Hva mister vi på veien?

Da jeg ble konfirmert hadde så godt som alle jentene i kullet den lokale bunaden og de aller fleste var vevd og sydd av samme dame. Noen hadde en annet, arvet versjon og et par hadde den broderte festbunaden. Likt for alle var at vi, eller mødrene våre, kjente den eller de som hadde laget finstasen vår. Og at alle hadde bunad, noe annet ville vært helt uhørt i Vågå på åttitallet.