Levende tradisjoner krever levende hender

Bunadbruken i Norge er en del av vår immaterielle kulturarv. Det er en levende kunnskap som holdes i hevd ved å praktisere det, og er med på å holde smale håndverksfag i live.

Restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen har siden 1869 har bidratt til viktig kunnskap om steinhuggerkunsten og istandsetting av bygg fra middelalderen, holder bunadene små tekstile teknikker dagsaktuelle. På samme måte har håndvevere, filigranssølvsmeder, skreddere og bunadtilvirkere oppdrag som ivaretar viktig kompetanse. Hadde det ikke vært for disse hadde kunnskapen vi trenger for å lage en bunad forsvunnet for lenge siden. Ingen ville lenger visst forskjellen på krunekret og krunesaum eller hvorfor fargen på strømpene til nordmørsbunaden heter potteblå.

Som kurslærer i broderi- og bunadsøm oppmuntrer jeg deltagerne til å fortelle barn og barnebarn om hvor lang tid de har brukt på bunaden eller skjorta. Vi må framsnakke verdien av at ting tar tid og at kunnskap tilegnes gjennom øving, prøving, feiling og årelang erfaring. Det kan fremstå som greit å spare noen tusenlapper ved å få bunadene sydd i det store utland, men har vi i det lange løp råd til å miste denne kompetansen? Det tar kort tid å eliminere kunnskap, men lengre tid å bygge den opp igjen. Og har du egentlig lyst til å sende arvebunaden med containerskip til Kina?

I dag er det ikke mulig å ta en tekstil grunnutdannelse i alle norske fylker. Flere fylkeskommuner har valgt bort VG1 håndverk, design og produktutvikling og VG2 søm og tekstilhåndverk. Dermed har ungdom i flere fylker mistet muligheten til å ta svennebrev i viktige fag, og fylkeskommunene trenger heller ikke inneha oppdatert informasjon om veien en mulig praksiskandidat må gå.

Både gjennom fagopplæring og kursvirksomhet er Norges Husflidslag en organisasjon som jobber aktivt for å ivareta en levende bunadtradisjon. Vi mener bunadbruken i Norge og håndverket tilknyttet bunadsproduksjonen er så unik i verdenssammenheng at det fortjener en plass på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Sammen med fire andre organisasjoner står vi bak søknaden som staten Norge via Kulturdepartementet har sendt til UNESCO i vår. Svaret får vi først i 2024.

I dag kan du fremdeles gå på kurs og sy mange bunader selv, eller du kan få kyndig hjelp av fagfolk med stor kompetanse og et ønske om å overleve som tradisjonshåndverker. Kan vi ikke heller fokusere på denne delen av bunadbransjen, og glede oss over immateriell kulturarv og den kulturrikdommen våre mer enn 450 ulike bunader utgjør?

Hvis vi fortsatt skal ha en levende bunadbruk i Norge kan ikke årets debatt handle om du skal ha rosa eller blomstrete skjorte. Silkeskjortene er ikke problemet, problemet er at vi trenger flere som kan sy. Både skjorter, stakker og liv.

Barbro Tronhuus Storlien

Bunadtilvirker og styreleder i Norges Husflidslag