Draktsamlingen fra Hallingdal

Det ville seg slik at jeg ved en tilfeldighet kom i prat med ei tidligere skolevenninne om at jeg arbeidet med ei bok om bringekluter, og at jeg derfor var på stadig jakt etter fine eksemplarer å vise i boka. Else, som min venninne het, sa hun hadde ei god venninne på Gol, som hun visste hadde noen flotte eksemplarer som jeg sikkert kunne få se.

- Skal vi ikke bare ta en tur til Gol? sa Else.

Jeg var ikke vond å be, og hva gjorde vi? Jo, vi satt oss på toget til Hallingdal. I Gol ble vi møtt av ei veldig hyggelig dame. Vita Simon, som mange kjenner fra klesmerket Vitabella, hentet fram en mengde flotte bringekluter som jeg fikk fotografere.

Men Vita hadde mer enn bringekluter på lager: Hennes mor, Li Simon, som også er en kjent person, blant annet gjennom sine skinnfellprosjekter, hadde samlet Hallingdrakter gjennom mange år, og samlingen var ganske omfattende. Denne samlingen var Vita nå usikker på hva hun skulle gjøre med. Ønsket hennes var at den skulle komme til nytte og ikke bli solgt i løse deler.

- Om jeg kunne være interessert, kanskje?

- Ja, selvsagt! var mitt umiddelbare svar. Men jeg var redd det ville være et stort ansvar og mine finansielle muskler var ikke særlig kraftige. Så jeg trodde nok ikke det ville være så aktuelt for meg.

Men Vita mente min interesse for samlingen, trumfet økonomien. Så det endte med at jeg fikk draktsamlingen i gave!

Jeg var selvsagt veldig takknemlig, men også overveldet av plutselig å være innehaver av en slik samling. Hvordan ville jeg klare å forvalte plaggene? Hvordan kunne jeg yte plaggene den respekt de fortjente?

Det første jeg bestemte meg for, var å gå til innkjøp av syrefaste museumsesker og ditto silkepapir til forsvarlig oppbevaring av plaggene. Jeg har jo vært på ett og annet museum opp gjennom årene, og sett hvordan tekstiler behandles der. Da plaggene var vel forvart mellom lag av silkepapir, kunne jeg begynne å tenke på hvordan jeg kunne bruke samlingen. Det første som slo meg var at jeg måtte få laget en fin utstilling. Men hvor? Det ville bli relativt plasskrevende og med min bakgrunn som dekoratør var jeg veldig opptatt av at dette måtte bli skikkelig.

Også her spilte tilfeldighetene inn: For i 2020 besøkte jeg Asker Museum for å lage en reportasje for Magasinet BUNAD. Museet hadde en fin utstilling av Tilla Valstads bunader, og jeg ble invitert til å se den. I den forbindelse ble samlingen min av Hallingdrakter nevnt, og at jeg hadde et ønske om en gang å få stilt den ut.

Så en vakker dag i januar i år kommer det en mail fra museumsbestyrer Fredrikke Hegnar von Ubisch og Anne Sofie Breistein, som er tekstilekspert ved museet. Kunne jeg tenke meg å samarbeide med dem om en utstilling ved museet?

Om jeg kunne!

Og siden da har hjernen arbeidet på høygir med planer og ideer.

En veldig viktig, og ikke så lite skremmende ting, er om jeg kunne klare å lage en utstilling som en Hallingdøl kunne nikke anerkjennende til og ikke bare himle med øynene over.

(At utstillingen ble en kombinasjon av Hallingklær og Drammenbanens 150-års jubileum gjorde det hele til en artig utfordring. Der kommer også Jernbanemuseet inn i bildet.)

Mitt mål med utstillingen er å vise mangfoldet i draktskikken. Ikke to stakker er like. Det samme gjelder jo egentlig alle plaggtypene. Både farger, mønstre og teknikker i rikt monn. Det syns jeg er spennende og jeg håper noe av min begeistring vil smitte over på alle som ser utstillingen.

Etter jeg mottok denne samlingen har jeg også vært med på en rekke auksjoner i Øvre Hallingdal, i håp om å komme over tekstiler å komplettere samlingen med. Jeg har hatt hellet med meg, så samlingen har økt ytterligere. Enkelte gjenstander har jeg også fått i gave fra andre.

Utstillingen var åpen fra påsken i 2022 og ut året. Den er nå avsluttet og pakket ned. Men kanskje dukker den opp et annet sted etter hvert?