken på Løten. Så det var nok der inntekta kom fra. Bunaden var nok mer lidenskap for deres del. Mor var utdannet syerske og var vant med konfeksjonssøm. Men bunadsømmen er jo langt ifra konfeksjon. Så det var nok et stort sprang for henne å gå over fra konfeksjonssøm i en større bedrift, til søm av en rekonstruert bunad i systua på et småbruk i Løten.

- Vi var med på det meste, vi unga, fortsetter Ole Kristen. I 1987 fikk far Hedemarksprisen for arbeidet med bunaden, og jeg husker at jeg fikk være med under prisutdelingen. Men akkurat da var jeg den eneste i familien som ikke hadde bunad. Så da far skulle fotograferes i forbindelse med overrekkelsen, så fikk ikke jeg love til å være med!

- Jeg var 7 år og det gjorde et dypt inntrykk i et barnesinn. Siden har jeg hatt bunad, ler Ole Kristen.

- Kan du huske far din sa noe om hvor vanskelig det var å finne historisk kildemateriale som han kunne bruke i rekonstruksjonsarbeidet? spør Sjur Harby.

- Det husker jeg ikke så mye av, men han leita jo mye på «kistebotner», som dem sa. Han hadde en stor omgangskrets og kjente mange, så han fikk tilgang mange plasser og fant både stoffer og plagg. Han saumfor også gamle skiftepapirer og han så på gamle tegninger og silhuetter. En slik silhuett preget jo også logoen hans. Med denne litt franskinspirerte kjolen, forteller Ole Kristen.

- Når startet din fars interesse for bunad, tror du? spør jeg.

- Interessen for bunad ble nok vekket ganske tidlig hos far. Allerede på 1960-tallet da han var med i BU. Han reagerte på det at når han var på stevner og andre tilstelninger, så var gudbrandsdøler og østerdøler godt representert med sine bunader, men her fra flatbygdene hadde vi ikke noe eget. Og far følte ikke at det ble riktig å velge hverken Østerdals- eller Gudbrandsdalsbunad. Men han savnet å ha en bunad fra sine hjemtrakter, som var flatbygdene på Hedemarken. Så det var da han begynte arbeidet sitt med å finne fram til en lokal draktskikk. Det var et langt løp, men som nevnt, var jo dette for far mer lidenskap enn business.

- Men interessen for håndarbeid og håndverk har han nok hatt med seg fra han var ganske liten. Han var nemlig veldig plaga med allergi, så han ble sendt opp på fjellet når det sto på som verst med blomstringa, sommerstid. Der var han stasjonert det meste av sommeren, med ei godt voksen mor, som drev mye med håndarbeid og kunne lære ham mange teknikker. Og far var nok lærevillig. Tror nok det var der interessen ble vakt i ham. Etter hvert søkte han kunstakademiet i Oslo og kom inn. Han skulle egentlig gå i klasse med Per Spook. Men det falt ikke helt i god jord hos n' bessfar. Å drive med kunst, det var liksom ikke noe jobb. Det var ikke noe «skikkelig arbe». Han var jo sagmester på et lite sagbruk oppi Løtenskogen. Det å være kunstner, det ble sett på som noe rart. Så han frarådet far å slå seg inn på den veien. Dermed ble det ikke noe kunstakademi på ham.

Sjur Harby: - Var det bunadene som førte foreldrene dine sammen også, kanskje?

- Nei det var det nok ikke, svarer Ole Kristen, men begge sang i kor så det var nok der de traff hverandre.

- Når bruker du bunaden sjøl? spør Sjur Harby. 

- Ved alle høytidelige anledninger. Fra vugge til grav, for å si det sånn. Jeg har brukt den både i barndåp, konfirmasjoner, bryllup, begravelse og 17. mai, selvsagt. Dette er et bruksplagg og det er viktig at det er i bruk.

- Denne bunaden har jo vært en stor del av livet, både for meg og søsteren min. Vi har vært med på mange turer og tilstelninger. Jeg minnes blant annet sommerturer til Malung i Sverige for å jakte på gode skinn til bukser.

- Det var kanskje ikke så tøft helt i starten å være den eneste gutten som hadde bunad. Men det har jo noe med modning å gjøre. Nå bruker jeg bunaden så fort det byr seg en anledning. Bunaden er et antrekk som skal brukes, så om du får en flekk på buksa, synes jeg ikke det gjør noe. Da synes det bare at du har brukt den. Dessuten kan det meste vaskes.

- Får du mye kommentarer og spørsmål når du har den på deg ute? undrer jeg.

- Ja, det gjør jeg, ler Ole Kristen. Mange spør hva slags bunad det er og hvor den kommer i fra.

Hvor flott han er i bunaden regner jeg også med at han har fått høre, men det er han for beskjeden til å nevne.

Vi ønsker Husfliden på Hamar tillykke med overtakelsen av en framifrå flott bunad!

Loading ...
Loading ...