Sagn og sølv

Bonden bøyer hodet og forsvinner ned i jordhola før han setter lemmen omhyggelig på plass etter seg. Utenfor ligger Peik og slumrer i skyggen av det gamle tuntreet, tilsynelatende uberørt av verden omkring. Men under den fredfylte fasaden er sansene på vakt. Når lemmen smeller i, og eimen av gammelt sauetalg og brente linfiller siger ut i tunet, veit Peik at han har arbeid å gjøre. Ingen fremmedfolk skal så mye som nærme seg gården uten at herren hans får klar beskjed. For der inne, i det skiftende skinnet fra loddelampa, i ei sky av røyk og ymse dunster foregår den reineste trolldom. Grove hender skaper og former i stillhet de fineste kruller og knupper og kruser. Det er hemmelighet og forventning i hele tunet. Til og med ungene trår stillere enn vanlig. Den gamle eika senker greinene beskyttende over virksomheten i jordkjelleren, slik hun har gjort i generasjoner. Langt om lenge går lemmen opp. Så står han i tunet og retter ryggen. Øynene hans er røde og såre, og han oser av sur røyk. Men i de svarte nevene blinker det vakkert av edelt håndverk. Mens gårdsfolket stimler sammen med vantro gisp og høylydt beundring, slår Peik et par tilfredse slag med halen. Vel fornøyd med dagens dont. Sølv: Hilde Nødtvedt.